Perspective

NATO-toppmøte i Vilnius avduker planer for global dominans

Kommunikéet som denne uka ble vedtatt i Vilnius, Litauen, av stats- og regjeringssjefene for de 31 NATO-medlemmene er en plan for global krig. Bare en brøkdel av det 24 sider lange dokumentet omhandler toppmøtets sentrale anliggende, krigen i Ukraina. I resten erklærer NATO sin intensjon om å påtvinge hele verden sin vilje. Ikke noe kontinent og knapt en region er utelatt i det dokumentet kaller NATOs «360-graders tilnærming».

Fokuset i de innledende delene av kommunikéet er på konflikten med Russland. Putin-regjeringen blir fordømt på et språk som fra første stund av utelukker enhver løsning av Ukraina-krigen ved forhandlingsbordet. Russland kan «ikke gå straff-fri» for landets «krigsforbrytelser», og «alle de som er ansvarlige» må «stilles til ansvar» forlanger NATO. En forutsetning for fred er «Russlands fullstendige og betingelsesløse tilbaketrekking». I formuleringer rettet mot Putin hevdes det: «Vi kan ikke i lys av Russlands fiendtlige politikk og handlinger betrakte landet som vår partner.»

Mye av medias kommentering har fokusert på det faktum at mens kommunikéet hevder at «Ukrainas fremtid er i NATO», legges det ikke ut ei spesifikk tidslinje for medlemskap, slik Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har oppfordret til. I stedet hevdes det at ukrainsk medlemskap vil skje på et seinere tidspunkt, «når Allierte er enige og betingelsene er oppfylt».

Av reint taktiske grunner bestemte NATOs vesentlige makter, og spesielt USA og Tyskland, at nå ikke er tiden for et formelt ukrainsk medlemskap, som ville utløse Artikkel 5 og frata Biden-administrasjonen den politisk nyttige fiksjonen at USA ikke er i krig med Russland. Forøvrig lar dokumentet døra stå åpen for Polen eller andre NATO-medlemmer til å utplassere tropper inne i Ukraina, med amerikansk godkjenning, uten å forplikte hele alliansen til en formell krigserklæring.

Opprettholdelsen av den juridiske tvetydigheten betyr på ingen måte at NATO ikke eskalerer krigen enormt, der Ukraina forsynes endeløst med militær og økonomisk støtte for å fortsette å slåss og blø Russland hvitt.

Den nye kommunikéet erklærer at «Ukrainas vei til full europeisk-atlantisk integrasjon har forflyttet seg forbi nødvendigheten av [den tidligere] Membership Action Plan» som ble etablert i 2008, fordi «Ukraina har blitt stadig mer interoperabelt og politisk integrert med Alliansen».

Det legges til: «Vi forblir standhaftige i vår forpliktelse til ytterligere å trappe opp den politiske og praktiske støtten til Ukraina der landet fortsetter å forsvare sin uavhengighet, suverenitet og territoriale integritet innen sine internasjonalt anerkjente grenser, og vil fortsette vår støtte så lenge som det tar.»

USA, Tyskland og andre NATO-land lovet ytterligere betydelig militær bistand til Ukraina. G-7-landene – som alle var til stede i Vilnius, inkludert Japan, som ikke er NATO-medlem – lovet i en egen avtale omfattende bistand til Ukraina, inkludert leveranser av toppmoderne våpen.

Etter å ha oppildnet til krigen over Ukraina anvender USA og NATO-maktene den nå, til forferdelige kostnader for det ukrainske folk, for å organisere en enorm og global militær eskalering. Dette gjelder først og fremst konflikten med Russland selv, som antar en Europa-dekkende karakter.

Kanskje enda mer betydningsfullt enn toppmøtekommunikéet er krigsplanen vedtatt på konferansen, på totalt 4 000 sider, som detaljerer tropper og våpenutplasseringer på tvers av hele Øst-Europa. NATOs hurtigreaksjonsstyrke skal økes fra 40 000 til 300 000 soldater. Kommunikéet refererer til planene «for å sikre rettidig forsterkning til alle allierte, i tråd med vår 360-graders tilnærming. … Vi har forpliktet oss til fullt ut å besørge ressurser for, og regelmessig å øve etter disse planene, for å være beredt for et kollektivt høyintensivt og multi-domene forsvar.»

Siden NATOs siste toppmøte i Madrid for et år siden har alliansen lagt en veritabel beleiringsring rundt Russland. På det tidspunktet ble Finland og Sverige invitert til å bli med, og det ble vedtatt et strategidokument som forespeilte en massiv økning av NATO-tropper i Øst-Europa, og en betydelig økning i militærutleggene.

Implementeringen av de vedtakene er nå langt framskredne. Finland er NATO-medlem, og i Vilnius ble de siste hindringene for Sveriges tiltredelse fjernet. Som resultat har NATOs medlemslands landgrense med Russland blitt mer enn doblet i lengde, og har blitt flyttet til innen 150 kilometer fra St. Petersburg. Østersjøen har blitt et NATO-hav som Russland kun har tilgang til via et lite hjørne i St. Petersburg og den beleirede enklaven Kaliningrad.

Konflikten med Russland er i seg selv del av en plan for global dominans.

Et sentralt fokus i kommunikéet er på Kina, som anklages for å bruke «et bredt spekter av politiske, økonomiske og militære redskaper for å øke sitt globale fotavtrykk og projisere makt». Landet skader alliansens sikkerhet med «ondsinnede hybrid- og cyberoperasjoner» og «konfrontasjonsretorikk og desinformasjon», og forsøker «å kontrollere viktige teknologiske og industrielle sektorer, kritisk viktig infrastruktur og strategiske materialer og forsyningskjeder».

Toppmøteerklæringen angriper heftig «det dypere strategiske partnerskap mellom Kina og Russland, for deres gjensidig forsterkende bestrebelser for å undergrave den regelbaserte internasjonale ordenen som strider mot våre verdier og interesser».

Som med alle dokumenter produsert av imperialistmaktene er NATO-kommunikéet full av hykleri. De nordamerikanske og europeiske maktene snakker om å forsvare nasjonal «suverenitet og territoriell integritet», når de selv har lansert angrepskriger i hvert et hjørne av kloden. De insisterer på Ukrainas absolutte rett til å velge sine «strategiske partnere» – det vil si til å bli med i NATO – men nekter Kina og Russland den samme retten. De insisterer på NATOs rett til å besørge ubegrensede mengder våpen til Ukraina, men behandler enhver militær bistand til Russland som en veritabel krigshandling.

Når dokumentet snakker om å opprettholde en «regelbasert internasjonal orden» betyr det en «orden» der ethvert land har å gjøre som imperialistmaktene, og framfor alt USA, befaler.

For dette formålet har «Den nord-atlantiske»-traktatorganisasjonen blitt forvandlet til et Frankenstein-monster som hevder sine interesser og «verdier» på alle deler av kloden. «Svartehavsregionen er av strategisk betydning for Alliansen», heter det i kommunikéet. «Midtøsten og Afrika er regioner av strategiske interesser. … Det indiske hav-Stillehavet er viktig for NATO».

På hvilket kart, kunne man spørre, berører Nord-Afrika og Midtøsten, enn si Det indiske hav-Stillehavet, Nord-Atlanterens kystlinjer?

Selv i Arktis, i verdensrommet og i cyberspace ønsker NATO å trygge «sikkerhet». Et cyberangrep kan tjene som et påskudd for krig: «Ett enkelt, eller et kumulativt sett av ondsinnede cyberaktiviteter kan nå nivået av væpnet angrep, og kan føre til at Nord-Atlanterhavsrådet [North Atlantic Council] påberoper seg Artikkel 5 i Washington-traktaten, på en sak-til-sak basis.» Artikkel 5 forplikter alle NATO-medlemmer til å yte bistand til et medlem under militært angrep.

Spesielt illevarslende i dokumentet er de gjentatte henvisningene til atomkrig, som har kommet inn i imperialistkrigsplanleggernes kalkyler. «Vi vil individuelt og kollektivt levere hele spekteret av styrker, kapasiteter, planer, ressurser, militære eiendeler og infrastruktur, som er nødvendig for avskrekking og forsvar, inkludert for høyintensitets og multi-domene-krigføring mot atomvåpenbestykkede jevnbyrdige konkurrenter,» heter det. «Følgelig vil vi styrke trening og øvelser som simulerer konvensjonell, og for berørte Allierte, en kjernefysisk dimensjon av ei krise eller en konflikt, som tilrettelegger for større sammenheng mellom konvensjonelle og kjernefysiske komponenter i NATOs avskrekkings- og forsvarspositur på tvers av alle domener og helheten av konfliktspekteret.»

Dokumentet avslører den politiske fallitten for Putin-regimets strategi, der det har forfulgt en politikk rettet mot å legge press på imperialistmaktene, for «sikkerhetsgarantier». Men USA og de europeiske imperialistmaktene ønsker ikke å inngå kompromisser, de vil ha verdensherredømme. Til tross for den ukrainske motoffensivens åpenbare fiasko vil USA og NATO gjøre alt som står i deres makt for å videreføre krigen, uansett hvor mange ukrainere som blir drept. Russland har blitt trukket inn i ei felle som landet ikke kan finne noen utgang fra. Jo lenger konflikten pågår, jo større er presset på Putin-regimet til enten å eskalere eller kapitulere. Innen rammeverket av regimets kapitalisme-baserte politikk er det ingen spiselig mellomting å finne.

Men NATOs politiske orienteringer, slik de kommer til uttrykk i Vilnius-kommunikéet, har en karakter av gjennomgående vrangforestillinger og hensynsløshet. De grandiose planene for verdenserobring og dominans stammer fra den globale kapitalismens krise. USA, støttet av deres europeiske «partnere», har i mer enn 30 år forsøkt å veie opp for nedgangen av sin økonomiske dominans gjennom militær makt – med ødeleggende konsekvenser for Irak, Afghanistan, Libya og ei rekke andre land.

De har bare ett svar på inkompatibiliteten mellom den moderne produksjonens sosiale og internasjonale karakter, på den ene siden, og privateiendom og nasjon-staten, som kapitalismen er basert på, på den andre: Den voldelige omfordelingen av verden under deres dominans. Dette var allerede årsaken til den første og den andre verdenskrig.

Imperialistmaktenes krigsplaner vil eskalere veksten av sosial konflikt enormt. I dokumentet fra toppmøtet lover alle underskriverne å forplikte «minst 2 % av vårt bruttonasjonalprodukt» for krig. Det hevdes imidlertid videre at «i mange tilfeller vil det være behov for utlegg utover 2% av BNP, for å rette opp eksisterende mangler, og for å oppfylle kravene på tvers av alle domener som oppstår fra en mer omstridt sikkerhetsorden».

Og hvem skal betale for dét? Eskaleringen av krig i utlandet er samtidig eskaleringen av angrepet på de sosiale programmene, lønningene og arbeidsplassene til det store flertallet av befolkningen, arbeiderklassen.

Dette er toppmøtedeltakerne vel inneforstått med. Gjennom hele dokumentet er det tilslørte referanser til intern konflikt. Kommunikéet viser til behovet for å «øke vår nasjonale og kollektive evne til å sikre kontinuitet i regjeringsstyringen», «tilgjengeliggjøre sivil støtte til militære operasjoner» og å «promotere samfunnsmessig motstandskraft». Dokumentet refererer sågar til muligheten for å anvende Artikkel 5 mot innenlandske regjeringsopponenter – «ikke-statlige aktører» – som «målretter våre politiske institusjoner, vår kritiske infrastruktur, våre samfunn, våre demokratiske systemer, våre økonomier og våre innbyggeres sikkerhet».

At NATO gjør hevd på å påtvinge hele verden alliansens vilje, som formulert i kommunikéet fra Vilnius-toppmøtet, grenser til galskap. Men dette er galskapen til en styringsklasse med ryggen mot veggen. Til tross for all deres sabelrasling og trusler, NATO-medlemmene avholdt deres toppmøte i Vilnius under ekstreme krisebetingelser. De store imperialistmaktenes styringseliter prøver desperat å holde alt sammen, inkludert dem imellom, og innen deres egne regjeringer. Framfor alt møter de voksende sosial motstand i arbeiderklassen.

Slutten på krig vil bare komme ved sammenføye arbeiderklassens utviklende kamper med motstand mot imperialismen. De objektive betingelsene for en slik bevegelse utvikler seg raskt. Dette året har allerede sett masseprotester og streiker i USA, Frankrike, Tyskland, Storbritannia og alle de store kapitalistlandene. Alle regjeringene som fører tilsyn med krigens opptrapping er foraktet, og i den internasjonale arbeiderklassen er det en massiv latent motstand mot krig.

Oppgaven er å gjøre denne objektive bevegelsen politisk bevisst, og å utvikle en forståelse innen arbeiderklassen for nødvendigheten av å koble kampen mot ulikhet og utbytting sammen med kampen mot imperialistkrig og det kapitalistiske nasjon-stat-systemet. Vi oppfordrer alle som er enige i dette perspektivet om å slutte seg til og bli med å bygge Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens seksjoner, Socialist Equality Parties.

Loading