For å diskutere og å bli med i bilarbeidernes nettverk av grunnplankomitéer, fyll ut skjemaet under uttalelsen. Registrer deg for tekstmeldingsoppdateringer om kontraktskampene ved the Big Three ved å sende en SMS med headingen AUTO til (866) 847-1086.

Om litt mer enn to måneder, 14. september, utløper kontraktene for 150 000 medlemmer av United Auto Workers (UAW) på fabrikkene til Ford, General Motors og Stellantis [the Big Three] i USA. For første gang på flere år vil kontraktene også samtidig utløpe for ytterligere 20 000 bilarbeidere hos the Big Three i Canada, som besørger en ekstraordinær anledning for en kraftfull, internasjonalt koordinert kontrakskamp.

For å sikre at denne muligheten blir grepet og resulterer i en klar seier for arbeiderne, oppfordere vi til at det dannes grunnplankomitéer på hver eneste fabrikk, hvert lageranlegg og hver arbeidsplass.

Et industridekkende nettverk av slike komitéer vil besørge det nødvendige organisatoriske rammeverket for en koordinert, enhetlig kamp av alle arbeidere for høyere lønninger og anstendige arbeidsvilkår og det vil berede grunnen for en internasjonal streik av alle arbeidere hos Ford, GM og Stellantis over hele Nord-Amerika.

Hva kamplinjene er, på vei inn i kontraktkampen

Arbeidere er på vei inn i en historisk kamp. Alle bilselskapene er i en febrilsk konkurranse om å omstrukturere deres opersjoner, kutte kostnader og avskaffe arbeidsplasser, for å dominere markedene og teknologiene for elektrodrevne kjøretøy (EVs, electric vehicles). Selskapene har fullt ut besluttet å finansiere overgangen til elbiler, samtidig som de opprettholder deres gigantiske profitter, ved å øke utbyttingen av arbeiderne, enten ved å holde lønningene under inflasjonen, forlenge arbeidsdagen, øke produksjonskvotene, eller på andre måter.

Der overgangen til elbiler krysser med ei truende økonomisk krise og massive amerikanske utlegg til militæret og krig, forbereder bilgigantene seg på å gjennomføre et verdensomspennende arbeidsplassblodbad av svimlende dimensjoner, der hundretusener eller til og med millioner av arbeideres levebrød er i fare. Jim Farley, Fords administrerende direktør, har uttalt at elbiler vil kreve 40 prosent mindre arbeidskraft å produsere.

Selskapene forbereder seg åpenbart på en streik, og bestreber seg for å intimidere arbeiderne. I en provokasjon har Stellantis satt ei rekke av deres fabrikker under «kritisk fabrikkstatus» i 90 dager, fra 5. juli, som betyr at arbeidere kan bli tvunget til å jobbe 12-timers dager, syv dager i uka. UAW-apparatet byr ingen seriøs motstand, og tillater selskapet å lagre inventar i forkant av en arbeidsnedleggelse.

Betingelsene arbeiderne konfronterer er allerede utålelige.

• Arbeidere har lidd en enorm nedgang i reallønninger og arbeidsbetingelser. Elendige lønnsøkninger – om arbeiderne i det hele tatt fikk noen høyninger – har blitt mer enn spist opp av de skyhøye levekostnadene, der bare matvareprisene har økt med mer enn 20 prosent fra 2018 til 2022. Åttetimersdagen har blitt så godt som en ting av fortiden, der flere og flere har arbeidstidsplaner som opererer 10 eller 12 timersskift hver dag, seks eller syv dager i uka. Samtidig blir hele skift permittert på kort varsel, som fører til en kamp for å sikre seg arbeidsledighetsytelser, og de midlertidig ansatte blir av UAW overlatt til å klare seg selv, uten noen beskyttelse i det hele tatt.

• Selskapenes febriske profittjakt har gjort fabrikker i de såkalte rikeste landene i verden til sweatshops og dødsfeller, der arbeidere på daglig basis blir drept, lemlestet og syke. I løpet av Covid-19-pandemiens tre år har utallige bilarbeidere unødvendig mistet livet på grunn av prioriteringen av profitt framfor liv. Til tross for at pandemien av hele det politiske etablissementet og media feilaktig ble erklært som «over» fortsetter viruset å spre seg og utvikle seg, som fører til at arbeidere igjen og igjen blir smittet, og øker sannsynligheten for de ødeleggende effektene av Long Covid.

• De globale bilprodusentene desimerer arbeidernes jobber internasjonalt. Fabrikkanlegg som for bare noen få år siden sysselsatte tusener – som Stellantis’ Belvidere Assembly i Illinois og Fords Romeo Engine i Michigan – er nå nedstengt, som bare er åpningssalvene i den nye selskapsoffensiven mot arbeidernes jobber.
  
  Ford har i løpet av de siste ukene annonsert slettingen av hundrevis av arbeidsplasser for fastlønnede og kontraktsarbeidere i Australia, Canada og USA, og har utvidet bølga av oppsigelser selskapet det siste året har gjennomført i Tyskland, Spania, India og andre steder. Stellantis kunngjorde 28. juni nedstengingen av motorfabrikken i Wien, Østerrike, der de sa opp 300 arbeidere, og har i år også slettet hundrevis eller tusenvis av arbeidsplasser i USA, Italia og Slovakia. GM eliminerer samtidig tusenvis av posisjoner gjennom oppkjøp.

Unge arbeidere har ikke råd til å stifte familie eller flytte ut fra deres foreldres hjem. Pensjonerte arbeidere har knapt råd til å brødfø seg eller betale regningene på deres magre pensjoner, om de i det hele tatt har en. Flere og flere arbeidere rundt om i verden er overbevist om at ting ikke kan fortsette som de er, og at noe må endres.

Arbeidere har i 2023 gjentatte ganger iverksatt massive streiker som har involvert hundretusener eller millioner, fra arbeiderne i Frankrike som motsetter seg president Macrons pensjonsnedskjæringer, til lokførerne i Tyskland, pilotene i Spania, helsetjenestearbeiderne og lærerne i Storbritannia, og de ansatte i den offentlig sektor og havnearbeiderne og cargosjåførene i Canada, alle slåss de mot de økende mat- og energikostnadene. I USA har arbeidere gjentatte ganger de siste årene forsøkt å slåss imot, fra kampen som ble ført av 100 000 jernbanearbeidere i 2022, til streikene de 50 000 akademiske arbeiderne førte på vestkysten i fjor høst, som er organiserte av UAW, til de pågående streikene til lokomotivarbeidere i Pennsylvania, og de titusenvis av film- og fjernsynsmanusforfatterne.

I hvert enkelt tilfelle har imidlertid hovedhindringen for arbeidere i kamp vært de forskansede fagforeningsbyråkratiene, som systematisk har isolert og sabotert streikene og har håndhevet selskapenes og statens forlangender.

Det pro-korporative UAW-byråkratiet videreføres under Fain-administrasjonen

Den massive nedgangen i bilarbeidernes levestandarder – en gang blant de høyeste av alle industriarbeidere i verden – ville ikke vært mulig om det ikke var for UAW-byråkratiets samspill. UAW-direktørene har i løpet av de 40 siste årene samspilt med selskapsledelsen for å innføre nivåsystemet for ansettelser, de har eliminert COLA (levekostnadstilpasningen, Cost of Living Adjustment) og pensjonene, senket våre lønninger og har ødelagt hundretusenvis av jobber.

UAW-maskina, i likhet med Unifors i Canada og de pro-korporative fagforeningsapparatene i andre land, er bare «agforeninger» i navnet. I stedet for å forene arbeidere og slåss for våre interesser, isolerer de oss og arbeider hele tiden for å håndheve selskapenes forlangender. En massiv korrupsjonsskandale avslørte at UAW-fagforeningens øverste embetsrepresentanter mottok selskapsbestikkelser eller underslo arbeideres medlemskapskontingenter, og føderale etterforskninger av offisiell uredelighet pågår fortsatt, ifølge nylige nyhetsrapporter.

Den nyvalgte UAW-presidenten Shawn Fains administrasjon og hans Unite All Workers for Democracy (UAWD) gruppering har i løpet av dere første 90 dager ugjendrivelig demonstrert at problemet ikke var noen få «dårlige epler» i fagforeningslederskapet. Problemet er det massive fagforeningsapparatet som er fullt og helt betinget av selskapene og samtidig fullstendig uansvarlig overfor grunnplanets arbeidere.

UAW-byråkratiet forrådte streiken til Clarios-bilbatteriarbeiderne under Fain og UAWD, og handlet like forrædersk som det ville ha gjort under de tidligere UAW-presidentene Ray Curry, Gary Jones eller Dennis Williams. UAW Local 12, UAW Region 2B-direktør Dave Green, og [hovedkvarteret] UAW International presset på arbeiderne en pro-selskapskontrakt som bare inneholdt en lønnsøkning på 3 prosent og samtidig innførte 12-timersdager uten overtid.

Clarios-arbeiderne kjempet modig, og de gjorde to ganger opprør mot UAWs avtaler med ledelsen, der de stemte for å avvise dem begge, først med 98 og deretter med 76 prosent. Fagforeningens funksjonærer responderte på disse overveldende «nei»-resultatene, ikke ved å lytte til arbeidernes forlangender, men heller med å forskanse seg for å få brutt deres kamp, skrekkslagne for at arbeidernes trossing skulle vekke motstand og oppmuntre andre arbeidere til uavhengig handling. UAW sultet ut Clarios-arbeiderne på bare $ 500 i uka i streikelønn, holdt dem i mørket angående samtalene med selskapsledelsen, og serverte bare rosenrøde kontrakts-«høydepunkter» før ratifiseringsavstemmingen, og førte hele tiden så godt som en blackout av streiken, for å holde andre UAW-medlemmer uvitende.

Om det var noen gjenværende tvil om hvor Fains administrasjon står, burde den fjernes en gang for alle, av dens avgjørelse om å beordre UAW-lokalavdelingene ved the Big Three til å fortsette å håndtere bilbatterier fra Ohio Clarios-anlegget produsert av streikebrytere, til tross for brei støtte blant arbeiderne der for å utvide streiken. Ei gruppe grunnplankomitéer – fra GM Flint og Lansing og Stellantis Warren Truck – sloss mot byråkrati-samspillet med selskapene, og forlangte gjentatte ganger at det ble implementert et forbud mot å håndtere batterier produsert av streikebrytere.

UAWs pro-selskapshandlinger var på ingen måte begrenset til bare Clarios. Uforlignelig skogbrannrøyk fra Canada, drevet av klimaendringene, overveldet i juni fabikkanleggene i Michigan, Ohio, Indiana, Illinois og andre delstater med en kvelende dis. I noen av de hardest rammede fabrikkene sleit arbeiderne med å kunne puste, med rapporter om at et antall svimte av på produksjonslinjene. Fain og UAW-apparatet komm ikke med så mye som ett ord til arbeidernes forsvar, og tillot selskapene å fortsette produksjonen under helsefarlige betingelser.

Fain-administrasjonen og UAW-byråkratiets streikebrytende handlinger ved Clarios, og deres taushet under skogbrannene, er en advarsel om hva de planlegger ved the Big Three og andre selskaper, som eksempelvis ved bildelprodusentene og hos Mack Trucks, der kontrakter utløper i år.

UAW-hovedkvarteret poserer som militante kritikere av «selskapsgrådighet», og har nylig utgitt uttalelser og videoer som understreker Big Three’s enorme profitter, til sammen det siste tiåret en kvart billion. Fain postulerer: «Medlemmene ble aldri gjort hele fra våre oppofrelser i 2009.»

Hvilket hykleri! Den brutale omstruktureringen vedtatt i 2009 ble utført med støtte fra UAW-byråkratiet, inkludert Fain selv. Fain støttet 2009-kontrakten som medlem av forhandlingsutvalget UAW-Chrysler National Bargaining Committee, og sa den gang: «Vi er ikke tilfredse med det, men dere må gjøre det dere må gjøre.»

Samtidig som grunnplanets arbeidere har fortsatt å se deres inntekter og arbeidsvilkår år etter år forverres siden den gang, har noen «UAW-medlemmer» – deriblant Fain selv og hundrevis av andre UAW-funksjonærer som tjener sekssifrede beløp – sett deres formuer og aksjeporteføljer svulme, og det er utvilsomt noen multimillionærer der i «Solidarity House». Det er disse UAW-byråkratiets sosiale interesser som bestemmer deres fiendtlighet mot alle arbeidernes kamper, som truer selskapenes profitter. UAW-apparatet er et redskap og en håndhever for selskapsledelsen, ikke en representant for arbeiderne.

Et program for å imøtekomme arbeidernes behov

Autoworkers Rank-and-File Committee Network, som er del av International Workers Alliance of Rank-and-File Committees, baserer ikke sine krav på hva selskapsdirektørene hevder de har råd til, men på hva arbeiderne trenger for å ha en verdig levestandard.

Derfor setter vi fram følgende kravliste som det nødvendige grunnlaget for eventuelle nye avtaler i bilindustrien:

• Ikke en eneste oppsigelse eller nedleggelse av et fabrikkanlegg! Utviklingen innen automatisering og teknologi må settes inn for å forkorte arbeidsuka, ikke for å kaste arbeidere ut av jobb, og for å øke profittene. Dersom det kreves færre arbeidstimer å bygge elbiler da må arbeidsuka reduseres fra de utmattende 40, 50 og til og med 60 timene arbeidere rutinemessig arbeider, ned til 30 timer i uka, uten tap i lønninger og med arbeidet fordelt på alle arbeidere.

• En generell lønnsøkning på 40 prosent og gjenoppretting av COLA-hevinger (levekostnadstilpassinger), for å kompensere for årevis av lønnsfrysing og ødeleggelsene forårsaket av høy inflasjon.

• En slutt på alle nivå-ansettelser og «progresjons»-lønnsordninger ved umiddelbart å bringe lavere nivåer opp til topplønn og rettigheter.

• Overføringen av alle midlertidige og deltidsansatte til heltidsstatus, med full lønn og rettigheter.

• Fullfinansiering av pensjoner og helsetjenester av høy kvalitet for alle nåværende arbeidere og pensjonister.

• Reetableringen av åttetimersdagen med lønninger som gjør at vi kan forsørge oss og våre familier.

• Grunnplanets kontroll over hastigheten på produksjonslinja og produksjonsstandarder, som skal forhandles av lokale grunnplankomitéer, for å sikre at arbeidernes helse og sikkerhet kommer først.

Spørsmålet arbeiderne står overfor er ikke hvorvidt, men hvordan disse kravene kan vinnes.

UAW-byråkratiet promoterer illusjoner om at selskapsledere kan presses til å gjøre det rette, og at selskapenes profittinteresser kan forenes med arbeidernes interesser.

Samtidig bestreber fagforeningsapparatet seg for å støtte opp under Det demokratiske partiet og for å overbevise arbeidere om at dette big business-partiet er til å stole på. UAWs midlertidige tilbakeholding av deres offisielle støtte til Bidens gjenvalg er ikke annet enn et forsøk på å få deres uunngåelige tilslutning til gjenvalget til å se ut som å ha blitt oppnådd i bytte mot presidentens falske forpliktelser om å «stå med arbeiderne» i overgangen til produksjonen av elbiler.

Bak kulissene bestreber UAW-apparatet seg for stats- og selskapsstøtte for å kunne «organisere» de nye fabrikkene for produksjonen av EV-batterier og sammenstillingen av elbiler i håp om å kunne øke deres kontingentinntekter. Stikk i strid med Fains demagogiske kritikk av Ultium-batteriarbeidernes fattigdomslønninger er UAW-apparatet fullt ut beredt til å håndheve spredningen av separate kontrakter og nedskjæringene av lønninger på tvers av hele elbilindustrien, som det tidligere har besørget hos GM Subsystems og andre steder.

Enhver strategi basert på å «presse» selskapsledelsen og deres representanter i Det demokratiske partiet og Det republikanske partiet, har igjen og igjen vist seg katastrofal for arbeiderklassen. Det trengs bare å minnes at den forrige ødeleggende omstruktureringen av bilindustrien på arbeidernes bekostning fant sted i 2009 under Obama-administrasjonen, med Biden som visepresident.

Da som nå konspirerte selskapene, Det hvite hus og UAW-byråkratiet for å få kuttet arbeidernes lønninger, få slettet tusenvis av arbeidsplasser og å få lagt ned fabrikker. Denne gangen er imidlertid innsatsen enda høyere, siden Biden-administrasjonen bestreber seg for å anvende fagforeningsbyråkratiene til å disiplinere arbeiderklassen, for å få blokkert streiker og forhindre en arbeiderbevegelse i å utvikle seg, som ville forstyrre Washingtons krigsmål mot Russland og Kina, som truer med å eskalere til en katastrofal ny verdenskrig.

Som den klareste indikasjonen hittil på Det hvite hus’ intensjoner om å pålegge selskapenes forlangender har Biden-administrasjonen angivelig valgt seg Gene Sperling, en mangeårig toppfunksjonær i Det demokratiske partiet, til å koordinere deres intervensjon inn i kontraksforhandlingene med the Big Three. Sperling er en erfaren fiende av arbeiderklassen, etter at han tjente i Obamas spesialarbeidsgruppe for bilindustrien som i 2009 kuttet alle nyansatte bilarbeideres lønninger til det halve, i tillegg til at han i 2013 spilte en nøkkelrolle i Detriots tvungne konkurs.

Bilarbeidere skal vinne denne kampen, ikke gjennom appeller til selskapsledere og big business-politikere, men ved hjelp av hard og kompromissløs klassekamp. Arbeidernes allierte sitter ikke i selskapens styrerom eller i Kongressens haller, men er heller å finne blant de millioner av arbeidere over hele USA og i andre land som på samme måte ønsker å bekjempe selskapsutbytting, inkludert de 350 000 UPS-arbeiderne med en kontrakt som utløper ved slutten av juli.

For å sikre at kontrollen over denne kampen er i arbeidernes hender, oppfordrer vi til at følgende tiltak gjøres klare:

1. Ingen flere samtaler mellom UAW-funksjonærer og selskapene bak lukkede dører! Det er ingen grunn til å ha tiltro til «forhandlingsoppdateringene» delt ut av UAWs kommunikasjonsavdeling. Alle kontraktssamtaler må livestreames, og settes under tilsyn av arbeidere valgt av grunnplanet.
2. Enhver streik må gjennomføres på tvers av the Big Three. Forestillingen om et «målselskap» i kontraktsforhandlingene er håpløst foreldet, gitt bilindustriens globale karakter og forsyningskjedenes komplekse sammenkoblinger. Isoleringen av en arbeidsnedleggelse til bare ett selskap – som under GM-streiken i 2019 – vil uunngåelig svekke arbeidernes stilling og gi selskapene overtaket.
   
   Vi trenger ikke de impotente «kontraktskampanjene» utført av UAW-byråkratiet, som er bare til skue. Det er for lengst langt på overtid for en nasjonal og til og med en internasjonal streik, som involverer våre brødre og søstre i Canada, Mexico og videre utover.
3. Streikelønna må heves til $ 1 000 i uka. UAWs streikefond, som er på $ 825 millioner, har i flere tiår blitt anvendt av byråkratiet som et slush-fond for deres egne privilegier. Men streikefondet ble bygget opp av våre kontingentpenger og må brukes til å besørge tilstrekkelige ressurser for våre kamper.

UAW-valget i 2022

Det har brutt ut ei rekke bilarbeideropprør i løpet av de to siste årene. Fra Volvo Trucks, Dana Corp. og John Deere i 2021, til Ventra og Detroit Diesel i 2022, og til Clarios i 2023, igjen og igjen har arbeidere trossende stemt ned UAW-godkjente kontrakter med selskapsledelsen, ofte med 90 prosent eller mer. I ei rekke tilfeller, som ved Volvo, Dana, Deere og Clarios, spilte grunnplankomitéer dannet av arbeidere den kritiske rollen i å avsløre selskapsledelsens og UAW-byråkratiets løgner og fikk konsolidert motstanden mot deres konspirasjoner.

Will Lehman – en grunnplanarbeider fra Mack Trucks – kjempet i de nasjonale UAW-valgene i fjor for å besørge en stemme og et bevisst program til dette utviklende opprøret.

Lehman, som er en sosialist, stilte til valg som UAW-president og oppfordret til tiltak som ville legge all makt og beslutningstaking over i arbeidernes hender, de på fabrikkgulvet og på andre arbeidsplasser, og forlangte forøvrig:

1. Ikke reformen av det eksisterende byråkratiet, men dets avskaffelse.
2. En slutt på alle UAW-selskaps-organer, inkludert de felles «treningssentrene» som ikke fungerer som annet enn slush-fond for apparatet.
3. Grunnplanets fulle kontroll over alle UAW-finansmidler, så vel som med med forhandlingene og stemmeopptellingen.
4. Et program for å slåss for det arbeiderne trenger, ikke det selskapene sier er akseptabelt.

Sammen med disse kravene stilte Lehman som en supporter av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – og oppfordret arbeidere til å anta et internasjonalt perspektiv og strategi, i motsetning til nasjonalismen promotert av alle deler av UAW-byråkratiet.

UAW-apparatet, sammen med UAW-monitoren som nominelt har i oppgave å føre tilsyn med det og for å utrydde korrupsjonen, responderte med å bestrebe seg for å undertrykke valgdeltakelsen så mye som mulig i fagorganisasjonens første nasjonale direkte valg noensinne. Valgdeltakelsen i den første runden i fjor høst var uhyre lave 9 prosent – med bare 104 776 innsendte stemmesedler fra 1,1 millioner aktive og pensjonerte medlemmer – og den var knapt høyere i andrerunden. Titusenvis, om ikke hundretusenvis av arbeidere ble rett og slett aldri informert om at det var et valg på gang, eller de fikk ikke tilsendt noen stemmeseddel.

Selskapsadvokatfirmaene som utgjør «UAW-monitoren» – Jenner & Block og Crowell & Moring – arbeidet for å hvitvaske byråkratiets antidemokratiske aktiviteter. Som Lehmans valgkampanje avdekket var monitor-advokatfirmaene åsted for nakne interessekonflikter: Jenner & Block har i flere tiår fungert som juridiske representanter for GM, mens Crowell & Moring har representert selskaper som GM, Daimler, Caterpillar, Dana og andre.

Fain ble i mars til slutt sverget inn som ny UAW-president etter å ha oppnådd bare 3 prosent av grunnplanarbeidernes stemmer. I et forsøk på å dekke over det illegitime grunnlaget for hans presidentskap har Fain og UAWD besørget så godt som en blackout for bevisene på medlemsskapets systematiske frarøvelse av valgrettigheter, som blåser i lufta alle deres erklæringer om å gjenopprette «demokrati» og «gjennomskuelighet» i fagorganisasjonen.

Biden-administrasjonen og staten har i mellomtiden arbeidet for å støtte opp under Fain, og presenterer UAWs uredelige valg som legitimt. Arbeidsdepartementet avviste i slutten av juni en klage innmeldt av Lehman, uten å gi noen forklaring på deres avvising eller noen som helst respons på bevisene for velgerundertrykking som Lehman hadde samlet. Lehman har for andre gang gått til søksmål for å forsvare grunnplanets rettigheter, og anlager nå arbeidsdepartementet der han krever en ny gjennomføring de nasjonale valgene der alle UAW-medlemmer må få tilstrekkelig varsel og informasjon.

Kampen for grunnplanets makt og for internasjonal enhet

Arbeiderklassens uutnyttede sosiale makt er langt større enn noen gang før i historien. Selskapsledelsen og deres politiske representanter er hensynsløse, javel, men de er også dypt skrekkslagne av den voksende muligheten for ei internasjonalt koordinert streikebølge, og en bevegelse av arbeiderklassen.

Arbeidere har gjentatte ganger, og spesielt siden 2019, forsøkt å sammenkoble deres kamper på tvers av landegrensene, i opprør mot de nasjonalistiske fagforeningsbyråkratiene. Fra den eksplosive serien av spontanstreiker som i januar-februar 2019 brøyt ut i Matamoros, Mexico, som til slutt omfattet mer enn 70 000 bildelarbeidere; til arbeidere ved sammenstillingskomplekset Silao, Mexico, som modig avviste å trappe opp produksjonen for å undergrave GM-streiken som var på gang i USA; til spontanstreikene som i mars 2020 som respons på Covid-19-utbruddet stengte ned bilfabrikker i Italia, Spania, Canada og USA; til Volvo-arbeideres spontane arbeidsaksjon i Belgia som respons på Volvo Trucks-streiken i 2021.

Det objektive potensialet for arbeidere til å koordinere deres kamper rundt om i verden er enormt. Med bruk av smarttelefoner, sosialmedier, automatiske oversettelsesverktøy og andre teknologier, er arbeidere i stand til umiddelbart å kommunisere med deres klassebrødre og -søstre, i praktisk talt alle andre land. Over hele verden er arbeiderklassen sammenkoblet i et enormt produksjonsnettverk, der de står overfor tilsvarende problemer og blir utnyttet av den samme håndfull transnasjonale selskaper.

Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – slåss for å tilby arbeidere den globale organiseringen for at de kan utnytte deres potensielle styrke, og bryte seg fri fra deres fagforeningsbyråkratiers kvelertak og utarbeide en felles handlingsplan på tvers av fabrikkanlegg, selskaper, industrier og landegrenser. Dette nettverket forener ikke bare bilarbeidere, men også postarbeidere, lærere, transittarbeidere, jernbanearbeidere og andre deler av arbeiderklassen, i en kamp mot både ulikhet og imperialistkrig.

Det er ingen tid å miste. Selskapene og fagforeningsbyråkratiene planlegger allerede hvordan de skal nedkjempe bilarbeiderne i den kommende kontraktskampen. Arbeiderne må utarbeide deres egen strategi og organisering like systematisk og utrettelig.

Registrer deg i dag for å bli en delegat til nettverket av autoworkers rank-and-file committees og til IWA-RFC. Vi vil bryte ned de kunstige barrierene av hudfarge, nasjonalitet og andre splittelser som påtvinges arbeidere av selskapene og fagforeningsbyråkratiet, og koble alle arbeidere sammen som ønsker å kjempe for deres felles interesser. Vi vil bistå dere med å bygge grunnplankomitéer på deres arbeidsplass og besørge et virkemiddel til å kommunisere og dele informasjon med arbeidere andre steder.

Resultatet av denne kampen avhenger av hva arbeidere bestemmer seg for å gjøre. Ta avgjørelsen om å bli med i bevegelsen for grunnplanets makt!