Julian Assange ble mandag ført et skritt nærmere hans vordende bødler. Storbritannias Høyesterett – UK Supreme Court – utstedte en énlinjesbeslutning, som avviste å høre WikiLeaks-grunnleggerens anke mot den tidligere rettbeslutning fra den lavere rettsinstannsen UK High Court, som beordret hans utlevering til USA.

Saken vil nå sendes tilbake til den opprinnelige domstolen, som en formalitet, før den oversendes til innenriksminister Priti Patel, for å gi den endelige ordren. Så snart Patel mottar saken kan Assange være ombord et fly til USA om fire uker, såframt ikke ytterligere ankesaker føres.

Biden-administrasjonen har til hensikt å straffeforfølge Assange for anklager i henhold til den amerikanske spionasjeloven, med en potensiell dom på 175 års fengsel. Denne straffen ville avtjenes under barbariske betingelser som den tidligere domsavsigelsen erkjente kunne drive ham til selvmord. Hans helse er allerede ødelagt av år av innesperring i Storbritannias høysikkerhetsanstalt Belmarsh Prison.

Til tross for den enorme faren det 21. århundrets mest betydningsfulle journalist står overfor var det mange vesentlige aviser som ikke dekket høyesterettsbeslutningen. Der det var noen dekning var det publiserte helt overfladiske beretninger, stort sett uten kommentarer.

Storbritannias ledende liberale avis Guardian skrev ikke ei eneste kritisk linje i deres overfladiske artikkel på 350 ord, og de siterte bare to setninger fra hans juridiske team. Den amerikanske avisa New York Times klarte å si: «Dersom Assange ble utlevert til USA og ble stilt for en domstol, da kan saken reise dyptgående spørsmål om Det første enderingstillegget [First Amendment to the Constitution; som fastslår ytringsfriheten]. Hans rettsforfølgelse har alarmert forfektere for pressefrihet.»

Dette er publikasjoner som har brukt de siste ukene på å skrike høyt om Russlands president Vladimir Putins sensur og angrep på ytringsfriheten og de journalistiske friheter. De er ivrige forfektere for disse frihetene når de innordner seg med imperialistiske krigsmål. I Assanges’ tilfelle, han som avslørte amerikansk og britisk imperialismes systematiske forbrytelser, der visner «de demokratiske prinsippene» de så hardt forsvarer i Russland, på greina.

NATO-Russland-krigen over Ukraina har ikke bare akselerert Assanges forfølgelse, den har intensivert hans lange og bevisste isolering fra de korporative medias side.

Nils Melzer, FNs spesialrapportør for tortur, anklaget i forrige måned hovedstrømsmedia, under en brifing med presseorganisasjonen Foreign Press Association, der han introduserte hans nye bok The Trial of Julian Assange: A Story of Persecution, for å svikte deres plikt som «den fjerde statsmakt» for å holde regjeringer til ansvar. Melzers bok er basert på hans tre-år-lange bestrebelser for å få slutt på den illegale mishandling av WikiLeaks-grunnleggeren.

** image 2; caption: Professor Nils Melzer taler under Spørsmål & Svar-sesjonen på eventet arrangert av Foreign Press Association [Kilde: skjermdump fra YouTube-video/Don't Extradite Assange Campaign]

Han kritiserte der rapporteringen fra britisk og amerikansk presse for å være «for lite, for seint», for å være «tam og haltende», og han avslørte deres kyniske pseudostøtte for Assange:

«En håndfull halvhjertede opinionsinnlegg i Guardian og New York Times som avviser utleveringen av Assange, er ikke dristighet nok, og de klarer derfor ikke å overbevise. Mens begge avisene forsiktig har erklært at å dømme Assange for spionasje ville sette pressefriheten i fare er det ikke en eneste hovedstrømsnyhetskanal som protesterer mot de åpenbare bruddene på behørig rettsprosess, menneskeverdig behandling og rettsstatsprinsippene, som har gjennomsyret hele rettssaken. Ingen holder de involverte regjeringsmyndighetene til ansvar for deres forbrytelser og deres korrupsjon; ingen har mot nok til å konfrontere politiske ledere med ubekvemme spørsmål; ingen føler seg forpliktet til å informere og bemektige befolkningen – den er bare en svak skygge av det som en gang var den ‘den fjerde statsmakt.’»

Midt under krigsvanviddet og behovet for å presentere Storbritannia og USA som forkjempere for globalt demokrati, er sågar dagene for de halvhjertede opionsinnleggene over.

Melzers poeng strekker seg langt forbi media. FN-rapportøren er en av bare en av en håndfull prominente offentlige personligheter, i enhver sfære, med en hederlig historikk hva Assange angår. Under hans FPA-event beskrev han hvordan har har mislyktes i søke oppreisning «gjennom de diplomatiske kanalene til min disposisjon, eller ved å varsle [FN] Generalforsamlingen, eller Menneskerettighetsrådet i Genève», og han beskrev Assange som «den urørlige saken» som blir holdt bak en «mur av taushet».

Av de mer betydningsfulle taushetene er den som opprettholdes av det britiske «venstre».

I juli 2020 var det bare 26 parlamentsmedlemmer som fikk seg til å undertegne Underhus-framlegget, i Storbritannia en early day motion, «Julian Assange, pressefrihet og journalistikk av allmennhetens interesse», der det sto: «At dette Huset merker seg uttalelsen av juli 2020 fra [presseorganisasjonene] National Union of Journalists, International Federation of Journalists, Reporters Without Borders og andre, relatert WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange, og bekrefter sin forpliktelse til pressefrihet og journalistikk av allmennhetens interesse.»

Blant underskriverne var 16 Labour-parlamentsmedlemmer [MPs], deriblant nå tidligere partileder Jeremy Corbyn og flere av medlemmener av hans skyggekabinett: John McDonnell, Diane Abbott, Rebecca Long-Bailey, Ian Lavery og Clive Lewis.

Blant undertegnerne er det bare én, Claudia Webbe, som har uttalt seg om Assange siden høyesterettsbeslutningen. Webbe er ikke lenger Labour-MP, etter å ha blitt utvist fra partiet etter en dom for kriminell trakassering. Hennnes helt enkle tweet var: «Julian Assange burde løslates».

** image 3; caption: Storbritannias skyggefinansminister John McDonnell, til venstre, klapper Jeremy Corbyn, daværende leder av Storbritannias hovedopposisjon Labour Party, etter hans tale på podiet under partikonferansen Labour Party Conference i Brighton Center, England, mandag 23. september 2019. [Foto: AP Foto/Kirsty Wigglesworth]

Den sist gangen Corbyn, McDonnell, Abbott eller Burgon, angivelig ledende størrelser i kampanjen for WikiLeaks-grunnleggerens frihet, engang tvitret om Assange var den 24. januar. Deres støtte har alltid vært for ordens skyld, motivert av en bekymring for bevaring av deres «progressive»-legitimeringer. Under betingelser av en eskalerende NATO-krigspådriver mot Russland, som de alle tilpasser seg til, går selv en nominell støtte for Assange langt forbi det akseptable.

McDonnell og Abbott viste tidligere denne måneden reiseretningen, der de trakk deres underskrifter sine fra en Stop the War Coalition-erklæring som kritiserte NATO, og de trakk seg fra panelet på organisasjonens nasjonale møte i London. McDonell deltok i stedet på et pro-NATO-stevne sammen med imperialistforfekteren Paul Mason.

Han fortsatte å gjøre hans politiske prioriteringer klare på mandag, der han ignorerte høyesterettsavgjørelsen om Assange men derimot tvitret om den «utrolig modige» antikrigprotesten fra nyhetsredaktøren Marina Ovsyannikova på russisk fjernsyns Kanal 1. Ovsyannikova holdt under en direktesending opp en plakat der det sto: «Ingen krig, stopp krigen, ikke tro på propagandaen, de lyver for dere her.»

En sosialist kunne ha kommentert at det samme slagordet oppsummerer Assanges oppfatninger, som han for tiden er innestengt for i et britisk fengsel, der han er truet med en regelrett dødsdom, og kunne ha berømmet Ovsyannikova, samtidig som å avsløre britisk og amerikansk imperialismes hykleri. Man kunne også ha bemerket at en slik protest aldri ble mønstret på en britisk nyhetskanal under krigene i Irak, Afghanistan, Libya eller Syria, og ha fordømt medienes ryggradsløse konformitet.

Men McDonnell, Corbyn & co. er del av det samme råtne miljøet, forpliktet til statens og dens institusjoners hellighet, framfor alt Labour Party, som nå under sir Keir Starmer oppfyller sin rolle som «NATO-partiet». De kan ikke tilby noen seriøs opposisjon til britisk imperialisme og dens krigshissing, og er derfor ikke noe forsvar for demokratiske rettigheter, som vil bli stadig mer begrenset etter hvert som krigskrisen og dens innenlandske implikasjoner forverres.

Motstand mot disse tiltakene vil komme fra en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen. WikiLeaks og Assange vant enorm folkelig sympati blant arbeidere for deres arbeid for 10 år siden. Etter hvert som klassekampen utvikler seg, og kaster millioner ut i voldsomme konflikter med deres regjeringer, kan dette sentimentet vekkes igjen av en målbevisst kampanje i arbeiderklassen for å bygge en bevegelse mot krig og for Julian Assanges frihet.