Imperialistmaktene i Nord-Amerika og Europa forbereder seg på dramatisk å intensivere deres militære omringing av Russland, med siktemålet regimeskifte, ved å akseptere Finland og Sverige inn i NATO. Styringselitene i begge de nordiske landene, som har opprettholdt en formell nøytralitet etter den andre verdenskrig, har grepet til den russiske regjeringens invasjon av Ukraina for å overvinne lengestående folkelig motstand mot den aggressive USA-ledede militæralliansen.

Finlands parlament, med godkjenning fra landets sosialdemokratisk-ledede regjering under statsminister Sanna Marin, begynte i forrige uke å diskutere NATO-medlemskap. Resultatet er en forhåndsbestemt selvfølge, der observatører forventer at Helsingfors formelt vil søke om NATO-medlemskap så snart som ved midten av mai. Det politiske etablissementet har utnyttet krigsfeberen pisket opp av imperialistmaktene mot Russland, og opinionsmålinger som tilsynelatende viser en betydelig vekst i støtten til NATO-medlemskap til å innføre en politisk retningorientering de lenge har forsøkt å få vedtatt.

Avisrapporter på mandag bekreftet at Sverige vil sende inn sin søknad samtidig med Finland, muligens i løpet av uka som begynner den 16. mai, da Finlands president skal avlegge et statsbesøk i Stockholm.

Finsk medlemskap i NATO vil utvide militæralliansens grense til Russland med 1 300 kilometer, mer enn den nåværende grensa Russland deler med imperialistmilitæralliansen. Ei togreise fra Helsingfors til St. Petersburg, Russlands nest-største by, tar bare tre-og-en-halv time. Landet vil bli nok et oppmarsjområde for aggressive NATO-operasjoner for å få underkastet seg Russland til status av en semikoloni.

I deres hastverk etter å bli med i NATO gjenoppliver den finske og svenske styringseliten deres historiske rolle som tjenere for de mest rovgriske imperialistmaktene. Hver eneste medieartikkel som omhandler Helsingfors’ og Stockholms forestående NATO-medlemskap gjentar ukritisk det faktum at begge land forble «nøytrale» etter 1945, som om de først nå har blitt vekket fra deres naive fredelige dvale av den «russiske aggressoren» Putin. Men en nærmere undersøkelse av Finlands og Sveriges historie tilbakeviser slike påstander.

Begge lands styringseliter var blant de bitreste motstanderne av Den russiske revolusjonen i 1917, og kollaborerte først med Nazi-Tyskland og deretter med USAs kalde krig mot Sovjetunionen.

Finland eksisterte aldri i moderne tid som en uavhengig stat, før Bolsjevik-regjeringen under Lenins ledelse innvilget landet retten til selvbestemmelse etter den russiske arbeiderklassens vellykkede makterobring i oktober 1917. Mindre enn tre måneder seinere anvendte det finske borgerskapet landets «uavhengighet», basert på avhengighet og en underdanig relasjon til tysk imperialisme og militarisme, til å føre en brutal borgerkrig mot sin egen arbeiderklasse for å forhindre en sosialistisk revolusjon.

Utsiktene for en slik revolusjon var åpenbare. Finske arbeidere hadde respondert på Bolsjevikenes maktovertakelse i Petrograd ved i november 1917 å lansere en fristløs generalstreik, som reiste spørsmålet direkte om hvilken klasse som skulle styre samfunnet. Men generalstreiken ble forrådt av Finlands Sosialdemokrater, et parti som lojalt fulgte linja til den pro-imperialistiske Andre internasjonale.

Den finske hvite terroren, vinteren og våren 1918, var den mest brutale oppvisingen av slakteri siden Pariskommunen i 1871, der titusenvis av arbeidere, inkludert kvinner og barn, ble massakrert i ensidige kamper og i konsentrasjonsleirer. Det finske borgerskapet mottok under borgerkrigen i tillegg til tysk militærekspertise og våpen, også militærstøtte fra Sverige, som hadde styrt Finland som en koloni som del av det svenske imperiet, fram til nederlaget mot Tsar-Russland i den svensk-russiske krigen i 1808 og 1809.

Forfektere for finsk NATO-medlemskap refererer uunngåelig til Vinterkrigen med Sovjetunionen i 1939, som var resultat av Stalins nasjonalistiske politikk, og som sto i diametral motsetning til prinsippene for sovjetdemokratiet som Lenin og Trotskij kjempet for da de innvilget Finland uavhengighet fra Russland i 1917. Konflikten var katastrofal for sovjetstyrkene, som møtte hard finsk motstand og led tap estimert fra 321 000 til 381 000, derav antallet døde estimert å være fra 120 000 til 170 000. Finland led til sammenligning ca. 70 000 krigsskadde og ca. 26 000 døde.

Trotskij skrev i april 1940, i teksten Åpent brev til arbeiderne i Sovjetunionen: «Stalins beryktede undertrykkende regime har fratatt Sovjetunionen dens attraktive makt. Under krigen med Finland viste det seg at ikke bare flertallet av de finske bøndene, men også flertallet av de finske arbeiderne sto på deres borgerskaps side. Dette er selvfølgelig ikke overraskende, da de er kjent med den uforlignelige undertrykkelsen som det stalinistiske byråkratiet utsetter arbeiderne for, i den nærliggende byen Leningrad, og i hele Sovjetunionen.»

Ingen av dagens forfektere for finsk og svensk NATO-medlemskap bryr seg imidlertid om å nevne «Fortsettelseskrigen» fra 1941 til 1944, da finske divisjoner deltok i Nazi-Tysklands utslettelseskrig mot Sovjetunionen, som krevde livene til minst 27 millioner sovjetborgere og muliggjorde Holocaust og utryddelsen av de europeiske jødene. Både Finland og Sverige ble varslet i forkant av Operasjon Barbarossa, der finske offiserer reiste til Tyskland i mai 1940 for konsultasjoner slik at de kunne koordinere deres angrep på Sovjetunionen. Stockholm innvilget togpassasje for tyske tropper å kunne utplasseres fra Norge til Finland for å støtte den finske offensiven, som skulle gå videre til å spille en nøkkelrolle i blokaden og utsultingen av Leningrad.

«Kontinuiteten» fra den finske Hvite terror i 1918 og til Fortsettelseskrigen ble personifisert av mannen som ledet Finlands hær under begge, øverstkommanderende Karl Mannerheim, en tidligere general i Tsar-Russlands hær, som ledet Den finske hvite hæren i 1918 da den utryddet finske arbeidere. Mannerheim feiret i 1942 sin 75-årsdag i selskap med Adolf Hitler, som avla et overraskelsesbesøk til Finland for å markere anledningen. Mannerheim, kjent for hans aristokratiske tendenser og hans manglende evne til å kunne snakke det finske språk flytende, gikk videre til å tjene som Finlands president fra 1944 til 1946.

Svensk «nøytralitet» under den andre verdenskrigen var basert på Stockholms tilførsel av jernmalm og andre kritiske råvarer til Nazi-Tysklands krigsmaskin. Etter å ha okkupert Norge og Danmark våren 1940 så Hitler ingen grunn til å sløse ytterligere militære ressurser på en overtakelse av Sverige, som var avskåret fra muligheten til å motta alliert militærhjelp og var mer enn villig til å handle med Det tredje riket. Stockholms hjertelige relasjon med Berlin ble godt hjulpet av en tilhørighet til fascistideologi innen svenske styringskretser, et faktum som ble understreket av landets videreføring av eugenikkorienteringer [engelsk tekst] lenge etter den andre verdenskrig. Beskyttet mot den moderne krigføringens herjinger blomstret Sveriges økonomi under og etter krigen, og la grunnlaget for styringselitens betydelige innrømmelser overfor en radikalisert arbeiderklasse, for å få opprettholdt kapitaliststyre – den såkalte «svenske modellen».

Finsk og svensk «nøytralitet» etter den andre verdenskrig var ikke motivert av en eller annen slags altruistisk forpliktelse til fred, men av politisk nødvendighet og militær hensiktsmessighet. Det finske borgerskapet, grundig diskreditert av kollaboreringen med nazismen, så nøytralitet som prisen å betale for å opprettholde eksistensen av en kapitaliststat, og for å unngå skjebnen til styringselitene i de østeuropeiske bufferstatene, som stalinistene etter hvert som den kalde krigen intensiverte fjernet fra makten og erstattet med lojale tjenere for Moskva-byråkratiet. For det svenske borgerskapets del forhindret ikke nøytraliteten det fra å tjene som en nøkkelaktør i amerikansk imperialismes spionering mot Sovjetunionen. Dokumenter som ble utgitt av varsleren Edward Snowden [engelsk tekst] i 2013 avslørte at svensk etterretning i 1954 signerte en topphemmelig avtale med USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand – den såkalte «Fem øyne»-alliansen – for deling av etterretning om Sovjetunionen.

Med den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 og restaureringen av kapitalisme forsøkte den finske og svenske styringseliten å vende mer åpent tilbake til deres kontrarevolusjonære tradisjoner fra første halvdel av det 20. århundre. De begynte å forflytte seg mer direkte inn i omløpsbanen til de store europeiske og nordamerikanske imperialistalliansene. Begge land ble i løpet av 1990-tallet med i NATOs Partnerskap for fred, et rammeverk som tillot ikke-alliansemedlemmer å delta i NATO-øvelser og militærtrening. De ble også med i EU.

Sveriges formelle brudd med nesten to århundrer med nøytralitet [engelsk tekst] kom i 2002, da den sosialdemokratiske regjeringen ledet av Göran Persson gikk med på å sende tropper til Afghanistan som del av den USA-ledede okkupasjonen av det sentralasiatiske landet. Svenske Saab-Gripen jagerfly fløy i 2011 oppdrag i NATOs brutale bombardement av Libya, som kastet det nordafrikanske landet ut i en blodig borgerkrig som fortsetter til den dag i dag.

I 2015 signerte representanter fra Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige en multilateral nordisk forsvarsavtale [engelsk tekst] eksplisitt innrettet på å konfrontere «russisk aggresjon». Avtalen inkluderte koordineringen av produksjonen av militærutstyr og felles militærøvelser som var i samsvar med NATO-standarder.

Svenske og finske tropper har spilt en prominent rolle de siste årene i noen av NATOs største militærøvelser, deriblant øvelser som involverer titusentalls tropper i Østersjøen og under arktiske forhold i Norge. De ble også med på noen av de provoserende manøvrene organisert av NATO med Ukraina i Svartehavet, i månedene før president Vladimir Putins invasjon. Svenske styrker deltok i Exercise Sea Breeze i juni og juli 2021, en massiv NATO-ledet provokasjon som så over 5 000 soldater fra mer enn 30 land øve amfibiske, luft- og marinekrigføringsmanøvrer, som ble arrangert av Ukraina og US Sixth Fleet.

Amerikansk imperialisme og dens europeiske allierte ser på integreringen av Finland og Sverige inn i NATO som avgjørende for å åpne en ny front i deres forsøk på å lamme Russland og gjøre landet om til en semi-koloni. Som tidligere NATO-generalsekretær Anders Fogh Rasmussen skrev i New York Times representerer Finland og Sverige «en praktisk buffersone mellom Russland og nåværende NATO-medlemmer», som «ville gjøre det lettere å reagere på ethvert inngrep fra russiske styrker i De baltiske statene». Han fortsatte: «NATO-hovedkvarteret kan godkjenne deres medlemskap på dagen.»

I desember 2021, to måneder før Russlands invasjon av Ukraina, avsluttet amerikanske offisielle embetsfunksjonærer med den finske regjeringen den største enkeltstående militærhandelen i landets historie – Helsinkis anskaffelse av 64 stykk F-35 jagerfly fra den amerikanske militærkontraktøren Lockheed Martin. For å gi en fornemmelse av det ekstraordinære omfanget av avtalen for Finland, et land med bare 5,4 millioner mennesker, må man ta i betraktning at det tilsvarer at et land på størrelse med Tyskland hadde kjøpt over 900 krigsfly.

Bortsett fra Finlands lange grense med Russland har både Sverige og Finland kyster mot Østersjøen, som besørger ideelle lokaliseringer for NATO til å starte aggressive provokasjoner og angrep på russiske styrker. Av strategisk betydning er den svenske øya Gotland, som ligger i Østersjøen, rundt 90 kilometer utenfor den svenske østkysten. En NATO-tilstedeværelse der vil besørge alliansen mulighet til direkte å kunne angripe den russiske enklaven Kaliningrad, som er beliggende mellom Litauen og Polen, rundt 300 kilometer sørøst for Gotland, og som er hjemstavn for Russlands baltiske flåte.

Magnus Christiansson, en forsker i militærstrategi ved det svenske forsvarsuniversitetet, sa i januar til fjernsynskanalen France 24 at Gotland kan fungere som ei utskytningsrampe for NATOs angrep mot Russland. Christiansson kom med hans spådom i språket fra et altruistisk USA som haster seg til forsvar av de små republikkene Estland, Latvia og Litauen, og kommenterte: «For å hjelpe sine allierte ville amerikanerne måtte sende jetfly over – raskt – og fly over Østersjøen. Men dersom russerne fikk kontroll over Gotland, da kunne de bruke luftvernmissiler og kystroboter, som ville gjøre det ekstremt vanskelig for amerikanerne å nå fram til, og kunne forsvare De baltiske statene.»

Fabrice Pothier, tidligere sjef for NATOs politiske planlegging, bemerket også: «Det er en stor sak militært, men det er en enda større avtale politisk sett. Putin har mistet to verdifulle «på gjerdet»-land … Forsoningspolitikken har mislyktes.»

Påstanden om at Sverige og Finlands styringseliter har utført en 180-graders vending i deres utenrikspolitikk morgenen etter Putins invasjon av Ukraina er ikke annet enn egennyttig propaganda. Deres tilslutning til NATO har lenge vært under forberedelse, men de har konfrontert hindringen av en utbredt folkelig opposisjon. Deres nåværende hodestupshastverk inn i NATOs favntak er utformet for å presentere den svenske og finske befolkningen for et fait accompli: Transformasjonen av begge land til frontlinjestater i den imperialistiske pådriveren for krig mot Russland. Som Petteri Orpo, leder av Finlands konservative opposisjonsparti Det nasjonale koalisjonspartiet, sa det under et besøk i Washington for konsultasjoner med Biden-administrasjonen: «I 16 år har vi støttet NATO-medlemskap, og nå er det mulig. Takk, Putin.»

Orpo og resten av det politiske etablissementet vet godt at det ikke er Putin, men USAs president Joe Biden, NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg, Storbritannias statsminister Boris Johnson og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz de har å takke for muligheten til å bli med NATO. Putin, representanten for det konkursrammede russiske oligarkiet som oppsto på grunn av den stalinistiske restaureringen av kapitalismen, ble egget fram av imperialistmaktene gjennom ei rekke provokasjoner og trusler, til å starte hans reaksjonære invasjon av Ukraina. USA-NATO-krigen med Russland truer med å eskalere til en bredere global brannstorm, som kan omfatte Baltikum og de nordiske regionene.