WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange ble i går gift med forloveden Stella Moris.

Seremonien fant sted i Storbritannias maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh, der Assange har blitt holdt de tre siste årene. Han slåss mot utlevering til USA på spionasjeanklager som bærer en livstidsdom, for å ha avslørt krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd utført av den amerikanske regjeringen og dens allierte.

Supportere samlet seg utenfor fengselsinngangen fra tidlig ettermiddagen for å ønske Moris velkommen. Hun dukket opp like etter klokken 16:00 sammen med hennes og Julians sønner Max (3) og Gabriel (4), hennes mor, svigerfaren John Shipton og svogeren Gabriel.

Moris, i brudekjole og slør, med en blomsterbukett i hendene, sto ansikt til ansikt med ei politiavsperring. Det var et besynderlig skue der fotografer kivet for å fange bilder av det lille bryllupselskapet samtidig som politibetjenter holdt tilbake supportere og de samlede mediene.

Bruden sluttet seg til lykkeønskerne der hun stanset for å skjære en oppbygd bryllupskake besørget av Assange-aksjonister gjennom mange år. Etter det som må ha vært en grufull avreise fra fengselet, da de to tildelte timene for et familiebesøk var over, var hennes uttalelser korte, men inderlige, og demonstrerte Moris karakteristiske mot og verdighet i møte med motgang.

«Takk skal dere ha. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er veldig glad, og jeg er veldig trist. Jeg elsker Julian av hele mitt hjerte, og jeg skulle ønske han var her. Det vi går gjennom er grusomt, umenneskelig. Kjærligheten vi har til hverandre bærer oss gjennom denne situasjonen, og alle andre som måtte komme. Han er verdens mest utrolige person, han er fantastisk og han burde vært fri.»

Eventet var en handling av tross. Som Moris forklarte i en kommentar publisert i Guardian dagen før, «er det en erklæring om kjærlighet og motstandskraft, til tross for fengselsmurene, til tross for den politiske rettsforfølgelsen, til tross for den vilkårlige interneringen, til tross for skaden og trakassering påført Julian og vår familie.»

Moris sa de ved å holde og offentliggjøre deres bryllup slåss tilbake mot den britiske statens bestrebelser for å gjøre Assange «for enhver pris usynlig for offentligheten», for å få ham til å «forsvinne fra offentlig bevissthet».

Man har gått til ekstraordinære og grusomme skritt for å få isolert Assange fra den store folkelige sympatien generert av WikiLeaks med organisasjonens urokkelige avsløringer av regjeringsforbrytelser. Han i hans siste måneder av asyl i 2019, i Ecuadors London-ambassade, ble fratatt alle hans kommunikasjonsmuligheter før han ble ført til Belmarsh, og har siden blitt utestengt fra alt annet enn en symbolsk tilstedeværelse i hans egne rettshøringer. Mangfoldige forespørsler om løslatelse mot kausjon, selv under strenge vilkår for husarrest, har blitt avslått.

Fengselsmyndighetene forsøkte i fjor å forhindre at bryllupet i det hele tatt kunne finne sted. En formell forespørsel om et bryllup ble sendt til Belmarsh den 7. oktober, etter tidligere henvendelser fra paret, og noen dager seinere forespurte Assanges advokater om tillatelse for Moris og en sorenskriver til å besøke fengselet for å gjøre de nødvendige innledende forberedelser. I flere uker var det ingen respons. Fengselsguvernør Jenny Louis skrev til slutt at forespørselen var henvist til Crown Prosecution Service, som representerer den amerikanske regjeringen i denne saken.

Moris kommenterte: «Det er provoserende at dette agenturet som representerer landet som har planlagt for å drepe Julian, som torturerer ham psykologisk og hundser ham, er de som bestemmer om hvorvidt vi kan få gifte oss.»

Assange og Moris måtte til slutt true med rettslige skritt mot Louis og justisminister Dominic Raab for å ha krenket deres menneskerettigheter, ved å skape en «total og fristløs barriere ikke bare for et giftemål, men til-og-med for å innlede den lovfestede prosessen for å inngå ekteskap». Paret ble innvilget tillatelse kort tid før orienteringsfristen for deres juridiske handling utløp.

Seremonien i går, som motvillig ble innvilget, var strengt kontrollert. Bare seks vitner fikk delta på arrangementet. Moris forklarte videre i hennes Guardian-kommentar: «Bak kulissene har vi vært låst inn i en tvist med justisdepartementet og fengselsmyndighetene, som har nektet våre foreslåtte vitner, fordi de er journalister; og som har avvist vår foreslåtte fotograf fordi han også jobber som pressefotograf, selv om de alle skulle delta i helt privat regi.»

Disse personene ville ifølge fengselet ha utgjort en «sikkerhetsrisiko». Moris bemerket skarpt: «Belmarsh tillater jevnlig fotografering. Tommy Robinson [den britiske fascistlederen] og andre domfelte ble tillatt å bli intervjuet på kamera, da ITV filmet inne i fengselet.»

Ett av de avviste vitnene var den skotske journalisten og tidligere britiske ambassadøren Craig Murray. Han tilsluttet seg arrangementet utenfor fengselet.

Der Murray snakket med journalister kommenterte han sin utestengelse i aller siste øyeblikk: «Det er del av den pågående mentale torturen at selv på denne lykkeligste dagen vil de i siste øyeblikk stryke gjester fra hans gjesteliste, bare for å være ekle med ham. Bare for å prøve å gjøre ting så ubehagelige som de kan få gjort dem.»

Han beskrev Assanges ekteskap med Moris som «en virkelig triumf av håp og kjærlighet under ekstreme omstendigheter. Dette er en mann som står overfor utsikter til at han aldri vil kunne leve sammen med hans kone og familie...»

«Jeg mener at dette er en ekte seier for Julian. Han har måttet slåss for å hevde hans rettigheter til å gifte seg, selv om han åpenbart har den retten.»

Murray kommenterte det faktum at en pressefotograf hadde blitt utestengt fra Assanges gjesteliste til tross for at han gjorde det klart at han deltok i personlig regi, med å si: «Helheten av bryllupet vil selvfølgelig bli fotografert og overvåket, hvert eneste øyeblikk av det, og det sannsynligvis fra flere forskjellige vinkler, i all hemmelighet av sikkerhetsstaten og ikke av en bryllupsfotograf.»

Spurt om hvorfor myndighetene var for redde til å tillate engang et bilde av Assange på hans bryllupsdag, svarte Murray: «De vil ikke at han skal ha noen form for sympatisk mediedekning. Det er derfor de er redde for et bryllupsbilde, og for at jeg bare skulle skrive en beretning om hvordan det føltes å være der.»

Bryllupet ble holdt mindre enn to uker etter at Storbritannias Supreme Court avviste å høre en anke fra Assanges advokater mot en tidligere kjennelse fra High Court som beordret utlevering av ham til USA. Han har fortsatt rett til å framsette forskjellige andre anker, men det er ingen garanti for at de relevante domstolene vil gå med på å behandle dem. Dersom de nekter, da kan hans utlevering finne sted i løpet av noen måneder.

Assange og hans familie fortsetter å vise et enormt mot i møte med denne nådeløse og uopphørlige kampanjen. Deres styrke gir hans støttespillerne alle muligheter til å bygge en kampanje for å sikre hans frihet.

Denne kampanjen må snarest finne massestøtte. Det kan ikke oppnås gjennom appeller til de korporative mediene, som selv har hovedansvaret for at WikiLeaks-grunnleggeren har blitt isolert, gjennom bakvaskelser og taushet. Det er heller ingen vei til folkelig oppslutning gjennom figurer i fagforeningene og Labours «venstreside», ingen av dem tilstede i går, og som uansett ikke representerer noen vesentlige krefter annet enn et tynt sjikt av middelklassen og fagforeningsbyråkratiet.

Kampanjen for å få løslatt Assange må i stedet bygges gjennom en direkte dreining til den internasjonale arbeiderklassen, der den nå trer fram i kamp mot sine regjeringer over kollapsende levestandarder, nedskjæringer av sosiale utgifter, autoritære styreformer og den tiltakende faren for krig. Bare ved å gjenkoble Assange med en massebevegelse av arbeidere og de undertrykte massene rundt om i verden, mot diktatur og imperialisme, kan hans forfølgelsen bli brakt til opphør og hans torturister bli stilt for retten.