I sitt siste inntog inn i historieforfalskningens rike publiserte New York Times tirsdag en nyhetsanalyse som henger skylden for den andre verdenskrig på Sovjetunionen. Den lengre artikkelen forfattet av Andrew E. Kramer, med tittelen «En samtidig krig kolliderer med fortiden: Etterlevninger av den andre verdenskrig i Ukraina», nevner verken Holocaust eller nazistenes utslettelseskrig mot det sovjetiske folket.
Artikkelen er bare Times’ siste historiske løgn i tjeneste for USA-NATO-stedfortrederkrigen i Ukraina.
Times har fra krigens start bestrebet seg for å legitimere de ukrainske nasjonalistenes fascistnarrativ. Nøkkelelementer har vært nedtoningen av Holocaust og de ukrainske nasjonalistenes kollaborering i massemordet av jøder og polakker; minimaliseringen av alliansen mellom Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og naziregimet; påstanden om en politisk og moralsk ekvivalens mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen; og de gjentatte påstandene om at det ikke er noen nynazistisk og fascistisk innflytelse i dagens Ukraina.
Det er i denne konteksten at Kramer framsetter den forbløffende påstanden at den andre verdenskrig startet med Sovjetunionens invasjon av Polen. Han skriver:
Den andre verdenskrig begynte i 1939, i det som nå er Ukraina, med Sovjetunionens invasjon inn i territorium som da ble kontrollert av Polen i det vestlige Ukraina, på et tidspunkt da Sovjetunionen og Nazi-Tyskland var i en militærallianse. Da den pakten brøyt sammen i 1941 angrep Tyskland og førte krig fra vest til øst over Ukraina.
Denne påstanden er en forvrengning av krigens grunnleggende kronologi. Den andre verdenskrig begynte ikke med Sovjetunionens inntrengning inn den østlige tredjedelen av Polen 17. september 1939, men med naziblitzkrigen mot landets vestlige to-tredjedeler den 1. september 1939.
Times, konfrontert med en flom av innsendt fiendtlige leserbrev, endret kynisk setningen, uten forklaring, og på en måte som opprettholder den opprinnelige forfalskningens målsetting. Setningen ble endret til å lyde: «Den andre verdenskrig nådde det som nå er Ukraina i 1939 med Sovjetunionens invasjon inn i territorium den gangen kontrollert av Polen i det vestlige Ukraina ...» Det gjentatte byttingen av verb gjør ingenting for å endre Kramers intensjon. Det er meningen at leseren skal tro Sovjetunionen «startet» den andre verdenskrig.
Oppdelingen av Polen, de baltiske statene og Finland var utlagt i august 1939 av Nazi-Tyskland og Sovjetunionen i Molotov-Ribbentrop-pakten.
Stalin kom med hans Folkefront-appellerer til «de vestlige demokratiene», Storbritannia, Frankrike og USA, som var for døve ører; hans bønner som tok form av å selge ut arbeiderbevegelser til kapitalistregjeringer for å innyde seg deres gunst – inngikk avtalen med Nazi-Tyskland i et desperat forsøk på å utsette de uunngåelige konsekvensene av hans egne svik mot den europeiske arbeiderklassen.
Stalins pakt med Hitler var et fullstendig reaksjonært trekk og et svimlende bedrageri. Som Trotskij – som forutså Stalins overenskomst med Hitler – forklarte: «Hitler hadde behov for USSRs vennlige ‹nøytralitet›, pluss sovjetiske råvarer» for å videreføre hans krigspolitiske orienteringer. Pakten produserte ei bølge av avsky mot Sovjetunionen, og desorienterte den internasjonale arbeiderklassen, og spesielt Tysklands arbeidere, som da led under nazistenes jernhæl. Trotskij skrev: «Disse gentlemen tenker ikke på arbeiderklassen i det hele tatt.» Han fortsatte:
Det er nødvendig å trenge et øyeblikk inn i en tysk revolusjonær arbeiders psykologi, som i fare for sitt liv leder den illegale kampen mot Nasjonalsosialismen og plutselig ser at Kreml, som forvalter store ressurser, ikke bare unnlater å bekjempe Hitler, men tvert imot inngår en fordelaktig forretningsavtale på den internasjonale plyndringens arena. Har ikke den tyske arbeideren rett til å spytte i ansiktet på hans lærere av i går?
Det må også påpekes at Stalin knapt var aleine om å undervurdere Hitlers planer. Bare ett år før Hitlers pakt med Sovjetunionen forhandlet Storbritannia og Frankrike fram den beryktede München-avtalen med Tyskland, og overlot Tsjekkoslovakia til nazibødlene. I likhet med den britiske statsministeren Neville Chamberlain ble Stalin forledet til å tro at Hitler ville opprettholde sin del av avtalen. Forøvrig, det var imperialistiske Storbritannias og Frankrikes forhåpninger at Hitler, i stedet for å gå mot vest, ville føre krig mot den sovjetiske arbeiderstaten.
Trotskij, i eksil i Mexico og helt på høyden av hans politisk analyses krefter, advarte at uansett hvilke innrømmelser Hitler hadde gjort, de var «i beste fall av episodisk karakter, og deres eneste garanti er Ribbentrops signatur på noe ‹papirskrot›». Trotskij forutså, mindre enn et år før hans attentat for en av Stalins agenters hender, at Sovjetunionen ville bli invadert så snart Hitler hadde gjort opp hans regnskap på vestfronten.
Stalin og de byråkratiske innsmigrerne som omkranset ham måtte se bort fra Hitlers Mein Kampf-vitnesbyrd og utallige rabiate taler der der Führer lovet at Tyskland skulle slette Sovjetunionen fra jordas overflate, ødelegge jødedommen og underlegge seg de slaviske Untermensch-befolkningene i Ukraina og Russland for å skape Lebensraum for den ariske overherrerasen. I løpet av de 21 månedene som skilte Molotov-Ribbentrop-pakten fra den tyske invasjonen av Sovjetunionen, oppfulgte Stalin deres ikke-angrepspakt til punkt og prikke, og ignorerte gjentatte advarsler om at en invasjon var nært forestående.
Hitler-Stalins ikke-angrepspakt «brøyt ikke sammen», som Kramer absurd skriver. Hitler avviste den, og brøyt den i form av Operasjon Barbarossa, som fortsatt står som verdenshistoriens største invasjon noensinne. Til tross for alle Stalins svik og bedragerier, Sovjetunionen forble det sentrale målet for Hitlers planer. Kramer nevner ikke at anslagsvis 27 millioner sovjetborgere ble drept i krigen, eller at nazistene og deres ukrainske fascistallierte myrdet 900 000 ukrainske jøder – fascister som med deres direkte politiske arvinger befolker Kiev-regimet og dets hær i dag. Times legger til side et annet faktum av overordnet betydning: Det var invasjonen av Sovjetunionen som satte scenen for naziregimets mest grufulle forbrytelser, inkludert Holocaust.
Resten av Kramers artikkel beretter om avdekkingen av den andre verdenskrigens etterlatenskaper, som hakekorsgraffiti, tyske lik, mange-tiår-gamle skyttergraver og desslike, i den nåværende konflikten. Kramer kan knapt skjule hans fryd over slike funn, og heller ikke hans entusiasme for hvordan nåværende kamphandlinger pent gjenspeiler naziangrepet på Sovjetunionen tiår tidligere:
Ukraina gjentar nå den andre vedenskrigens [nazi-] offensiv, der landet kjemper på lokaliseringer sørøst for Zaporizhzhia i det det ukrainske militæret kaller «Melitopol-retningen». Det strategiske målet er det samme som det var for åtte tiår siden – å isolere fiendtlige soldater i Kherson-regionen, og true Krim ...
Kramer ser «fiendesoldatene» fra den andre verdenskrig som Den røde armés sovjetiske menn og kvinner, som inkluderte millioner av både russere og ukrainere. Han føler ingen skam ved å presentere dagens ukrainske hær, bevæpnet til tennene av Washington, Berlin, London og deres NATO-allierte, som Wehrmachts arvinger.
I likhet med Biden-administrasjonen og dens NATO-allierte, er Times «all in» for stedfortrederkrigen i Ukraina. Avisas spesielle rolle, som amerikansk liberalismes ledende organ, er å selge krigen til en offentlighet som er instinktivt mistenksom overfor utgytelser fra Det hvite hus om å «slåss for demokrati», etter mange tiår med slike falske påstander. Men Times, alltid pliktoppfyllende hva angår Washingtons imperialistiske målsettinger, har fylt sine sider med påstander om at Putin er den siste og – denne gangen virkelig – sanne inkarnasjonen av ondskap, etter Hussein, Assad, Gaddafi, Milosevich, Noriega, osv., og forøvrig, at den russiske invasjonen av Ukraina var en fullstendig uprovosert handling.
World Socialist Web Site har i flere tiår uforsonlig opponert mot Putin, hans regjering og de reaksjonære klassekreftene den representerer, selv mens Times feiret gjenopprettingen av kapitalismen i Russland og den tidligere Sovjetunionen. Vi opponerer mot Putins reaksjonære invasjon. Men den var ikke «uprovosert». Invasjonen var en desperat respons på NATOs utvidelse. Som det har blitt åpent uttalt av ei rekke pro-NATO-strateger, Washington bestreber seg for å anvende krigen til å oppnå regimeendring i Moskva, og få brutt opp Russland.
Times har også fått i oppgave å forfalske det ukrainske regimets natur og karakter. Dette er vanskelig, siden Kievs omfavnelse av fascismen er der i det det klare dagslys, for hele verden å se. Statuer blir reist for nazikollaboratøren Stepan Bandera, mens monumenter til sovjetiske soldaters ære som kjempet mot naziinntrengerne, i en kamp kjent for både russere og ukrainere som «Den store patriotiske krigen», blir vanhelliget og ødelagt. Ukrainas mest berømte kampstyrke, Azov-bataljonen, er en åpent erklært organisasjon for hvitt overherredømme og naziideologi.
Under krigens første år forsøkte Times å dekke over slike ubeleilige sannheter. Times’ krigspropaganda har nå veket plassen for naziapologi. Kramer har presentert leserne en tolkning av den andre verdenskrig som Joseph Goebbels kunne finne lite å bestride. Hans artikkel følger opp vestlige mediers fullstendige taushet om Holocaust i Litauen under det nylige NATO-toppmøtet i Vilnius, og Times’ apologi for ukrainske soldaters anvendelse av naziinsignier.
Times’ omskriving av den andre verdenskrigs historie har ikke kommet ut av løse lufta. Som avisa gjorde med sin rasistiske forfalskning av amerikansk historie, 1619 Project, har Times lent seg på noen få prinsippløse akademikere – eksemplifisert av den tidligere historikeren fra Yale og dagens propagandaspesialist Timothy Snyder – og den skyldige medvirkingen eller tausheten fra store deler av historikerfaget. Det kommer selvfølgelig ikke som noen overraskelse at størrelser som Snyder, med hans historieskriving skreddersydd som på bestilling fra utenriksdepartementet, eller den tyske Hitler-beundreren Jörg Baberowski fra Humboldt Universitetet, eller den nyliberale Francis Fukuyama fra Stanford University, som nå åpenlyst lovpriser Azov-bataljonen, ville verve seg for imperialistkrigens tjeneste.
Men hvor er legionene av «revisjonistiske» og «venstre»-historikere spesialiserte på Russland og Sovjetunionen, som vet noe om nazistenes invasjon under den andre verdenskrig generelt, og om katastrofen i Ukraina spesielt? Det har vært noen få modige unntak [engelsk tekst], men mange flere har hilst NATO-stedfortrederkrigen mot Russland med entusiasme. Det ledende akademiske organet for russiske studier, Association for Slavic, East European and Eurasian Studies (ASEEES), har fokusert sin kommende årlige konferanse på «Avkoloniseringen» av Russland. Ville CIA eller Pentagon ha gitt konfernsen et annet navn? Under dekke av krigen gjenopplives de verste antirussiske og «sovjetolog»-tropene, en gang antatt døde og begravet med McCarthy-æraens eksesser.
For noen år siden ville påstanden Kramer serverer som saklig berettiget – at Sovjetunionen startet den andre verdenskrig – ha blitt møtt med en bølge av historikeres fordømmelser. Det samme ville hans artikkels taushet om Holocaust og massemordet av sovjetborgere. Men i 2023 styrer historiske løgner og forvrengninger dagens orden.