Perspective

Hvordan bilarbeidere kan vinne deres krav i Big Three-UAW-kontraktskampen

Streikende fabrikkarbeidere som gir lyd fra seg utenfor General Motors’ sammenstillingsanlegg i Bowling Green, Kentucky, mandag 16. september 2019. [Foto: AP Photo / Bryan Woolston]

Det oppstår en eksplosiv stemning av harme og militans blant bilarbeiderne i USA, der torsdag 10.08 markerer at det bare er fem uker igjen til kontraktene utløper 14. september mellom 150 000 medlemmer av bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers og Big Three-bilselskapene General Motors, Ford og Stellantis [tidligere Fiat-Chrysler].

Arbeidere er stadig større grad fast bestemte på å slåss, ikke bare mot nye angrep, men for å reversere innrømmelsene tidligere pålagt dem med UAW-byråkratiets støtte. De to siste årene har det vært en praktisk talt uavbrutt serie med overveldende «nei»-stemmer fra arbeidere som har avvist UAW-støttede, pro-selskap-kontrakter. Det siste tilfellet var produksjonsarbeiderne ved bildelleverandøren Lears setefabrikk i Hammond, Indiana, som søndag stemte 95 prosent mot en utsalgsavtale støttet av UAW. I møtet før kontraktsavstemmingen konfronterte harme arbeidere UAW-funksjonærer, der de ropte ut deres forlangender om streikeaksjoner.

Under disse betingelsene kunngjorde UAW-president Shawn Fain forrige uke de anliggender han sa UAW framsetter for å inkluderes i de nye Big Three-kontraktene, deriblant elimineringen av nivå-ansettelser, gjenopprettingen av COLA [cost of living ajustments; leveskostnadsjusteringer], definerte pensjonsrettigheter, slutt på misbruk av midlertidig ansatte, gjenoppretting av pensjonisters helsetjenesterettigheter og en heving av pensjonistenes inntekter. Ifølge påfølgende medieoppslag skal UAW også ha framsatt krav en lønnsøkning på 46 prosent, og visstnok «søker» ei 32-timers arbeidsuke for 40 timers lønn.

Selv om de i betydelige henseender er utvannet er disse punktene foreslått av Fain i vesentlig grad plagiert fra en uttalelse vedtatt av bilarbeidernes grunnplannettverk Autoworkers Rank-and-File Committee Network, «Hva bilarbeidere trenger for å vinne 2023-kontraktskampen mot Big Three», og kravene framsatt der, som har blitt breit sirkulert av arbeidere på sosiale medier og i fabrikkene siden de ble publisert i begynnelsen av juli.

Kravene framsatt av Autoworkers Rank-and-File Committee Network i deres uttalelse 9. juli

Men det Fain og UAW-apparatet helt har utelatt, er hva grunnplankomitéens uttalelse forklarer: Hvordan arbeidere faktisk kan slåss for og vinne disse kravene.

UAW-byråkratiet, som fornemmer sin svakhet og isolering fra grunnplanet, følte åpenbart at de ikke hadde annet valg enn å respondere defensivt på grunnplanarbeidernes krav og presentere dem som deres egne, i et desperat forsøk på å avverge et uhåndterbart opprør, og etter beste evne støtte opp hva det kan av egen troverdighet. Men med ryggen mot veggen leker apparatet med ilden, og hever forventninger det uunngåelig vil forråde.

Det som trengs er at dette grunnplanopprøret utdypes, og at arbeiderne presser på offensiven.

Det kan ikke festes noen tillit til Fains administrasjon for å slåss for noe som helst. Den har allerede demonstrert med dens utsalg av Clarios batteriarbeidernes streik at den er dedikert til å håndheve selskapenes interesser. Det ville være et fatalt feiltak for arbeidere å innta en «vent og se» tilnærming til hva byråkratiet vil gjøre.

Det kreves en enorm og utrettelig kamp. Alt arbeiderne trenger vil bli bittert motarbeidet av selskapene, som det allerede ble åpenbart i responsen fra Stellantis denne uka, som krever nye innrømmelser over hele fjøla. Som bilarbeidernes grunnplannettverk Autoworkers Rank-and-File Committee Network forklarte: «Bilarbeidere skal vinne denne kampen, ikke gjennom appeller til selskapsdirektører og big business-politikere, men ved hjelp av hard og kompromissløs klassekamp

For å sette denne kampen for arbeidernes krav på et seriøst grunnlag er de følgende umiddelbare tiltak nødvendige:

  • Hev streikelønna til $ 750 i uka. UAWs streikefond på $ 825 millioner, bygget med arbeidernes kontingentpenger, må anvendes for tilstrekkelig å opprettholde arbeidere i streik. Ytterligere ressurser må frigjøres gjennom den umiddelbare reduksjonen av de sekssifrede lønningene til hundrevis av byråkrater ved [UAW-hovedkontoret] Solidarity House, og salg av UAW-finanseiendeler som ikke tjener noen hensikt for grunnplanarbeidere.
  • Detaljerte rapporter om, og grunnplanets tilsyn med alle forhandlinger. Arbeidere kan ikke ganske enkelt ta Fain og UAW-forhandlerne på deres ord, gitt den lange historikken for løgner og bait-and-switch-taktikker anvendt av fagforeningsapparatet i deres kollaborering med selskapsledelsen. Grunnplanet har rett til å få vite hvert et ord og hvert et dokument som utveksles mellom selskapsledelsen og fagforeningens funksjonærer, i alle detaljer.
  • Forbered dere for en fullskala landsomfattende streik på tvers av bilindustrien den 15. september. Veterananalytikere i bilindustrien har luftet muligheten for at Fain vil kalle ut bare noen få isolerte motorfabrikker, som vil kunne forstyrre produksjonen, men som ikke krever at UAW betaler streikerettigheter for alle fagforeningens medlemmer – et umiskjennelig tegn på at et svik var under forberedelse. For at denne kampen skal lykkes må alle UAW-medlemmer på tvers av bilindustrien – ved the Big Three så vel som i delproduksjonssektoren, der arbeidere møter noen av de mest elendige sweatshop-vilkårene – bli involvert.

Arbeidere kan forvente at UAW-byråkratiet motsetter seg disse og andre nødvendige tiltak, hvert et trinn på veien. Derfor avhenger alt av mobiliseringen og initiativ fra grunnplanets arbeidere, helt uavhengig av UAW-byråkratiet.

Det må etableres grunnplankomitéer på hvert eneste fabrikkanlegg og på hver en arbeidsplass, på hvert et skift og i hver avdeling. Disse komitéene vil besørge arbeidere et virkemiddel for å dele informasjon på tvers av fabrikker og selskaper, koordinere kollektive handlinger og slippe løs arbeiderklassens enorme sosiale makt.

Og til slutt, sammen med nye organisasjonsstrukturer er en ny politisk strategi nødvendig.

1. Kampen arbeiderne er involvert i krever deres fullstendige uavhengighet fra både Det demokratiske partiet og Det republikanske partiet, som er de politiske representantene for Wall Street og big business.

Fain har falskt promotert Demokrat-senatorer og kongressrepresentanter som «å stille til vårt [arbeidernes] forsvar», vel vitende at de samme politikerne i fjor stemte for å forby en jernbanestreik og påtvinge arbeiderne en kontrakt de opponerte mot.

UAW-presidenten har også gjentatte ganger holdt private møter med Biden og topprepresentanter i hans administrasjon, i det som bare kan forstås som en konspirasjon mot arbeidere, der hovedmålsettingen er å demme opp for og undertrykke opposisjon mens Det hvite hus eskalerer krigen med Russland og forbereder for krig med Kina.

2. For å ta på seg og slåss med gigantiske transnasjonale konsern som GM, Ford og Stellantis, må arbeiderne vedta og anvende en internasjonal strategi.

Arbeidere på tvers av hele bilindustrien er objektivt sammenkoblet i et enormt globalt nettverk av produksjon og arbeidsdeling. I Canada ser 20 000 Big Three-arbeidere deres kontrakter utløpe 18. september og konfronterer på tilsvarende måte samspillet mellom deres fagforening Unifors byråkrati og selskapsledelsen.

Logikken i kampen arbeiderne er involvert i vil reise nødvendigheten av at enhver arbeidsnedleggelse ekspanderer internasjonalt, på tvers av Nord-Amerika og utover, for å nedkjempe selskapenes bestrebelser for å øke deres produksjon ved fabrikkanlegg de opererer i andre land, og bryte ned en streik.

De amerikanske bilarbeidernes virkelige allierte er ikke Biden, Bernie Sanders eller andre politikere fra Det demokratiske partiet, eller for den del Det republikanske partiet, men heller de utallige arbeiderne på tvers av Amerika og rundt om i verden som forflytter seg inn i kamp.

I USA har 76 000 skuespillere og manusforfattere nå ført en målbevisst streik i flere måneder; i Tyskland står titusenvis av Volkswagen-arbeidere overfor trusselen om masseoppsigelser og kostnadskutt, støttet av selskapsledelsen og deres fagforening IG Metall; og i Tyrkia søker denne høsten 150 000 arbeidere i bil- og metallindustriene å få omstøtt tidligere innrømmelser i deres kontraktsforhandlinger. Disse og andre kamper må forenes og gjøres til utgangspunktet for en arbeiderklassens motoffensiv, for å sikre dens interesser.

Arbeidere vil bli utsatt for en nådeløs og uopphørlig propaganda fra selskapene og media, om at deres krav er «urimelige» eller «urealistiske», og vil forhindre selskapenes «konkurranseevne».

Men det siste som må være arbeidernes bekymring er forsvaret av selskapsprofitter. De enorme rikdommenen som er tilfalt selskapenes rikeste aksjonærer ble produsert av arbeiderne og tilhører dem.

Styringsklassen og alle dens vedheng – fra media til UAW-apparatet – er framfor alt livredde for grunnplankomitéenes voksende støtte, organisasjonsstrukturer utenfor byråkratiets kontroll.

Til tross for alle UAW-apparatets bestrebelser for å undertrykke avstemmingen og utelukke arbeidernes deltakelse i det nasjonale valget i fjor, stemte nesten 5 000 på Will Lehman, en sosialist og ansatt på grunnplanet ved Mack Trucks. Lehman vant betydelig støtte for hans program for å avskaffe UAW-byråkratiet, overføre makt til arbeidere på fabrikkgulvet og bygge en massebevegelse av arbeidere globalt, som del av nettverket International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

Kampen for grunnplanets makt antar en stadig mer brennende relevans, og presserende hast. Med fem uker igjen til UAW-Big Three-kontraktene utløper, er det ingen tid å tape. Arbeidere må anvende hver eneste dag til å forberede og organisere, de må utvikle deres uavhengige initiativ, og ikke la seg overrumple når UAW-byråkratiet uunngåelig forråder kampen, og i stedet mobilisere arbeiderklassens fulle styrke for å vinne det arbeiderne har behov for.

Loading