Finlands president Sauli Niinisto og statsminister Sanna Marin kunngjorde i en fellesuttalelse torsdag at landet burde tilslutte seg den USA-ledede militæralliansen NATO «uten forsinkelse». Beslutningen, som avslutter mer enn syv tiår med formell finsk nøytralitet, markerer en massiv eskalering av amerikansk og europeisk imperialismes pådriver i retning av full-skala krig med Russland.
Finsk medlemskap vil mer enn doble lengden av NATOs grense mot Russland. Landet deler ei grense på 1 300 kilometer med Russland, og hovedstaden Helsinki ligger bare tre-og-en-halv times
togtur fra St. Petersburg. Parlamentsavstemmingen som fordres for formelt å sende inn en medlemssøknad er forventet i neste uke, og regnes som en formalitet. NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg kommenterte torsdag at prosessen for Finlands tilslutning til alliansen vil bli «glatt og rask». Den forventes i sin tur raskt å bli fulgt opp av nabolandet Sveriges tiltredelse, der de regjerende sosialdemokratene forbereder seg for på søndag å omvelte deres flere-tiår-lange motstand mot NATO-medlemskap. Rapporter tyder på at regjeringen så vil komme med en formell kunngjøring på mandag.
Ikke overraskende responderte Russland på utsiktene til at NATO-soldater, stridsvogner og andre våpensystemer blir stasjonert innen bare få timers angrepsavstand fra sin nest-største by med å advare om en kraftig eskalering av krigsfaren. Kreml-talsmann Dmitri Peskov beskrev beslutningen som «definitivt» en trussel, og advarte for at Russland ville svare med symmetriske tiltak. Tidligere president Dmitri Medvedev, en nær alliert av Vladimir Putin, advarte i et Telegram-innlegg for at NATO-utvidelser nær Russlands grenser ville «øke sannsynligheten for en direkte og åpen konflikt mellom NATO og Russland, i stedet for deres ‘stedfortrederkrig’... En slik konflikt medfører alltid risikoen for å bli en full-skala atomkrig, og det ville være et katastrofalt scenario for alle.»
Det russiske utenriksdepartementet meldte i en separat uttalelse at Moskva ville bli «tvunget til å gå til gjengjeldelsesskritt, både av militærteknisk og annen art, for å stoppe truslene mot landets nasjonale sikkerhet».
Den finske og den svenske styringseliten, deres imperialist-masters og de selskapskontrollerte mediene rundt om i verden hevder uredelig at de nordiske landenes beslutning om å tilslutte seg NATO er en «defensiv» reaksjon på «russisk aggresjon» i Ukraina. Den tidligere finske statsministeren Alexander Stubb forsikret at NATO-medlemskap ble en «klar sak» i det øyeblikk Russland invaderte Ukraina. Den svenske forsvarsministeren Peter Holtqvist, som i november i fjor offentlig erklærte at Stockholm ikke ville bli med i NATO, uttalte at invasjonen beviste at Putin var «uforutsigbar og upålitelig», og med det tvang Sverige til å revurdere sin posisjon.
Ifølge BBC har «Vladimir Putins handlinger knust en lengestående fornemmelse av stabilitet i Nord-Europa, og har etterlatt Sverige og Finland i en situasjon hvor de føler seg sårbare».
Dette er ikke annet enn egennyttig propaganda. Realiteten er at svensk og finsk NATO-medlemskap er en massiv provokasjon som ble besluttet i Washington, Berlin og London langt mer enn i Helsingfors og Stockholm. Etter å ha egget Russland til å lansere en invasjon av Ukraina, ved over
de tre-siste-tiårene stadig å utvide NATO østover, og ved å avvise Kremls bestrebelser for å forhandle om sikkerhetsgarantier, er amerikansk, tysk og britisk imperialisme nå ivrige etter å få åpnet opp en ny front i deres pådriver for krig for å underlegge seg Russland, og omgjøre landet til status av en semi-koloni, og styrte Putin-regjeringen.
Styringselitene i Helsingfors og Stockholm har de siste tiårene systematisk utdypet deres militærstrategiske tilknytninger til imperialistmaktene. Etter å ha blitt medlemmer av NATOs program «Partnership for Peace» på midten av 1990-tallet, som var en nøkkelmekanisme som lettet den USA-ledede militæralliansens ekspansjon inn i Øst-Europa, har finske og svenske tropper deltatt i ei rekke militærøvelser og NATO-oppdrag. Svenske og finske tropper tilsluttet seg den nykoloniale okkupasjonen av Afghanistan, mens svenske Saab-Gripen-kampfly fløy bombetokt under imperialistmaktenes ødeleggelse av Libya i 2011.
Om de utsatte å søke om fullt NATO-medlemskap skyldtes det framfor alt den utbredte folkelige fiendtligheten mot den aggressive militæralliansen i begge av landene. Den hysteriske antiRussland-kampanjen og krigsfeberen pisket opp av regjeringer og media i USA og Europa etter Putins reaksjonære invasjon av Ukraina førte imidlertid til et kraftig skifte i meningsmålingene, som det ble grepet til av de finske og svenske myndighetene for å implementere planene for NATO medlemskap, for lengst forberedte, og som bare ventet på det rette påskuddet.
I deres erkjennelse av motstanden mot militær aggresjon, som fortsatt er sterk blant arbeidende mennesker i begge land, forsøkte Niinisto og Marin å framstille deres beslutning i torsdagens uttalelse utformet som ivaretakelsen av «det nasjonale forsvar». De erklærte: «NATO-medlemskap ville styrke Finlands sikkerhet. Som medlem av NATO ville Finland styrke hele forsvarsalliansen.»
Dette er ei løgn. Integreringen av Finland og Sverige inn i NATO vil faktisk forvandle hele Norden til nok et oppmarsjområde for militær konflikt med Russland. Akkurat som imperialistmaktene pumper dødelige våpen for titalls milliarder dollar inn i Ukraina, med det siktemål å «knekke ryggen på Russland», uansett Ukrainas ødeleggelser, vil Finland og Sverige bli frontlinje-garnisonstater og potensielle krigssoner. Som Trotskij skrev i dokumentet Krig og Den fjerde internasjonale, under opptakten til den andre verdenskrig: «(Vi) ser hvor naturlig formell nøytralitet erstattes av et system med imperialistpakter, og hvor uunngåelig krig for ‘nasjonalt forsvar’ fører til en annekteringsfred.» Hva angår Helsingfors vil slike «annekteringer» utvilsomt omfatte de 10 prosentene av landets territorium fra før den andre verdenskrig, som etter 1945 måtte avgis til Sovjetunionen.
At imperialistmaktenes syn på finsk og svensk medlemskap i NATO åpner opp for en ytterligere front i pådriveren for krig mot Russland ble understreket av onsdagens besøk til begge land av den britiske statsministeren Boris Johnson, som inngikk gjensidige sikkerhetspakter med både Helsingfors og Stockholm. Under en pressekonferanse på den svenske statsministerens landssted nektet Johnson å utelukke utplasseringen av atomvåpen for å beskytte Sverige og Finlands
suverenitet. Johnson sa han ville vurdere «veldig seriøst» denne forespørselen, dersom noen av landene kom med den. «Det vi ettertrykkelig sier er, i tilfelle en katastrofe eller i tilfelle et angrep på Sverige, da ville Storbritannia bistå Sverige med hva Sverige måtte be om.»
Gitt Russlands posisjon, at landet ikke aksepterer Finland og Sverige som medlemmer av NATO, forpliktet Johnson effektivt sett Storbritannia til krig med Russland, med helt uoverskuelige konsekvenser. Som uttrykk for det demokratisk styrets forråtnelse i Storbritannia, som blant alle imperialistmaktene, har det ikke vært organisert noen diskusjon i Parlamentet om disse faretruende begivenhetene, enn si blant befolkningen.
Tysklands forbundskansler Olaf Scholz inviterte i forrige uke Marin og Sveriges statsminister Magdalena Andersson til en regjeringsretrett på Schloss Meseberg, for å ferdigstille planene for begge lands NATO-medlemskap. Scholz kommenterte etter møtet, der han sa: «Dersom begge disse landene skulle bestemme seg for at de vil tilhøre NATO-alliansen, da kan de stole på vår støtte.»
Det amerikanske militæret har på sin side de siste årene utvidet bilateral trening og samarbeid med det finske militæret, og Washington har en tiår-lang relasjon for deling av etterretning med Sverige.
Mens Finlands lange grense mot Russland tilbyr NATO muligheten til å iverksette provokasjoner mot Russland og raskt kunne true St. Petersburg, inntar Sverige en strategisk avgjørende posisjon på vestkysten av Østersjøen. Øya Gotland, hvor det svenske militæret i flere tiår opprettholdt en betydelig tilstedeværelse under den kalde krigen, ligger bare 300 kilometer nordvest for den russiske enklaven Kaliningrad, hjemstavn for Moskvas Baltiske flåte.
Med deres påtrykk for å bli med i NATO spiller de finske og svenske borgerskapene en reprise på deres servile hengivenhet til de mest reaksjonære imperialistkreftene under begge krigene i første halvdel av det tjuende århundre. Umiddelbart etter at Finnland, for første gang i moderne tid, ble innvilget uavhengighet av Sovjetunionens regjering, responderte den finske styringseliten med å massakrere titusenvis av arbeidere, ved hjelp av tyske tropper, under landets borgerkrig. De gikk videre til å åpne opp finsk territorium for de kontrarevolusjonære hvite styrkenes militæroperasjoner under den russiske borgerkrigen, som ble bakket opp av en imperialistintervensjon med sikte på å få styrtet Sovjet-regjeringen og gjort Russland til en koloni.
Etter Stalins reaksjonære invasjon av Finland i Vinterkrigen, i årene 1939 og 1940, som reflekterte det stalinistiske byråkratiets dype fiendtlighet mot det sosialistiske og internasjonalistiske programmet som i 1917 brakte Bolsjevikene til makten, innordnet den finske styringseliten landet med Nazi-Tyskland. Finske styrker tilsluttet seg «Operasjon Barbarossa», nazistenes utslettelseskrig mot Sovjetunionen som krevde 27 millioner menneskeliv, og i sin tur førte til Holocaust. Den svenske styringsklassen, på sin side, fungerte gjennom hele krigen som en av Nazi-Tysklands viktigste kilder for råvarer, framfor alt leveranser av jernmalm.
Med Nazi-Tysklands nederlag og begynnelsen av den kalde krigen tvang den finske og den svenske styringselitens historikk dem til å innta en alliansefri nøytralitetspolitikk. Finland ble spesifikt forpliktet til å forbli nøytralt, under landets fredsavtale med Sovjetunionen i 1948.
Stalinistbyråkratiets oppløsing av Sovjetunionen og gjenopprettingen av kapitalisme endret fundamentalt de politiske og geostrategiske omgivelsene, og besørget den finske og den svenske styringseliten sjansen til å utvikle mer direkte militære og sikkerhetsmessige tilknytninger til imperialistmaktene. Deres beslutning nå om å tilslutte seg NATO markerer en akselerasjon av denne prosessen, og intensiverer den overhengende faren for at USA-NATO-krigen med Russland skal bre seg forbi Ukrainas grenser, og spinne ut av kontroll.