New York Times publiserte 6. juni en kronikk skrevet av Paul Krugman som avfeide rollen ukrainske fascister spilte i massemordet av jøder og sovjeborgere under den andre verdenskrig og han bagatelliserte deres prominente plass i NATOs nåværende stedfortrederkrig mot Russland som bare «skygger». Krugmans ytringskronikk, «Verdens øyne er på Ukraina», er en grunnleggende uærlig og kynisk apologi for ukrainsk fascisme, i fortid og nåtid.
Kronikken kom én dag etter at Times publiserte en ledende artikkel, «Naziemblemer på Ukrainas frontlinjer framhever historiens tornete problemer». I den artikkelen forsøkte Times-redaktørene, som bemerket av David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, å avfeie de «dype historiske og dagsaktuelle sammenhengene mellom ukrainsk nasjonalisme og nazisme og genocid, som kun ‹tornete anliggender›, dvs. et PR-problem for mediepropagandister som bestreber seg for å selge NATOs stedfortrederkrig som en kamp for demokrati».
Times-artikkelen vakte betydelig forargelse, både fordi den løfter lokket på det ukrainske militærets omfavnelse av nazistenes ideologi, og fordi den erkjenner at Times og andre medier har sensurert bilder av ukrainske soldater iført «emblemer med symboler gjort beryktet av Nazi-Tyskland, og som siden har blitt del av høyreekstreme hatgruppers ikonografi».
Krugman, som vanligvis skriver panglossianske kommentarer om økonomien, ble hentet inn for å slukke brannen. Beklageligvis for Times er Krugman fullstendig uvitende om historie.
Et påskudd for kronikken ble besørget av 79-årsdagen for de alliertes D-dag-invasjon av Normandie under den andre verdenskrig, den 6. juni 1944. Krugman hyller absurd den nylig igangsatte ukrainske offensiven mot Russland i Donbas og det sørlige Ukraina som «den moralske ekvivalenten» til D-dagens slag i krigen mot Nazi-Tyskland. Begge handler, ifølge den nobelprisvinnende økonomen, om «det godes kamp mot det onde».
For Krugman er Ukraina akkurat som «de store demokratiene» som kjempet mot Nazi-Tyskland. I likhet med 1940-tallets USA har Ukraina også «mangler», til og med «en mørkere side» bestående av «korrupsjon» og «en høyreekstreme bevegelse, inkludert paramilitære grupper som har spilt en rolle i landets krig» der «naziikonografi fortsatt er foruroligende utbredt.» Men hva er vel egentlig litt fascisme blant venner? Naziparamilitære og hvitt overherredømme-ideologi er bare «skygger» i et «ikke perfekt, men reelt demokrati», forsikrer Krugman Times’ lesere.
Det er faktisk ikke noe «reelt demokrati» i Ukraina. Kiev har forbudt opposisjonspartier og gjort all kritikk av krigen illegal. Personer som anklages for «samarbeid» blir jaktet ned og rettsforfulgt. De som agiterer for å få slutt på nedslaktingen har blitt arrestert, torturert og forsvunnet. I likhet med Russland og de andre etterfølgerstatene fra Sovjetunionens oppløsing er landet styrt av et kleptokrati som oppsto fra det gamle stalinistiske byråkratiet. Det ukrainske oligarkiet vokter over sine slett ervervede rikdommer ved hjelp av Europas mest undertrykkende arbeidslover, i et samfunn som selv før krigen var blant Europas fattigste. Hva angår «nasjonal frihet» fører Kiev en brutal kampanje mot det russiske språk, som snakkes av en stor prosentandel av landets befolkning, og undertrykker andre minoriteters språk og kulturer – deriblant ungarere, polakker, ruthenere og romfolk.
Ingenting av dette nevner Krugman, selvfølgelig. Han innrømmer bare det som ikke lenger kan benektes – Ukrainas militæres omfavnelse av nazismen. For Krugman er dette beklagelige faktum bare et spørsmål om at den ukrainske eliten ikke lever opp til angivelige lenge holdte demokratiske idealer.
Sannheten er en helt annen. Medvirkning til Holocaust og i Nazi-Tysklands Operasjon Barbarossa-invasjon av Sovjetunionen er det sentrale, definerende trekk ved ukrainsk nasjonalisme.
For å kunne lyve om nåtiden må Times forfalske fortiden. Avisa må derfor reinvaske dagens ukrainske fascisters forfedre, Stepan Bandera og hans OUN (Organisasjonen av ukrainske nasjonalister), som var blant de mest sjokkerende brutale og morderisk rasistiske i et nettverk av slike organisasjoner som dukket opp i Europa på 1920- og 1930-tallet.
Ifølge Krugman var alt OUN gjorde under den andre verdenskrig ukrainske frihetskjemperes fullstendig forståelige respons på sovjetisk undertrykking. Han skriver:
Landet led fryktelig under Stalin, med millioner som døde i en bevisst frambrakt hungersnød; som resultat ønsket noen ukrainere tyskerne velkommen under den andre verdenskrig (inntil de innså at også de ble ansett som undermennesker), og naziikonografi er fortsatt foruroligende utbredt.
Denne setningen er en serie opprørende løgner som gjenoppliver historieforfalskningene til høyreorienterte apologeter for tysk nazisme. For det første, hungersnøden som rammet Sovjetunionen tidlig på 1930-tallet forødet både ukrainske og ikke-ukrainske områder av landet, og var resultat av Stalins hensynsløse pådriver for kollektivisering. Ingen troverdig historiker støtter den høyreekstreme ukrainske myten om at den ble «bevisst frambrakt» på en måte i det fjerneste sammenlignbar med Nazi-Tysklands systematiske, industrielle utsletting – spesifikt støttet av OUN-lederne – av europeisk jødedom.
Hva angår de ukrainske fascistenes «velkomst» av nazistene involverte den dusinvis av pogromer, inkludert en i Lviv der 6 000 jøder ble myrdet. De deltok i grusomheter som den beryktede Babi Yar-massakren, der mer enn 33 000 jøder ble massakrert på bare to dager. Stikk i strid med Krugmans påstander fortsatte OUNs støtte til nazistene gjennom hele krigen, og fortsatte selv etter at krigen var over i terroristkrigføring i landets mest vestlige deler.
Da OUN endelig var nedkjempet i Ukraina, bar emigranter – mange av dem endte opp i Canada – fram fascistfakkelen. Så, etter kapitalismens restaurering i Sovjetunionen, vendte fascistene tilbake. Bestandig de vestlige imperialistenes lydhøre marionetter var det de ukrainske nyfascistene, i tett kollaborering med de amerikanske og tyske spionagenturene, som ledet Maidan-protestene som i 2014 styrtet Janukovitsj-regjeringen, som hadde forsøkt å balansere mellom NATO og Russland.
Krugman kommer endelig til hans reelle bekymring, langt ute i kronikken. Han skriver:
Vladimir Putins Russland er en ondskapsfull aktør, og frihetens venner overalt må håpe landet vil bli grundig beseiret. Jeg skulle ønske jeg kunne si at innbyggerne i vestlige demokratier, og spesielt i Amerika, var fullt ut forpliktet til ukrainsk seier og russisk nederlag. I virkelighetens verden er saken den at, selv om de fleste amerikanere støtter bistand til Ukraina, er det bare et mindretall som er villig til å opprettholde denne bistanden så lenge det måtte ta.
Der han skuer ut på brannstormen fra hans mange-millioner-dollar-Riverside-leilighet på Manhattan, er Krugman en av de som er «villige til å opprettholde denne bistanden så lenge det måtte ta» – for å slåss til den aller siste ukrainer. Utsikten er en helt annen for massene av arbeidere som knuges i kne under krigsdrevet inflasjon og sosiale innstramminger.
Krugman syter over at noen som opponerer mot krigen gjør det fordi det for dem «alltid er 2003», og «de husker hvordan Amerika ble tatt ut i krig [i Irak] på falske forutsetninger». Han bekymrer seg for at de som husker den illegale invasjonen av Irak «ikke kan se at denne situasjonen er annerledes». Han ønsker så inderlig at allmennheten ville se det siste amerikanske korstoget for «frihet» som forskjellig fra alle de andre herjingene som gikk forut, og derfor se dette spesielle monsteret, Putin, som langt mer ondt enn Milosevic, Hussein, Gaddafi, Assad, og så videre.
«Situasjonen» i Ukraina er ikke bare «annerledes» enn den som var i Irak. Begge konfliktene utgjør del av ei lengre sammenflettet begivenhetsrekke med spor tilbake til kapitalismens restaurering i Sovjetunionen. Den amerikanske styringsklassen anså den hendelsen som å skape et «unipolart øyeblikk». Det som siden har fulgt er en endeløs serie av kriger og provokasjoner som har som mål å stramme inn sirkelen rundt den eurasiske landmassen, med Russland og Kina i sentrum.
Dette er årsaken, til tross for gjentatte løfter om at NATO ikke ville utvides, til at tilleggene til den antirussiske militæralliansen etter den kalde krigen nå strekker seg fra Finland i nord til Bulgaria i sør. Det var faktisk Kremls frykt for Ukrainas inntreden i NATO som provoserte Putin til hans katastrofale og reaksjonære invasjon.
Krugmans sørgelige uvitenhet om historie er ikke unntaket, men regelen. I Times-redaktørenes styrerom har fortiden en reint propagandistisk nytteverdi. Hva som faktisk skjedde er uten betydning, og det må faktisk forkastes dersom det er i konflikt med umiddelbare politiske kalkyler. Dersom dagens agenda er å lage en beretning om «det godes kamp mot det onde», som Krugman med hans kronikk hadde fore, da må ukrainske fascisters kriminelle rolle under den andre verdenskrig, medregnet massemordet av Ukrainas jøder, reduseres til så mange «skygger».
Den store ironien er at selv om Times «bønnfaller om en tolerant holdning til utbredelsen av naziideologi i Ukraina», som David North sa det, viser avisa ingen slik ettergivenhet overfor Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen. Formålet med Times’ massive 1619 Project har vært å sverte og nedverdige disse begivenhetene, som uansett deres forskjellige begrensninger var genuine revolusjoner som hevet banneret for menneskelig likhet. Mens statuer av fascistmassemorderen Stepan Bandera reises i Kiev med Times’ støtte, blir statuer av Jefferson, Washington og Lincoln revet i Amerika – også det med Times’ støtte.
Trotskij sa en gang at løgna er den politiske reaksjonens sement. At den amerikanske liberalismens flaggskipavis ikke lenger kan fortelle sannheten om fortiden, må tas som en klar advarsel.