Mandagens erklæring fra Storbritannias Høyesterett – UK Supreme Court – om å nekte å høre en anke fra Julian Assange mot hans utlevering til USA har passert med knapt noen omtale i det australske politiske etablissementet, eller for den del i landets korporative media.

I den grad pressen har rapportert saken behandles den fristløse varetektsfengslingen i Storbritannia og den truede livsvarige fengslingen av en australsk statsborger og journalist i USA som en liten nyhet. Den endeløse forfølgelsen av Assange har blitt normalisert, om ikke helt begravet.

Det statsfinansierte kringkasteren Australian Broadcasting Corporation (ABC) og de fleste korporative nyhetskanalene publiserte bare en kort byrårapport om rettsbeslutningen. Der de knapt skjulte deres solidaritet med det USA-ledede forsøket på å ødelegge Assange, uttalte rapporten at amerikanske påtalemyndigheter forfølger ham for «publiseringen av enorme mengder av det amerikanske militærets konfidensielle historikk og diplomatkabler, som de sa hadde satt liv i fare.»

At diplomatkablene avslørte historiske krigsforbrytelser, inkludert drap på tusenvis av sivile i Irak og Afghanistan, ble ikke nevnt. Heller ikke det faktum at USAs påstander om at Assange har «satt liv i fare» aldri har blitt støttet opp av et fnugg av bevis. De offisielle media, som CIA og det amerikanske justisdepartementet, presenterer standard journalistikk, kritisk til USA og landets allierte som Australia, som illegitim og kriminell.

Den dempede responsen på høyesterettsbeslutningen er desto mer slående på grunn av dens vidtrekkende implikasjoner for Assange-saken. Høyesterettsdommerne nektet å høre anken, til tross for at den lavere rettsinstansen High Court tidligere i år hadde akseptert at Assange hadde et «lovpoeng som kan diskuteres».

Høyesterettsbesluttningen utelukker ethvert forsvar mot utlevering på grunnlag av Assanges dårlige helse, som stammer fra en tiår lang forfølgelse. Tingretten – Magistrates Court – blokkerte for utlevering i januar 2021, med den begrunnelse at Assange sannsynligvis ville dø i amerikansk forvaring. Denne rettskjennelsen ble omgjort av High Court, basert på USAs verdiløse diplomatiske forsikringer. Og nå nekter Storbritannias Supreme Court å høre en anke av dommen fra High Court.

Assanges eneste gjenværende veier innenfor det britiske rettssystemet er å begjære nåde hos innenriksminister Priti Patel, fra en regjering som fullt ut støtter utleveringen, og å anke de substansielle politiske punktene i saken, som ble avgjort til USAs fordel i de innledende høringen for Magistrates Court. Disse punktene inkluderer rettsforfølgelsens politiske karakter, dens brudd på den britisk-amerikanske utleveringsavtalen, og dens karakter som et frontalt angrep på pressefriheten.

Gitt helheten av historikken av Assanges behandling er utsiktene for en slik anke svært dårlige. Med andre ord, han er nærmere å bli sendt til et det helvetes forgård et amerikansk fengsel er for resten av hans livet, enn noen gang før.

Til tross for dette har Australias statsminister Scott Morrison ikke sagt ei kløyvet ord, og det har heller ikke opposisjonens Labor Party-leder Anthony Albanese. Begge de store partiene har samarbeidet i den amerikanske kampanjen for å ødelegge Assange og WikiLeaks, og har avvist krav om at de skal utøve deres diplomatiske og politiske fullmakter for å sikre Assanges frihet.

Som WSWS har bemerket er de akselererende trekkene i retning av Assanges utlevering knyttet til den massive pådriveren for krig mellom USA og NATO mot Russland, intensivert etter utbruddet av konflikten i Ukraina.

De britiske og amerikanske myndighetene prøver å gjøre et eksempel av Assange, og få intimidert et utbredt antikrigsentiment, og å skape en presedens for ytterligere politisk forfølgelse rettet mot motstand mot krig og militarisme. Samtidig blir det grepet til den uopphørlige mediepropagandaen over Ukraina, for å overdøve andre avgjørende viktige anliggender, deriblant Assanges situasjon.

De samme prosessene er på gang i Australia. Morrison og Albanese har marsjert i låst takt med NATO-intervensjonen i Ukraina. Den australske regjeringen har lovet mer enn $ 70 millioner i militærbistand til det høyreorienterte, USA-støttede ukrainske regimet.

I tråd med Australias rolle som assisterende amerikansk sheriff i regionen Asia-Stillehavet, utnytter Morrison og Albanese den ukrainske krisen for å legge maksimalt press på Beijing. Morrison har fordømt en «bue av autokrati» som strekker seg fra Russland til Kina; begge har forlangt at Det kinesiske kommunistpartiet fordømmer den russiske invasjonen, og de har kommet med duellerende kunngjøringer om en ytterligere militæroppbygging, innrettet på en USA-ledet konflikt med Kina.

Australske medier, inkludert ABC, er for deres del grepet av en krigsfeber. Publikasjoner og forståsegpåere, som alle har gått villige med på hver amerikanske og australske militærintervensjon de tretti siste årene, og som har dekket over grusomhetene i Irak og Afghanistan, har gjenoppdaget «krigsforbrytelsers» grusomheter. Deres selektive forargelse er imidlertid utelukkende fokusert på den russiske statens reaksjonære handlinger.

I dette klimaet er Assanges historikk for avsløringer av amerikansk og australsk imperialisme enda mer ubekvem enn tidligere. WikiLeaks’ avsløringer, i den grad de overhodet nevnes, må avvises som en «hensynsløs publisering» av «konfidensiell informasjon».

De store partienes standpunkt er ingen overraskelse, gitt deres mangeårige fiendtlighet mot Assange, deres angrep på demokratiske rettigheter hjemme og deres fulle støtte til USA-ledet militarisme.

Mer slående er måten enhver referanse til Assange har blitt henlagt midt under Ukraina-krisen, av dem som tidligere hevdet å forsvare ham.

De Grønne har aldri ført en kampanje som har krevd Assanges frihet, fordi den ville gå på tvers av prokrigsposisjonene til deres velgerbase i den velstående øvre middelklassen, og med deres forsøk på å danne en koalisjonsregjering med Labor. Individuelle parlamentsmedlemmer fra De Grønne har imidlertid av og til gitt ut bekymringserklæringer over Assanges situasjon.

Partilederen Adam Bandt har ikke sagt noe om høyesterettsbeslutningen. I stedet har han «forlangt» at den høyreorienterte koalisjonsregjeringen intensiverer Australias deltakelse i den antirussiske kampanjen, inkludert gjennom innføringen av utvidede sanksjoner.

Bandt og andre parlamentsmedlemmer fra De Grønne er del av en tverrpartipolitisk parlamentarisk gruppering, angivelig opprettet for å ta til orde for Assanges rettigheter. I løpet av de mer enn to årene den har eksistert har ikke gruppa ført noen form for kampanje, den har begrenset deres aktiviteter til sporadiske symbolske uttalelser, og har forfektet fatale illusjoner om at høflige forespørsler til Biden-administrasjonen ville tvinge den til å avslutte den amerikanske vendettaen mot Assange.

Julian Hill, det eneste Labor-parlamentsmedlemmet i gruppa som har kommet med hyppige uttalelser om Assange, ser ikke ut til å ha uttalt hans navn i 2022. Hill driver febrilsk kampanje for [partileder] Albanese i det føderale valget i mai, mens Labor spiller opp for styringseliten som partiet som er best egnet til å utdype Australias integrering i USAs konfrontasjon med Kina, og til å gjennomføre omfattende probusiness-restrukturering.

Hill har tidligere gått ærend for Albanese i Assange-spørsmålet. I fjor hevdet han at Albanese privat hevdet at «nok er nok» hva angår forsøket på rettsforfølgelse av WikiLeaks-grunnleggeren. Deretter framhevet han et Labor Party-forslag i parlamentet, som forpliktet partiet til ingenting i det hele tatt, som et stort framskritt i kampen for Assanges frihet.

De aller fleste av gruppas medlemmer har heller ikke sagt noe som helst i år. Det inkluderer høyrepopulististen, National Party-leder og visestatsministeren Barnaby Joyce.

Parlamentsmedlemmene har i praksis lagt på hylla deres utvannede bekymringsuttalelser, slik at spørsmålet om Assange midt under Ukraina-krigskrisen er helt begravet i valgkampen. Dette demonstrerer grupperingens uredelige karakter fra begynnelsen av. Målet var alltid å promotere illusjonen om at det er et støttegrunnlag til forsvar for Assange og demokratiske rettigheter innenfor det parlamentariske oppsettet, når ingenting eksisterer.

Pseudo-venstreorganisasjonene, inkludert Socialist Alliance og Socialist Alternative, droppet for deres del Assange for mange år siden. Det gjorde de på grunnlag av de fabrikkerte beskyldningene om seksuelle overgrep i Sverige, i tråd med deres støtte til identitetspolitikk, og etter hvert som de innordnet seg stadig mer direkte med imperialistkrig.

Socialist Alliance har av og til noen korte nyhetsrapporter om forfølgelsen av Assange, men har ikke mobilisert til hans forsvar. Socialist Alternative nevner knapt WikiLeaks-grunnleggeren.

Begge har vervet seg for krigspropagandakampanjen, der de kun klandrer Russland for krisen i Ukraina og oppfordrer til ukritisk støtte for det USA-NATO-støttede ukrainske regimet. Pseudo-venstre, som taler for et velstående sjikt av den øvre middelklassen, er fullstendig fiendtlig innstilt til enhver uavhengig bevegelse av arbeiderklassen, inkludert mot krig.

Svaret på rettsbeslutningen, og hele historikken over forfølgelsen av Assange, viser at hans frihet bare kan vinnes i en kamp mot de politiske etablissementene i USA, Storbritannia og Australia. Arbeiderklassen, som er støttegrunnlaget for en kamp mot krig og til forsvar for demokratiske rettigheter, må mobiliseres for å blokkere for utleveringen og for å sikre Assanges ubetingede frihet.

Bare WSWS og Socialist Equality Parties har basert kampen for å få slutt på forfølgelsen av Assange på en dreining til arbeiderklassen. I kjølvannet av høyesterettsbeslutningen antar denne oppgaven en presserende ny viktighet.