USAs president Joe Biden signerte lørdag under på et lovforslag som autoriserer utlegg på $ 40 milliarder, hovedsakelig for våpen og annen bistand til Ukraina.

Amerikansk militærhjelp til Ukraina under Biden-administrasjonen utgjorde for én måned siden $ 4 milliarder. Med et pennestrøk har Biden utvidet USAs forpliktelse til konflikten med det tidoble.

Men knapt var blekket tørt for den siste våpenforsendelsen før Washington gikk hen til å eskalere konflikten ytterligere. USAs forsvarsminister Lloyd Austin kunngjorde mandag at USA, via mellomleddet Danmark, vil forsyne Ukraina med antiskipsmissiler av typen Harpoon. Denne Harpoon-missilen er den amerikanske marinens standard antiskipsbevæpning, i stand til å senke store krigsskip.

Det ukrainske innenriksdepartementets rådgiver Anton Gerasjtsjenko tvitret fredag at «USA forbereder en plan for å ødelegge den [russiske] Svartehavsflåten», som del av en «plan for å fjerne blokkeringen av havnene». Han fortsatte: «Leveranser av kraftige antiskipsvåpen (Harpoon og Naval Strike Missile, med en rekkevidde på 250 til 300 km) diskuteres.»

Pentagon responderte med offisielt å benekte at USA aktivt planlegger operasjoner for å ødelegge Russlands marine i Svartehavet. Men mandagens kunngjøring fra Lloyd Austin gjør det klart at USA er engasjert i nettopp en slik operasjon. USA var allerede i forrige måned direkte involvert i senkingen av den russiske Svartehav-flåtens flaggskip, Moskva.

Som vanlig, militær eskalering fra USAs side blir ledsaget av en kryssild av propaganda. I dette tilfellet erklærer den amerikanske imperialismens apologeter at større involvering i militære operasjoner i Svartehavet er diktert av behovet for å åpne havnene for globale matforsendelser.

Washington Post publiserte en redaksjonell lederartikkel med tittelen «Putin sulter millioner av mennesker rundt om i verden.» Lederen konkluderer: «Med 20 millioner tonn korn og mais som akkurat nå bare ligger i lagre i ukrainske havner, er det bare så mye resten av verden kan gjøre. Mr. Putins krig er i ferd med å bli Mr. Putins globale hungersnød.»

Post’s hykleri er til å få hakeslipp av. USA er verdens ledende utøver av å bruke hungersnød som et «våpen» i utenrikspolitikken. Landbruksminister Earl Butz erklærte i 1974 at «mat er et våpen. Det er nå et av de sentrale verktøy i vårt forhandlingssett.» Reagans landbruksminister John Block sa i desember 1980 til journalister: «Jeg tror mat er det største våpenet vi har.»

Eksemplene på at USA bruker sult som våpen inkluderer tilbakeholdingen av matbistand til Chile i 1973, som del av den vellykkede bestrebelsen for å styrte Salvador Allendes regjering, kuttingen av matbistand til Bangladesh i 1974, under en massiv hungerkatastrofe, for å straffe landet for dets handel med Cuba.

Amerikanske sanksjoner på mat og medisiner importert av Irak på 1990-tallet bidro til at hundretusenvis av mennesker helt unødvendig døde, mens amerikanske sanksjoner mot Iran førte til en løpsk vekst av matvareprisene i landet, som betydde at «å opprettholde et sunt kosthold har blitt vanskeligere for de fleste iranere», ifølge én studie.

Hva angår dagens pågående matkrise ligger det fundamentale ansvaret hos USA og NATO-maktene, som provoserte fram den nåværende konflikten og på ethvert punkt har bestrebet seg på å forhindre forsøk på en forhandlingsløsning for krigen.

For amerikanske krigsmål er det å få etablert kontroll over Svartehavet sentralt. Denne vannveien forbinder Europa, Russland og Midtøsten. Regionen har ikke bare kritiske reserver av olje og gass, men fungerer også som et knutepunkt for hydrokarbonrørledninger som forbinder Europa og Asia.

Samtidig som USA eskalerer krigen med Russland har Biden nå åpenlyst truet med å gå til krig med Kina, verdens mest folkerike land, og verdens nest-største økonomi.

På en pressekonferanse i Japan ble Biden spurt: «Er du villig til å engasjere deg militært for å forsvare Taiwan, om det kommer til dét?»

Biden svarte: «Ja ... det er forpliktelsen vi har gjort.»

Til tross for medias bestrebelser for å presentere Bidens kommentar som en forsnakkelse, en «gaffe», er realiteten den at Bidens bemerkning samsvarer med synspunktene til ledende figurer for amerikansk utenrikspolitikk.

Richard Haass, president for tankesmia Council on Foreign Relations (CFR), skrev på Twitter: «Dette er tredje gang @potus har uttalt seg fordelaktig om strategisk klarhet angående Taiwan, og tredje gang WH [Det hvite hus] ansatte har prøvd å ro det tilbake. Bedre å omfavne det som en ny amerikansk posisjon.»

Der Haas støttet Bidens erklæring at USA ville gå til krig med Kina over Taiwan, erklærte han: «‘Ukraina-modellen’ [er] utilstrekkelig hva angår Taiwan. Taiwan [er] ei øy det ikke er lett å opprettholde forsyninger til. I tillegg, lokale partnere og allierte i Asia ønsker direkte amerikansk intervensjon. I tillegg, Taiwan er ikke på langt nær like sterk som Ukraina. Så derfor, direkte amerikansk militært engasjement ville være essensielt avgjørende for forsvar vs. Kina.»

Den USA-provoserte krigen mot Russland i Ukraina har allerede drept titusenvis av mennesker, og har fordrevet millioner. Krigen som Biden truer mot Kina ville gjøre hele Asia-Stillehavsregionen, verdens mest folkerike område, til en krigssone, med ødeleggende og uoverskuelige konsekvenser.

Vidtrekkende planer for militæreskalering var på plass lenge før Biden engang nådde fram til Det hvite hus. Han publiserte i 2020 en artikkel i Foreign Affairs, med tittelen «Det å redde amerikansk utenrikspolitikk etter Trump».

Biden slo fast: «For å motvirke russisk aggresjon må vi holde alliansens militære evner skarpe.» Samtidig måtte USA «bli tøffe med Kina». Den «mest effektive måten å møte denne utfordringen på er å bygge en samlet front av amerikanske allierte og partnere, for å konfrontere Kina».

Disse planene var begrenset til den spesialiserte utenrikspolitiske pressen, lest av beltway insiders, dvs. Washington DC’s fortrolige, og Bidens planer om å provosere til krig med Russland og Kina spilte praktisk talt ingen rolle i hans appell til velgerne. Biden lovet i stedet offentlig å avslutte «for alltid kriger».

Bidens tilbaketrekning fra Afghanistan var i virkeligheten en reposisjonering av amerikanske styrker, som forberedelse til en eskalering av den amerikanske konflikten med Russland og Kina.

World Socialist Web Site advarte i 2020: «En Biden/Harris-administrasjon vil ikke innvie noen ny soloppgang for amerikansk hegemoni. Snarere vil forsøket på å hevde dette hegemoniet være gjennom uforlignelig vold. Dersom den bringes til makten – med støtte fra den ovenfor nevnte samlingen av reaksjonærer som er ansvarlige for de verste forbrytelsene i det 21. århundre – vil den være forpliktet til en enorm utvidelse av krig.»

Disse advarslene er nå bekreftet. Det amerikanske militæret har i årevis systematisk lagt vekt på sine planer om å føre «stormaktskonflikt» med disse to landene. Nå har en krig med Russland allerede brutt ut, og Bidens kommentarer gjør det klart at administrasjonen systematisk forbereder en krig med Kina.

Disse konfliktene truer å eskalere til en verdenskrig, ført mellom atomvåpenbestykkede stormakter, og truer Europa, Asia, Nord-Amerika og faktisk hele den menneskelige sivilisasjon med ødeleggelse.

Biden-administrasjonens krigsplaner uttrykker amerikansk imperialismes nådeløse og uopphørlige pådriver for å reversere sin relative økonomiske nedgang ved hjelp av militære midler.

Krisen utløst av krigen bringer imidlertid over hele verden arbeidere inn i kamp mot de stigende levekostnadene og styringsklassenes bestrebelser for å få arbeidere til å betale for krisen. Denne arbeiderklassen globale bevegelse besørger det sosiale grunnlaget for kampen for å avverge en ny verdenskrig, og forhindre katastrofen som truer menneskeheten.