I løpet av forrig uke ble den amerikanske offentligheten utsatt for en åtte timers infomercial, som offisielt ble betegnet av Det demokratiske partiet som en «partikonvensjon», der den mangeårige politiske reaksjonæren Joe Biden ble packaged både som den store amerikanske gjennomsnittsmann og en mirakelkur for Amerikas problemer.

Midt blant kjendisopptredener, hule platityder og ikke-overbevisende «personlige» anekdoter, var størstedelen av ukas telethon blottet for enhver reell diskusjon om program og politiske retningslinjer. Bak alt av det serverte hoopla er det imidlertid vesentlige konflikter innen styringsklassen, hovedsakelig sentrert om utenrikspolitiske anliggender.

Disse konfliktene ble delvis åpenbart forrige tirsdag kveld, da den nasjonale partikonvensjonen (DNC) kringkastet et forhåndsinnspilt segment med ei gruppe embetsrepresentanter, bestående av syv figurer fra militæret, etterretningsvesenet og diplomatiet, som hevdet at Trump-administrasjonen ikke aggressivt nok utkjempet USAs kriger i Midtøsten, eller tøfft nok fulgte opp konfliktene med Russland og Kina.

Brett McGurk, som var ansvarlig for USAs operasjoner i Midtøsten under Obama, kommenterte Trumps Midtøsten-politikk med å si: «Vårt militære hadde en politikk for å opprettholde vår tilstedeværelse i Syria,» som Trump så gikk hen til å «forlate». Han konkluderte: «Dette er skammelig.»

Rose Gottemoeller, tidligere visegeneralsekretær i NATO, konkluderte med at Trump «ikke har stått opp» mot Russland og Kina «i det hele tatt». En annen embetsfunksjonær fra utenriksdepartementet la til: «Takket være Donald Trump er våre motstandere sterkere og dristigere.»

Etter dette segmentet la general Colin Powell til at Biden «vil gjøre det til sin jobb å vite når noen tør å true oss, han vil møte våre motstandere med styrke og erfaring. De vil få vite at han mener business.» Den «business» Powell er mest kjent for er ødeleggelsen av Irak, og døden til én million av landets innbyggere, basert på falske påstander om «masseødeleggelsesvåpen».

Disse temaene ble videreført i et brev publisert på fredag av ei gruppe bestående av 72 etterretnings- og militærfunksjonærer på høyt nivå – alle krigsforbrytere – anført av tidligere CIA- og NSA-direktør Michael Hayden, der de erklærte deres støtte for Biden.

Det første av brevets ti kulepunkter hevdet at Trump «har kalt NATO 'utdatert', brennmerket Europa som en ‘fiende’, hånet statslederne til USAs nærmeste venner, og truet med å terminere mangeårige amerikanske allianser.» Brevet konkluderte med at som resultat har «Donald Trump seriøst skadet Amerikas rolle som en verdensleder».

Med andre ord, den nåværende administrasjonen har undergravet de grunnleggende geostrategiske målene som har ført USA inn i tre tiår med krig: Innsatsen for å kontrollere den eurasiske landmassen, inkludert Midtøsten.

I de fire årene siden Trump ble Republikanernes nominerte har det rast en voldsom konflikt innen styringsklassen, sentrert om meningsforskjeller over utenrikspolitikken, og særlig den «varme krigen» som føres mellom den ukrainske regjeringen og pro-Russland-styrker i de østlige regioner av landet, etter det USA-støttede kuppet i 2014.

I stedet for å fokusere på konflikten med Russland, som har vært den fremste bekymringen for store deler av det utenrikspolitiske etablissementet, har Trump-administrasjonen vært opptatt av å få stagget Kinas økonomiske vekst samtidig som han bygger opp amerikanske militærkapasisteter for å utkjempe en krig i Stillehavet.

Men også her føler figurene fra militær-etterretningsvesenet som er på linje med Biden-kampanjen, at Det hvite hus har vært ineffektivt. Som to av brevetes underskrivere gjorde det klart i en artikkel i magasinet Foreign Policy: «Trump har konfrontert Kina ved å starte handelskrig med alle andre», i stedet for å involvere andre imperialiststater. «Store demokratiske makter, inkludert Japan, Frankrike og Canada, er desperate etter å samarbeide med USA for å få tatt brodden av Kinas rovgriske teknologipolitikk.»

Fra styringsklassens standpunkt er det først og fremst disse meningsforskjellene over utenrikspolitikk, og ikke over innenrikspolitikken, som skal utkjempes ved 2020-valget. Stilt overfor den største sosiale og økonomiske krisen siden Den store depresjonen har innenrikspolitikken stort sett vært ført på samstemt basis fra begge partiene. CARES Act, som sanksjonerte multi-billioner-redningspakka for Wall Street, mens den underfinansierte testing og kontaktsporing, ble vedtatt enstemmig i Senatet, og i Representantenes hus med en muntlig avstemming det ikke ble gjort opptak av.

Den siste utgaven av Foreign Affairs, et av USAs geopolitiske hovedtidsskrifter, beskriver noen av bekymringene til de dominerende fraksjonene i statsapparatet. «Etter nesten fire år med turbulens,» opplyser redaksjonens førende lederartikkelen, «er landets fiender sterkere, vennene er svakere, og USA selv blir stadig mer isolert og prostrate.» [O. anm.: MerriamWebster om prostrate: underdanig, liggende flatt med ansiktet ned; m.a.o. ‘på trynet’]

Deres bekymring er at Trump har vist seg å være en upålitelig forvalter av styringsklassens interesser i utlandet. «Der han drar sitt parti og den utøvende greina med seg, har presidenten omformet de nasjonale politiske retninglinjene i sitt eget image: fokusert på kortsiktig fordel, besatt av penger, og uinteressert i alt annet.»

Tidskriftets hovedartikkel erklærer at Trumps ustabile og uberegnelige utenrikspolitikk har resultert i en situasjon der «Kina er rikere og sterkere, Nord-Korea har flere atomvåpen og bedre missiler… og Nicolás Maduro er mer forskanset i Venezuela, som også Bashar al- Assad er i Syria.»

Sett fra Biden-kampanjens standpunkt er løsningen for alle disse krisene å hevde amerikansk dominans og «lederskap» over landets tradisjonelle allierte i Europa og Japan, for å føre en mer aggressiv amerikansk politikk overfor Russland og Kina. USA må igjen bli verdenshegemon.

Det sentrale fokuset for den nye administrasjonen vil bli «gjenvinningen av Amerikas plass i verden» gjennom ny bekreftelse av «amerikansk eksepsjonalisme», fastslo Joe Biden-rådgiver Jake Sullivan i Atlantic.

Tidligere i år publiserte Biden en artikkel i mars/april-utgaven av Foreign Affairs med tittelen «Redningen av amerikansk utenrikspolitikk etter Trump». I artikkelen erklærte han at «for å motvirke russisk aggresjon må vi holde alliansens militære evner og kapasiteter skarpe». Samtidig trenger USA å «bli tøff mot Kina». Den «mest effektive måten å møte denne utfordringen på er å bygge en forent front av amerikanske allierte og partnere, for å konfrontere Kina».

Men mens den siste utgaven av Foreign Affairs kan ha tittelen «The World Trump Made» spratt imidlertid ikke den geopolitiske fiaskoen USA står overfor ferdig utklekket fra Trumps hode. Trump lagde ikke «verden». Snarere var det «verden» – og helt spesifikt amerikansk imperialismes krise – som lagde Trump.

Nedgangen for USA hegemoniske posisjon strekker seg over en periode på flere tiår, og var allerede tydelig før Sovjetunionens sammenbrudd i 1990 og 1991. Oppløsingen av amerikansk imperialismes motstander fra Den kalde krigen ble benyttet av strategene i den amerikanske styringsklassen til å erklære et «unipolart øyeblikk». USA kunne utnytte sin uovertrufne militærmakt til å motvirke landets avtakende økonomiske posisjon gjennom maktanvendelse.

Den endeløse serien av kriger lansert av USA de tre siste tiårene har ødelagt hele samfunn – blant andre Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria, Ukraina og Jemen. Men de mislyktes i å reversere amerikansk imperialismes hell og lykke. Dessuten har de dyptgående forvrengt og brutalisert det amerikanske samfunn: En prosess den fascistiske Trump-administrasjonen er et uttrykk for.

Selv før Trump ble innviet til embetet var det voksende spenninger mellom USA og landets til da allierte i Europa. Koronaviruspandemien og styringsklassens katastrofale respons på den – politiske retningslinjer som har vært støttet av begge partiene – har ytterligere uthulet og erodert amerikansk kapitalismes globale posisjon.

Amerikansk imperialisme konfronterer ufravikelige og uløselig problemer, og fremst blant dem er veksten av sosial opposisjon innen USA selv. Blant de betraktning som motiverer til støtte for Biden-kampanjen innen styringsklassen er håpet om at den på en eller annen måte kan få etablert et bredere grunnlag for imperialistaggresjon i utlandet. Forfektingen av identitetspolitikk er rettet mot en ytterligere integrering av privilegerte sjikt av den øvre middelklassen inn bak prosjektet for global dominans. Det er hva Kamala Harris representerer.

En Biden/Harris-administrasjon vil ikke innvie noen ny soloppgang for amerikansk hegemoni. Snarere vil forsøket på å hevde dette hegemoniet være gjennom uforlignelig vold. Dersom den bringes til makten – med støtte fra den ovenfor nevnte samlingen av reaksjonærer som er ansvarlige for de verste forbrytelsene i det 21. århundre – vil den være forpliktet til en enorm utvidelse av krig. Trump og Pompeo raser hodestups mot en konflikt med Kina. Bidens kritikk av denne katastrofale kursen er at USA trenger å bli «tøff», enten det er mot Russland, Kina, Afghanistan, Syria, eller overalt derimellom.

Den amerikanske styringsklassen konfronterer forøvrig i veksten av klassekampen den mest seriøse trusselen mot sine geopolitiske ambisjoner.

Uansett hvilken kurs som til slutt blir bestemt av valget har amerikansk imperialisme, som World Socialist Web Site advarte under oppløpet til Irak-krigen, et «rendezvous med katastrofe». Alle fraksjoner av den amerikanske staten er forente om et handlingsforløp som vil føre til utallige millioners død. Kampen mot krig vil ikke komme fremover gjennom valg av hverken Trump eller Biden, men derimot gjennom arbeiderklassens uavhengige kamp.