NATO-ledere samles i dag i Vilnius, Litauen, bare noen få hundre kilometer unna krigens slagmark i Ukraina, som allerede har krevd hundretusenvis av liv.
Det vil ikke mangle på fordømmelser av russisk brutalitet. Spesielt den litauiske regjeringen vil uten tvil bli takket for sin innsats som en spydspiss for NATO-krigen, eller som de lydige lakeiene i media og pressen kaller det, kampen for å forsvare «demokratiet».
Joe Biden, som nettopp godkjente leveringen av klasebomber til Ukraina, et av de mest brutale og kriminelle våpnene i moderne krigføring, vil fordømme Vladimir Putins umenneskelighet. Olaf Scholz, som leder en regjering engasjert i den største opprustingen siden Hitler og nå er i ferd med å stasjonere 4 000 tyske tropper i Litauen [engelsk tekst], vender tilbake til åstedet for noen av tysk imperialismes verste forbrytelser, og vil gi fra seg godt forberedt krigspropaganda.
Det som ikke vil bli snakket om er historien til byen der de møtes: Vilnius, en gang kjent som «Europas Jerusalem», var åsted for noen av de største og mest barbariske massakrene i historien om den nazi-ledede ødeleggelsen av europeisk jødedom. 95 prosent av den jødiske befolkningen i Litauen ble drept, som før krigen telte anslagsvis 210 000, og landet registrerte en høyere dødsrate enn nesten noe annet land i Europa. Litauiske nasjonalister var blant de sentrale utøverne av denne historiske forbrytelsen.
Det litauiske borgerskapet, mye likt deres ukrainske motstykker, kombinerte historisk en tradisjon av bitter antikommunisme med ondsinnet antisemittisme. Etter Sovjetunionens okkupasjon av Litauen i 1940 flyktet høyreekstreme nasjonalister og generaler til Tyskland, hvor de i direkte kollaborering med nazi-regimet grunnla Den litauiske aktivistfronten (LAF).
Nesten samtidig med pogromene som den gang ble lansert av nazistene og Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) i Vest-Ukraina, begynte LAF og de tyske okkupantene en orgie av masseslakting i Litauen. Innen mindre enn tre år var et 800-år-gammelt jødesamfunn, som spilte en sentral rolle i utviklingen av både jødisk kultur og verdenskultur, nesten fullstendig utslettet.
Av de anslagsvis 210 000 jødene som bodde i Litauen før nazi-invasjonen den 22. juni 1941, var 195 000 myrdet innen slutten av krigen i 1945. Det overveldende flertallet var allerede døde innen slutten av 1941.
Det mest grufulle karaktertrekket ved Holocaust i Litauen var hvordan betydelige deler av befolkningen åpent og skamløst deltok i å jakte ned, torturere og drepe jøder. Historikeren Masha Greenbaum har besørget en hjerteskjærende beretning om de morderiske herjingene som feide gjennom landet i dagene forut for og umiddelbart etter nazi-invasjonen.
Nazistenes inntreden i Litauen, som i 1940 hadde blitt annektert av Sovjetunionen, ble ønsket entusiastisk velkommen av de nasjonalistiske, antikommunistiske og voldelig antisemittiske kreftene. Blant deres ledende figurer var den litauiske ambassadøren i Berlin, oberst Kazys Skirpa, som var viden kjent for å være en nesegrus beundrer av Adolf Hitler. Skirpa ledet i forkant av den tyske invasjonen et betydelig nettverk av litauiske fascister. Greenbaum skriver i The Jews of Lithuania: A History of a Remarkable Community 1316-1945:
Disse cellene av litauiske fascister, nazi-sympatisører og litauiske nasjonalister var viktige bestanddeler av LAF, Lietuvos Aktyvistu Frontas (Litauisk aktivistfront), den største og best organiserte av nasjonalistgruppene. Men det var i tillegg mange andre fraksjoner, som Jernulven, Den litauiske frihetshæren, Falkene og Den litauiske restaureringsfronten. De penetrerte universitetene, embetsverket, profesjonene, til og med videregående skoler. Ifølge litauiske kilder nådde antallet medlemmer i disse hemmelige gruppene og antisovjetiske enhetene opp til 100 000.
Tre dager før invasjonen utstedte Skirpa – i vedvarende kontakt med nazistenes Gestapo (det hemmelige politiet; Geheime Staatspolizei) og Wehrmacht (den tyske hæren) – ut Pamflett nr. 37, for massedistribusjon i hele Litauen. Det var en utilslørt oppfordring om den totale ødeleggelsen av litauisk jødedom. Der sto det:
Endelig har den avgjørende oppgjørets dag kommet for jødene. Litauen må frigjøres ikke bare fra asiatisk-bolsjevikisk slaveri men også fra det mangeårige jødiske åket.
I det litauiske folkets navn erklærer vi høytidelig at den eldgamle retten til tilflukt og beskyttelse som jødene ble innvilget i Litauen av Vytautas den store, for alltid og uten forbehold er avskaffet.
Jøder som er skyldige i litaueres forfølgelse vil bli stilt for retten. De som klarer å unnslippe vil bli funnet. Det er alle ærlige litaueres plikt å treffe tiltak på deres eget initiativ for å stoppe slike jøder, og om nødvendig straffe dem. Den nye litauiske staten vil kun bli gjenoppbygget av litauere. Alle jøder er for alltid ekskludert fra Litauen. … La jødene få vite den ugjenkallelige dommen de er ilagt; ikke én eneste jøde skal ha statsborgerskapets rettigheter. Fortidens feil, og de ondskaper jødene har begått skal rettes opp, og det vil bli lagt et solid fundament for en lykkelig framtid og for vår ariske nasjons skapende arbeid. La oss forberede Litauens frigjøring og nasjonens renselse.
Denne hetsende tiraden utløste et frenetisk utbrudd av morderisk vold. Vær varslet: Det er vanskelig å lese Greenbaums beretning om de monstrøse forbrytelsene som ble begått mot jødene av litauiske mobber, som av nasjonalistiske antisemitter og antikommunister hadde blitt pisket opp til et febrilsk vanvidd. Greenbaum skriver:
Den 25. juni begynte litauiske partisaner, som selv definerte seg som frihetsforkjempere, et tre-dager-langt masseslakt av jøder i mindre byer og landsbyer, der hele befolkningen i mer enn 150 jødiske lokalsamfunn ble tatt av dage. Noen jøder ble tvunget ut fra deres hjem for å bli hardt slått og banket før de ble brent levende, der de var drevet inn i synagoger, skoler og andre offentlige steder som så ble påtent. I andre tilfeller ble hele jødiske familier drevet ut til nærliggende skogsholt eller til elveleier der groper eller skyttergraver var klargjort, for der å bli skutt. På flere småsteder, som Reiniai og Geruliai i Telsiai-området, i Meretz (Merkine), Plungian (Plunge), Sakiai (Shaki) og Kelm (Kelme), ble jødene tvunget til å grave deres egne graver. Så godt som alle jødene i Ukmerge ble drevet inn i synagogen for så å bli brent levende. I Seirijai ble jøder slept nakne gjennom gatene for deretter brutalt å bli myrdet i nærvær av en jublende folkemengde. I Panevezys ble jøder, deriblant flere unge kvinner som først ble voldtatt, kastet inn i brennende kalk.
Bare i Kovno myrdet litauiske partisaner nesten 4 000 jøder i løpet av de to dagene som gikk fra invasjonen og til de tyske styrkenes ankomst til byen. En spesielt brutal grusomhet fant sted seinere i Lietukis-kooperativets garasje i sentrum av Kovno. Rundt 60 jødiske menn, av partisanene valgt tilfeldig på gatene, ble ført til garasjen der de ble brutalt slått og torturert med en stor folkemengde som bivånet det hele. Med jødene såret og stønnende på gulvet fortsatte deres torturister, til folkemengdens forlystelse, nådeløst å banke og slå løs på dem inntil de var døde. Ei annen gruppe jøder ble hentet inn for å reingjøre garasjen og frakte likene vekk for nedgraving.
I Slobodka (Wilijampole) gikk partisaner fra hus til hus på jakt etter jøder. Deres ofre ble kastet i elva Vilija: De som ikke druknet ble skutt til døde der de svømte. Jødiske hus ble satt i brann og beboerne brent levende, der partisaner blokkerte tilgangen for det utrykkende brannvernet. Hooligans som kalte seg frihetsforkjempere slaktet jøder med full vilkårlighet. I mange tilfeller ble lemmer revet av kroppene og spredt rundt.
Den 25. juni halshugget partisaner hovedrabbineren i Slobodka, Zalman Ossovsky, og utstilte hans avskårne hode i frontvinduet i hans hus. Hans hodeløse kropp ble funnet i et annet rom, sittende ved et åpent bind av Talmud, som han hadde studert.
De fleste av disse 150 lokalitetene ble Judenrein (jødefrie) 24 timer før den tyske okkupasjonsmakten ankom. Dette ga lokalbefolkningen en kort anledning til å kaste seg over deres tidligere jødiske naboers hjem og næringsvirksomheter i et febrilsk vanvidd av ransaking og plyndring. Mange av drapene og plyndringene ble utført på høylys dag midt blant samtykkende, og ofte jublende bivånere. Da partisanene deretter deltok i kirkemessene ble de hyllet av prestene for deres mot og patriotisme.
Uhyrlighetene den siste juni-uka i 1941 fortsatte med uforminsket styrke inntil slutten av krigen. Jødene var de primære, men ikke de eneste ofrene. Det mest beryktede åstedet for massemord i Litauen var Ponary-skogen i utkanten av Vilnius. Det er anslått at opptil 100 000 personer, blant dem rundt 70 000 jøder, 20 000 polakker og 8 000 sovjetiske krigsfanger fra 1941 til 1944 ble myrdet der av tyske SS Einsatzgruppen og deres litauiske kollaboratører. De fleste av disse drapene ble utført av en 80-mann sterk enhet av Ypatingasis būrys, bestående av litauiske frivillige organisert inn i SS. Slaktingen ble først avsluttet med Sovjetunionens Røde armés framrykking.
Mange av de verste nazi-kollaboratørene og medskyldige i massemordene fortsatte etter krigen deres liv ubehindret. Kazys Škirpa, grunnleggeren av LAF, arbeidet på Trinity College i Dublin og for US Library of Congress. Han døde i Washington D.C. den 18. august 1979 i en alder av 84 år.
Aleksandras Lileikis, sjefen for Litauens sikkerhetspoliti i Vilnius, en av hovedorganisererne av utslettingen av jødesamfunnet i Vilnius, ble ansatt av CIA og ble innvilget tillatelse til å emigrere til USA. Han bosatte seg i Massachusetts og skaffet seg amerikansk statsborgerskap. Det var først i 1994 at lenge forsinkede etterforskninger av hans forbrytelser førte til at han ble fratatt statsborgerskapet. Han returnerte da til Litauen, som imidlertid ikke kunne unndra seg forlangender om hans rettsforfølgelse på anklager for genocid. Men Lileikis døde i september 2000, i en alder av 93, før det kom så langt at det ble avsagt en dom.
I kjølvannet av Sovjetunionens oppløsing promoterte det nye litauiske borgerskapet rehabiliteringen av deres nazi-kollaborerende forfedre. Mens det fra tid til annen, av politiske grunner og av hensiktsmessighet, kom med proforma og følelsesløse uttalelser av offisiell beklagelse over den litauiske jødedommens utryddelse, minimerte og dekket regjeringen og de vesentlige partiene over omfanget av forbrytelsene som ble begått i årene fra 1941 til 1945.
Det nye litauiske parlamentet rehabiliterte, som en av sine første handlinger, litauere som Sovjet-regjeringen hadde dømt for kollaborering med nazistene. Gater ble oppkalt etter LAF-ledere som Škirpa. Litauens statsdrevne Militærakademi, som er tilknyttet andre NATO-militærakademier, ble oppkalt etter Jonas Žemaitis, en annen beryktet nazi-kollaboratør. I mellomtiden ble Holocaust-overlevende, som sammen med de sovjetiske partisanene hadde kjempet mot nazistene og deres litauiske allierte, stilt for retten for «kollaborering» og «krigsforbrytelser».
Saken om den litauiske fascisten Jonas Noreika er internasjonalt beryktet. Han ble etter krigen henrettet i Sovjetunionen, og posthumt feiret av det litauiske post-1991-regimet, som en forkjemper mot «kommunistisk tyranni». Gater ble ombenevnt til hans ære, og Noreika ble tildelt Vytis-korset, den høyeste æresbevisningen Litauen gir en avdød person. Men i år 2000 kom imidlertid Noreikas barnebarn over lenge skjulte familiedokumenter som avslørte at han hadde «beordret alle jøder i hans region i Litauen til å samles, for å bli sendt til en ghetto hvor de ble slått, utsultet, torturert, voldtatt og deretter myrdet». [Gjestekronikk publisert i New York Times 27. januar 2021, «Ingen flere løgner. Min bestefar var en nazist», skrevet av Silvia Foti]
Til tross for disse avsløringene er Noreika i Litauen fortsatt hedret som en nasjonal helt. Ei minnetavle som hedrer hans minne forblir på sin plass i Det litauiske vitenskapsakademiet. En dokumentarfilm som fordømmer denne travestien av historisk sannhet, med tittelen J’Accuse, er nylig fullført og ble i desember 2022 presentert under Miami Jewish Film Festival.
Litauens statsminister Ingrida Šimonytė og utenriksminister Gabrielius Landsbergis, som Biden, Scholz, Frankrikes Macron og Storbritannias Rishi Sunak skal diskutere tilrådeligheten av Ukrainas NATO-tilslutning og direkte troppeplasseringer med, er medlemmer av det regjerende partiet Hjemlandets enhet, med parlamentarikere som har en dyster historikk for antisemittiske utbrudd.
Den eneste gjenværende jødiske synagogen i landet, i Vilnius, måtte i 2019 stenges på ubestemt tid på grunn av vedvarende trusler fra det ytre høyre. Ifølge en uttalelse fra Litauens jødiske samfunn ikke bare nektet partiet Hjemlandets enhet å gripe inn, men oppmuntret sågar høyreekstreme krefter ved å framheve «det kontinuerlige, eskalerende offentlig-uttrykte ønsket ... å anerkjenne som nasjonalhelter gjerningsmennene av massemordet på Lituens jøder, og forlangendet at disse menneskene må hedres med minneplaketter, og på andre måter.»
Biden, Scholz, Macron og Sunak er ikke uvitende om denne historien. Men de anser enhver avsløring av nazistenes og deres kollaboratørers forbrytelser som å avsløre ubeleilige sannheter som skjærer på tvers av deres geopolitiske agendaer, og som derfor må hvitvaskes og undertrykkes.
Stedfortrederkrigen som føres i Ukraina har vært drevet fram og rettferdiggjort av løgner. Historieforfalskningen og rehabiliteringen av nazistene og deres kollaboratører i Ukraina, Polen, Litauen og Tyskland er essensielle komponenter av NATOs agenda.
En grotesk historisk logikk er til verks i forsamlingen av NATO-konspiratører i Vilnius. Lederne av den dagsaktuelle verdensimperialismen planlegger deres nye forbrytelser mot menneskeheten under de mørke skyggene av dem som ble begått for 80 år siden.