USAs utenriksminister Antony Blinken reiste søndag sammen med forsvarsminister Lloyd Austin til Kiev i Ukraina, for å møte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, i det som er det høyeste offisielle amerikanske besøket i Ukrainas hovedstad siden krigen brøyt ut.

Deres besøk kommer samtidig som USAs president Joe Biden bare i løpet av ti dager har kunngjort amerikanske våpenforsendelser for $ 1,6 milliarder til Ukraina, inkludert fly, droner, artilleri og pansrede kjøretøy.

Blinken og Austin dro til Kiev for å gi Zelenskyj hans marsjordrer. Det er USA som treffer beslutningene i krigen, der Zelenskyjs regjering er en marionett. Ukrainas oligarker har blitt kjøpt med milliarder av dollar for å besørge den ukrainske befolkningen som kanonføde i en konflikt med Russland.

Det å utkjempe en «hot war på ukrainsk territorium» har vært et sentralt mål for amerikansk imperialistplanlegging minst siden 2014-kuppet i Ukraina, og sannsynligvis så langt tilbake som til «oransje-revolusjonen» i 2004. Så sentrale var de amerikanske militærforberedelsene til denne konflikten at de førte til det som bare var den tredje riksrettssaken [‘impeachment’] mot en president i amerikansk historie, over påstander om at daværende president Donald Trump tilbakeholdt våpenleveranser til Ukraina.

Denne mange-år-lange oppbyggingen av Ukraina som en USA/NATO-festning mot Russland førte 24. februar til Washingtons ønskede utfall – Russlands invasjon av landet – i det amerikanske strateger håpet ville bli til «Russlands Afghanistan», som ville «blø» landet «hvitt».

Nå, to måneder etter krigens utbrudd, uttaler offisielle amerikanske embetsfunksjonærer hva de tidligere bare innrømmet i hemmelighet: USA er den drivende kraften i en krig som sikter på å forkrøple og underkue Russland, og styrte landets regjering, uansett kostnadene i ukrainske liv.

Ben Hodges, tidligere øverskommanderende for US Army i Europa erklærte i et intervju med CBS: «Du vet, vi er ikke bare observatører her, som heier på Ukraina.» Hodges sa at USA måtte erklære: «Vi har tenkt å vinne.»

Han fortsatte: «Det betyr alle russiske styrker tilbake til posisjoner før den 24. februar … en langsiktig forpliktelse til fullstendig gjenoppretting av ukrainsk suverenitet – det betyr Krim og Donbas – og så til slutt, knekke ryggen på Russlands evne til å projisere makt utenfor Russland, til å kunne true Georgia, true Moldova, og true våre baltiske allierte.»

USAs mål er, med andre ord, ikke bare å gjenerobre Krim – territorium som Russland hevder som sitt eget – men å ødelegge det russiske militærets kampkapasitet.

New York Times anvendte sist fredag, i en redaksonell lederartikkel, uttrykket «bringe Russland i kne», der avisa erklærte: «Sanksjoner alene – i det minste alle de sanksjonene som europeiske land nå ville være villige til å vurdere – vil ikke få brakt Russland i kne med det aller første.»

Den bevisste bruken av disse begrepene – «få Russland i kne» og «knekke ryggen» på Russland – avslører det offisielle narrativet om krigen som i media blir presentert for offentlighetens forbruk, nemlig at den var et uprovosert angrep fra mektige Russland mot det fattige og hjelpeløse Ukraina.

Den klare implikasjonen av disse uttalelsene er utvidelsen av krigen inn på russisk territorium, som potensielt inkluderer utplasseringen av amerikanske styrker enten i Ukraina, på russisk territorium, eller begge deler.

Senatdemokraten Chris Coons, av Politico omtalt som Bidens «skyggeutenriksminister», forskanset seg effektivt sett på hans tidligere forlangender, i en uttalelse på CBSs program «Face the Nation», om en diskusjon om å hvorvidt å sende amerikanske tropper til Ukraina.

Coons ble spurt: «I noen offentlige bemerkninger denne uka sa du at landet nå må snakke om når det vil være villig til å sende tropper til Ukraina.» Til dette repliserte Coons: «Putin vil bare stoppe når vi stopper ham.»

Jon Finer, nestleder for USAs nasjonale sikkerhetsråd, ble i et intervju på NBCs program «Meet the Press» spurt rett ut: «Er USAs politiske målsetting akkurat nå at Ukraina skal nedkjempe Russland? Kan du si det definitivt?» Finer svarte, effektivt sett, ja. «Russland er mer isolert i verden. Landets økonomi er svakere... Og vår målsetting vil være å fortsette denne trenden.»

Dette er ikke bare en krig som Washington ønsket. Det er en krig USA provoserte fram. Våpnene for milliarder av dollar pøst inn i Ukraina under de tre siste presidentskapene, Bidens erklæring om at han ikke anerkjenner Russlands «røde linjer», nektingen av å forhandle om Ukrainas potensielle NATO-medlemskap – alt var beregnet på å provosere fram den nåværende krigen.

Så snart krigen brøyt ut gjorde USA alt i sin makt for å avskjære enhver diplomatisk enighet. Søndagens talkshow var, i tillegg til eggingen av amerikanske embetsfunksjonærer til åpent å erklære USAs politikk for å være Russlands militære nederlag, dominert av fordømmelser av FNs bestrebelser for å få til en diplomatisk løsning på krigen.

Amerikanske nyhetssendinger utøste hån mot tiltakene fra FNs generalsekretær António Guterres for å finne en fredelig løsning på krigen, ved å møte Russlands president Vladimir Putin. Kristen Welker, fra NBC, forlangte å få vite, med det ledende spørsmålet: «Er FNs generalsekretær autorisert til å tale på vegne av den ukrainske regjeringen?»

Igor Zhovkva, nestleder for den ukrainske presidenten Zelenskyjs kontor, repliserte med å fordømme Guterres’ bestrebelser. «Dette er ikke god idé å reise til Moskva. Vi forsto ikke hans intensjon, å reise til Moskva, og å snakke med president Putin.»

For å tromme opp offentlig støtte til krigen gjennomfører amerikanske medier en oppildningskampanje, der de beskylder Russland for krigsforbrytelser, massakrer og genocid, med det siktmål å skape et hat mot russere, med stadig mer rasistiske undertoner.

Apologetene for amerikansk kapitalisme blant de liberale og de fra pseudo-venstre, inkludert desorienterte sjikt av akademikere, som er helt ute av stand til å se noe som helst i historisk kontekst, har blitt feid opp i det militaristiske hysteriet mot Russland.

Det må meldes en advarsel: Målene USA forfølger i krigen, i økende grad helt åpent, innebærer uunngåelig en utvidelse av konflikten. Det er ingenting igjen av fiksjonen om at USA og NATO ikke er i krig med Russland. I jakten på regimeskifte, oppstykkingen av Russland og plyndringen av landets enorme ressurser, risikerer amerikansk imperialisme atomkrig.