I dag markerer at det ett år siden den russiske invasjonen av Ukraina, 24. februar 2022. Krigen, provosert fram av NATOs uopphørlige ekspansjon og amerikansk og europeisk imperialismes globale geopolitiske og økonomiske interesser, eskalerer i retning av en tredje verdenskrig med potensielt katastrofale konsekvenser.
I de innledende stadiene av praktisk talt enhver krig hevder regjeringene å handle i selvforsvar og fokuserer oppmerksomheten på spørsmålet om hvem som avfyrte det «første skuddet». Dette blir vanligvis etterfulgt av uopphørlig grusomhetspropaganda innrettet på å demonisere fienden. Men uunngåelig, etter hvert som krigsofrene hoper seg opp og begge siders initielle forventninger frustreres, avsløres de dypere årsakene og drivende faktorene. Dette er nå tilfellet med krigen over Ukraina.
Der konflikten nå går inn i sitt andre år har den utviklet seg til en åpen, om enn enda ikke-erklært krig ført av amerikansk og europeisk imperialisme, med deres NATO-satellitter, mot Russland. Løgnene blir strippet vekk. Krigen handler ikke om forsvaret av Ukraina, enn si forsvaret av et ikke-eksisterende ukrainsk «demokrati». Det er snarere en imperialistkrig, som har Russlands militære nederlag som mål, fjerning av regjeringen og innføring av et marionettregime. Dette resultatet er ment å plassere Russlands enorme naturressurser under direkte kontroll av amerikanske og europeiske selskaper, etablere amerikansk imperialismes dominans over den eurasiske landmassen og rydde veien for krig med Kina.
I forfølgelsen av disse målene krysser USA og NATO alle deres tidligere proklamerte «røde linjer». Bare i løpet av de to første månedene av 2023 har USA og Europas makter annonsert utplassering eller planlagt utplassering til Ukraina av stridsvogner, langtrekkende missiler og jagerfly.
Under hans reise til Kiev og Warszawa denne uka gjentok Biden at målet med krigen er Russlands strategiske nederlag. Den amerikanske regjeringen er ikke interessert i å forhandle fram noen våpenhvile og slutt på konflikten på vilkår som innrømmer Russland noe som helst. Biden-administrasjonen har skapt en situasjon der det ikke kan være noen retrett, fordi å gjøre det ville uopprettelig undergrave dens prestisje og troverdighet, og føre til NATOs oppløsing. Seier i denne krigen har blitt et eksistensielt spørsmål for amerikansk imperialisme.
Situasjonen for de ukrainske massene, som blir ansett som forbruksvarer, er dypt tragisk. Til tross for alle påstandene om Ukrainas vesentlige framskritt på slagmarka, blir vasallstatens befolkning årelatt. Mens amerikanske medier skryter, uten klare belegg, av massive russiske tap, er det nesten total taushet om det uhyrlige omfanget av ukrainske tap. Det foreligger troverdige rapporter som angir antall drepte ukrainske soldater fra 150 000 til 200 000. En generasjon av Ukrainas ungdom blir ofret av Biden-administrasjonens neo-cons og krigshissere.
Og til tross for alt av propagandabestrebelsene for å glorifisere det ukrainske regimet, er eks-komikeren Zelenskyj ikke annet enn en frontfigur for de korrupte oligarkene som kontrollerer landet og nynazistene som er forankret i militæret. Regimet ville ikke overleve ei uke til uten den massive tilførslen av penger og våpen.
De uopphørlige oppfordringene om leveranser av stadig mer avanserte våpen gjenspeiler den tiltakende frykten for at den forventede russiske offensiven vil resultere i den ukrainske hærens og regimets fullstendige kollaps. Situasjonen Ukraina står overfor er ikke en som kan løses ene og aleine med stridsvogner og fly. Utplassering av NATO-tropper er nødvendig. Målet med Bidens besøk var å overvinne splittelser innen NATO og forberede den offentlige opinionen på dette neste skrittet.
Som alltid berettiges imperialismens handlinger med løgner og hykleri. Biden erklærte i hans tale i Warszawa at «det som står på spill i denne konflikten» er «demokratienes frihet over hele verden». Han holdt denne talen før et møte med de østeuropeiske NATO-medlemslandene, som hver og én er dominert av høyreorienterte og autoritære regjeringer.
At det ukrainske regimet og dets militærstyrker er mettet av nyfascister er uomtvistelig. Ukrainas historie blir omskrevet på grunnlag av et narrativ som promoterer Stepan Bandera som en nasjonalhelt, fascistmassemorderen som var alliert med Det tredje riket og ledet den beryktede Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN).
Den polske regjeringen, som inviterte Biden til å holde hans tale, kontrolleres av det høyreekstreme Partiet for Lov og Rettferdighet (PiS), som har kriminalisert ytringer om og historisk forskning på polsk antisemittisme, samtidig som regjeringen har forvandlet Polen til et bruhode for amerikansk aggresjon mot Russland. Polens tidligere president Lech Walesa bemerket i et intervju med avisa Haaretz denne uka, at demokratiets tilstand i Polen er så alvorlig skadet at det ville kreve en «revolusjon i gatene, med bruk av makt... Så langt har Partiet for Lov og Rettferdighet gått i ødeleggelsen av demokrati og frihet.»
Wall Street Journal, det amerikanske finansoligarkiets avis, la fram de reelle saksanliggender i en lederartikkel denne uka («Amerikas valg i Ukraina»). «Den raskeste veien til fred er å beseire Mr. Putin ...» hevdet Journal. Avisa er var for fraværet av folkelig støtte til krigen, og råder Biden og hans administrasjon til å «snakke mer direkte til amerikanerne, som er stadig mer skeptiske til hva som står på spill i Ukraina, og fundere hans sak for amerikansk støtte i de nasjonale kjerneinteressene, ikke Wilsonske utlegninger om utenlandsk ‘suverenitet’ og demokrati».
All diskusjon om krigen i amerikanske og europeiske medier er basert på propagandanarrativet om en «uprovosert krig», utløst uten grunn av den onde Vladimir Putin. Alt som fant sted i årene og tiårene før den 24. februar 2022 blir ganske enkelt ignorert. Denne krigen, ulikt alle andre, er uten historisk årsakssammenheng.
Konflikten med Russland er faktisk en fortsettelse av en endeløs serie av kriger og intervensjoner lansert av amerikansk imperialisme siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. Stilt overfor den mangeårige nedgangen i landets globale økonomiske posisjon, inkludert voksende trusler mot dollarens posisjon som verdens reservevaluta, og hjemsøkt av intern krise, ser USA i sin militærmakt virkemidlene til å opprettholde sin globale hegemoniske posisjon.
Konflikten med Russland ble iverksatt av den flere tiår lange utvidelsen av NATO opp til Russlands grenser. USA gikk i 2014 i spissen for et høyreorientert kupp i Ukraina for å omvelte en pro-russisk regjering, og startet med det den åtte-år-lange borgerkrigen øst i landet. I de åtte årene før den russiske invasjonen ble Ukraina bevæpnet til tennene med militærutstyr for titalls milliarder dollar, som de facto gjorde landet til et medlem av NATO-militæralliansen.
Fra Russlands side var beslutningen om å starte deres «spesielle militæroperasjon» for ett år siden en desperat og reaksjonær respons på de katastrofale konsekvensene av det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen, restaureringen av kapitalisme og opprettelsen av et oligarkisk regime basert på plyndring og privatisering av statseiendeler.
Interessene Putin-regjeringen kjemper for er ikke de russiske massenes interesser, men den kapitalistiske styringsklassens. Den lanserte invasjonen i håp om å komme til en kompromissoverenskomst med USA, der den kunne trekke ut fra USA anerkjennelse av den russiske statens «sikkerhetsinteresser», og som ville tillate det russiske oligarkiet å kunne plyndre Russlands ressurser uten imperialistmaktenes direkte innblanding.
Putin forsøker å generere støtte for krigen ved å piske opp reaksjonær nasjonal sjåvinisme. Men krigen er dypt upopulær i arbeiderklassen og blant brede sjikt av ungdommen.
Det er en utbredt og raskt voksende bevissthet om at krigen er resultatet av oppløsingen av Sovjetunionen og kapitalismens restaurering.
Lignende sentimenter eksisterer blant masser av ukrainere, som har blitt trukket inn i denne krigen av styringsklassen.
Svaret på denne krigen er ikke å finne i noen av sidenes militære seier, men i den russiske og ukrainske arbeiderklassens forente kamp mot imperialisme og alle borgerlige regjeringer.
Amerikansk og europeisk imperialismes mål betyr at ingen løsning på konflikten er akseptabel annet enn Russlands militære nederlag. Og forbi Russland forbereder amerikansk imperialisme allerede for konflikten med Kina, som amerikanske generaler forventer vil bryte ut i løpet av de tre neste årene.
Regjeringene er likegyldige til innvirkningen av deres politikk på massene av mennesker. I løpet av de nå tre årene med Covid-19-pandemien har styringsklassen implementert en politikk som har ført til mer enn 22 millioner menneskers død. USA og NATO-maktene har reagert på det katastrofale jordskjelvet i Tyrkia og Syria, som har krevd så mange som 150 000 menneskeliv, med et kollektivt skuldertrekk, som en kort forstyrrelse for oppgaven som står for hånden: eskaleringen av krigen.
Men de samme motsetningene som produserer imperialistkrig produserer også det objektive fundamentet for sosial revolusjon. Den første verdenskrigen skapte betingelsene for, og ble brakt til opphør av Den russiske revolusjonen i oktober 1917. I dag bryter det ut revolusjonære kamper over hele verden, samtidig som styringsklassen prøver å trekke menneskeheten inn i en tredje verdenskrig.
I Frankrike har millioner av arbeidere deltatt i massedemonstrasjoner mot Macron-regjeringens angrep på pensjoner. I Storbritannia har hundretusener arbeidere satt i gang streikeaksjoner, til tross for fagforeningsapparatets bestrebelser for å begrense og undertrykke opposisjon. På Sri Lanka har titusener demonstrert mot de IMF-støttede innstrammingstiltakene iverksatt av president Ranil Wickremesinghe, som ble installert etter at masseprotestene i fjor tvang fram fallet av det forhatte regimet til Gotabaya Rajapakse.
USA selv er ei sosial krutt-tønne. Sosial ulikhet er på nivåer som ikke er sett siden årene forut for Den store depresjonen på 1930-tallet. Underordningen av hele det sosiale og økonomiske liv til den spekulative manien på Wall Street og styringsklassens krigspolitikk, har betydd sløyingen av sosial infrastruktur, avslørt i denne månedens katastrofale jernbaneavsporing og miljøforurensning i East Palestine, Ohio.
Byggingen av en bevegelse mot krig betinger en korrekt identifisering av dens fundamentale årsaker og de sosiale interessene som driver den fram. Det må siktes på å mobilisere den sosiale kraften som kan gjøre slutt på krig, den internasjonale arbeiderklassen.
Arbeidere og ungdom over hele verden må avvise den falske og reaksjonære «antikrig»-bevegelsen som blir promotert av deler av middelklassen, basert på en reaksjonær «venstre-høyre-allianse» av demoraliserte middelklasseliberalere og desorienterte radikalere sammen med regelrette fascister.
Under «Rage Against the War Machine»-stevnet som ble organisert forrige helg, gikk demonstranter som hevder å være på venstresiden hånd i hånd med Liberalister og fascister og antisemittiske krefter, og hevdet at bare i en slik allianse kunne pådriveren til en tredje verdenskrig stanses. Tilsvarende koalisjoner promoteres internasjonalt, blant annet av Sahra Wagenknecht fra Die Linke (Venstrepartiet) i Tyskland, som har bestrebet seg for å slutte rekker med det fascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD).
Denne «venstre-høyre-koalisjonen» har ingenting å gjøre med motstand mot imperialisme, men tjener snarere til å desorientere og blokkere utviklingen av en sosialistisk antikrigbevegelse basert på arbeiderklassen.
I siste instans er det ytre høyres proklamerte motstand mot USA-NATO-krigen mot Russland forbundet med splittelser innen styringsklassen om utenrikspolitisk retning og vegvalg.
Det må påminnes at i årene forut for den andre verdenskrig ble slike reaksjonære tendenser brakt fram som angivelige forkjempere for fred. I USA var det assosiert med «America First»-bevegelsen til nazisympatisøren Charles Lindbergh, som ikke motsatte seg Roosevelts politiske orienteringer på et antiimperialistisk grunnlag, men på grunnlag av reaksjonær nasjonalisme og antisemittisme. I England var denne tendensen assosiert med Oswald Mosely, som grunnla British Union of Fascists.
The Militant, de amerikanske trotskistenes publikasjon, opponerte mot dem som berettiget en allianse med høyreorienterte isolasjonister og fascisten Lindbergh, for å få stoppet USAs inntreden i krigen som hadde brutt ut i 1939, og advarte i september 1941:
Massene hater imperialistkrig og ser på Roosevelts krigsprogram med mistenksomhet, og det med rette. Men de kan ikke få svaret til krigshisserne fra isolasjonistene.
For isolasjonistene fører ikke en kamp mot krigens virkelige årsak. De tjener faktisk bare til å avlede oppmerksomheten vekk fra den virkelige årsaken til krig, som må forstås fullt ut før krig med hell kan motarbeides. …
De kan klare å forarge og vekke tilbakestående og trangsynte elementer mot krigshisserne med slik propaganda, men de kan aldri mobilisere dem til å forhindre eller få slutt på krig på den måten.
Det eneste svaret på krigen er revolusjonær internasjonalisme, som forkynner en ødeleggelse av krigens årsak, kapitalistsystemet.
Advarselen utstedt av trotskistene i 1941 beholder sin fulle betydning. Politikken som hevder at kampen mot krig berettiger en allianse med fascister kan bare resultere i krig og fascisme.
Den essensielle forutsetningen for en kamp mot krig er en forståelse av dens årsaker. All diskusjon om å motsette seg krig som unngår temaene kapitalisme og klassekamp er bortkastet tid.
Byggingen av en bevegelse mot krig og imperialisme, som drar menneskeheten i retning av atomkrigens apokalypse, fordrer byggingen av en sosialistisk, revolusjonær og internasjonalistisk bevegelse av arbeiderklassen. Det krever koblingen av kampen mot krig til kampen mot utbytting, ulikhet og det kapitalistiske profittsystemet.
I det andre året av krigen i Ukraina må den voksende bevegelsen av arbeidere over hele verden utvikles som en bevisst politisk bevegelse for sosialisme. Dette er antikrigprogrammet som Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens tilknyttede Socialist Equality Parties slåss for.
World Socialist Web Site og International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) holder lørdag 25. februar kl. 19:00 norsk tid en online-paneldiskusjon, «Krigen i Ukraina og hvordan få stoppet den». Vi oppfordrer innstendig alle WSWS-lesere til å registrere seg og delta.