Perspective

Clarios-streiken og dens lærdommer for arbeiderklassen

Streikende arbeidere ved Clarios-anlegget 14. mai 2023

Mer enn 500 Clarios-arbeidere i Holland, Ohio, gjenopptok arbeidet denne uka etter avsluttingen av deres 40-dager-lange streik mot verdens største bilbatteriprodusent. Byråkratiet i deres fagforening United Auto Workers (UAW) la ned deres kraftfulle kamp sist helg, etter å ha presset gjennom en pro-selskapsavtale som inkluderte kutt i reallønningene og innføring av en ny 12-timers arbeidsdag, uten overtid.

Clarios-arbeiderne avviste ved to tidligere anledninger med overveldende flertall det i all hovedsak samme kontraktsforslaget, først 27. april med 98 prosent og deretter 22. mai med 76 prosent. I møte med et fullskala opprør fra grunnplanets side satte UAW-apparatet seg fore systematisk å knuse streiken. UAW sultet ut arbeiderne med ei streikelønn på $ 500 i uka, besørget bistand og tilrettelegging for selskapets streikebrytende operasjoner, og truet de trossende arbeiderne med utsikter til å bli erstattet av streikebrytere uten noen som helst motstand fra UAW, dersom de nok en gang skulle stemte ned kontrakten.

Samme uke som UAW-apparatet presset gjennom avtalen for å få avsluttet Clarios-streiken stengte UAW også ned 160 arbeideres månedlange streik hos Ford-underleverandøren Constellium, beliggende i en forstad til Detroit, og sendte 2 400 streikende akademiske arbeidere tilbake til arbeidet ved University of Washington før de fikk anledning til å stemme over deres framlagte kontraktsforslag, og dessuten solgte ut den seks-måneder-lange streiken til Sherwin-Williams-malingsarbeidere i Maryland. Dette etterfulgte kunngjøringen fra UAW om at bildelarbeidere ved Forvia-fabrikken (tidligere Faurecia) i Saline, Michigan, hadde akseptert en konsesjonskontrakt med den mistenkelige marginen 51,72 prosent for og 48,28 mot, etter at de 11. mai først hadde stemte den ned med 80 prosent.

Med kontraktene for 150 000 bilarbeidere ved GM, Ford og Stellantis som utløper om mindre enn tre måneder prøver UAW-byråkratiet desperat å få slukket de lokale brannene før de samles til et frådende flammehav mot selskapene og deres nikkedukker i UAW-apparatet.

Forræderiet mot Clarios-streiken viser hva arbeidere ved Detroits Big Three-bilselskaper vil møte med mindre de tar saken over i egne hender. Det er særdeles kritisk viktige lærdommer som alle arbeidere må lære av erfaringen med Clarios-streiken.

For det første, det er hele fagforeningsapparatets rolle, ikke bare UAW og ikke bare i USA, i det å undertrykke klassekampen og påtvinge selskapenes diktater.

Den nye UAW-administrasjon, ledet av president Shawn Fain, er til tross for retorikken om «gjenoppretting av demokrati» og «tilbakeføring av makt til medlemmene», ikke noe mindre et redskap for selskapsledelsen enn dens forgjengere var.

Fain, en mangeårig UAW-byråkrat, ble innsatt gjennom et rigget valg for gi et nytt ansikt til gangsterne i [det nasjonale hovedkvarteret] Solidarity House. Men ingen mengde Facebook-videoer produsert av pseudo-venstre-spinndoktorene Fain har brakt inn i hans stab fra Labour Notes og Democratic Socialists of America (DSA), kan skjule det faktum at UAW-apparatet som en sosial kraft forblir fullstendig fiendtlig innstilt til grunnplanets bilarbeideres interesser.

Dette apparatets egne interesser, der det består av individer med inntekter som plasserer dem blandt de øverste 5 prosentene, eller til og med i den øverste 1 prosenten av befolkningen, er fullstendig skilt fra, og i opposisjon til arbeideres bestrebelser overalt for å bekjempe stigende inflasjon og stadig mer brutale arbeidsvilkår. Fagforeningsapparatet var kritisk viktig for å få tvunget gjennom en jernbanekontrakt i fjor høst, og er det også nå i det pågående forsøket på å banke gjennom en avtale på Vestkysten havneanlegg, og for å få isolert enhver streik de ikke kan forhindre fra å skje.

For det andre, styringsklassen, og spesielt Biden-administrasjonen i USA, baserer seg på fagforeningsapparatet for å underordne arbeidere til sin egen konflikt med sine store konkurrenter i utlandet, og til deres eskalerende krig. Som styringsklassen ser det må hele kostnaden for USA-NATO-krigen mot Russland, og planene for krig mot Kina, betales gjennom økt utbytting hjemme.

Fain og andre UAW-funksjonærer har de siste ukene gjentatte ganger hatt møter med embetsrepresentanter fra Biden-administrasjonen og med kongressmedlemmer, som alle presser på for overgangen til elektrodrevne kjøretøy (EV) som et virkemiddel for å utfordre den kinesiske dominansen i EV-produksjonen, og for utviklingen av den nasjonalt baserte forsyningskjeden som er nødvendig for en krigstidsøkonomi. For å kunne gjennomføre dette integrerer Det hvite hus UAW og administrasjonens andre fagforeninger ytterligere inn i sine planer for å undertrykke intern opposisjon, og skarpt redusere arbeidskostnadene, spesielt i de nye fabrikkene for batteriproduksjon og sammenstilling av elektriske kjøretøy.

For det tredje, arbeidere vil slåss imot, og begynner å ta saken over i deres egne hender. Bilarbeidere, som deres kolleger i andre bransjer i USA og rundt om i verden, streber etter å koordinere deres kamper på tvers av selskapene og landegrensene. For å oppnå dét trenger arbeidere en helt ny strategi og et nytt organisatorisk rammeverk, slik at beslutningstakingen og makten kan overføres fra UAWs pro-selskap-apparat over til arbeiderne på fabrikkgulvet.

Ei gruppe Clarios-arbeidere dannet i løpet av deres streik grunnplankomitéen Clarios Workers Rank-and-File Committee, og publiserte et åpent brev som skisserte deres egne krav og appellerte til arbeidere ved Big Three-bilselskapene om felles handling for å vinne streiken. Arbeiderne etablerte forbindelser med andre bilarbeidere i USA og internasjonalt, innen rammeverket av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

Bilarbeidere på fabrikkene til GM, Ford og Stellantis fikk bare vite om denne avgjørende kampen på grunn av bestrebelsene fra World Socialist Web Site og bilarbeidernes grunnplankomitéer i Toledo, Detroit, Flint og andre byer, som brøyt gjennom informasjons-blackouten UAW-byråkratiet påla. Som resultat forlangte bilarbeiderne at UAW skulle pålegge et forbud mot håndtering av batterier produsert av streikebrytere på Clarios-anlegget.

Gjennom grunnplankomitéenes arbeid etablerte de streikende arbeiderne også direkte kontakt med andre Clarios-arbeidere, deriblant ved batterifabrikken i St. Joseph, Missouri, der selskapet økte sin batteriproduksjonen for å undergrave streikens innvirkning. Selv om arbeiderne i Missouri var villige til å nekte det pålagte ekstraarbeidet hadde deres egen fagforening, IUE-CWA, imidlertid godtatt det, etter konsultasjoner med UAW. Arbeiderne fikk også vite at begge fagforeningene i fellesskap skjulte et forseggjort opplegg fra Clarios’ side for å anvende plaststøpe omslutninger fra Missouri-anlegget for batteriene ferdigstilt av streikebrytere i Ohio, for å skjule batterienes opprinnelser.

Det internasjonale nettverket IWA-RFC bidro også til å etablere direkte kommunikasjonslinjer mellom de streikende i Ohio og de 11 000 Clarios-arbeiderne i konsernets globale virksomhet, blant annet i sentrum av selskapets europeiske virksomhet, i Hannover, Tyskland.

Clarios-arbeidernes opprør er del av arbeiderklassens voksende bevegelse over hele verden, mot styringsklassens bestrebelser for å påtvinge arbeiderne kostnadene av den økonomiske krisa og krigen. Dette inkluderer massestreiker og protester mot pensjonsnedskjæringene i Frankrike, streikende arbeidere i post- og helsevesenet, på jernbanene og i flytransporten i Storbritannia, Tyskland, Italia og andre europeiske land, havnearbeidernes og T-banearbeidernes streiker i Argentina, og protester mot IMFs privatiserings- og innstrammingstiltak på Sri Lanka.

IWA-RFC utstedte 17. mai en uttalelse, «Et opprop til handling til grunnplanets bilarbeidere: Mobiliser støtte for Clarios-streiken!» som uttalte at streiken var «første fasen av kontraktskampen til 150 000 Big Three-bilarbeidere i USA og 23 000 i Canada med kontrakter som utløper i september. I denne kampen er bilselskapene, bankene og Biden-administrasjonen fast bestemte på å gjennomføre overgangen til elektrodrevne kjøretøy (EV) fullt og helt på arbeidernes bekostning, med nedskjæring av lønningene, slettingen av hundretusenvis av arbeidsplasser og de medfølgende ødeleggelsene av hele byer og tettsteder.» Derfor er det nødvendig, fortsatte uttalelsen, at arbeidere «tilnærmer seg streiken strategisk, som et kritisk viktig innledende slag i en breiere krig».

Clarios-streiken var en strategisk erfaring for hele arbeiderklassen. Resultatet av denne kampen kan snus fra et som var negativt til et som er positivt, dersom arbeiderne trekker de fundamentale lærdommene fra denne kampen, og bygger opp en mektig grunnplanbevegelse mot de korporatistiske fagforeningsbyråkratiene, og mot systemet med kapitalistutbytting som de forsvarer.

Loading