Socialist Equality Party (SEP Australia) arrangerte sist onsdag et politisk sterkt og svært engasjert online-møte, for å diskutere hvordan man skal føre kampen videre for å få løslatt WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange.

Mer enn 250 personer deltok på møtet, fra mer enn 26 land, alt fra Brasil til flere europeiske og sørasiatiske stater, som gjenspeilte den globale støtten for Assange og kampen for å få satt ham fri.

Et karaktertrekk ved det mer enn to-timer-lange møtet var den konstante strømmen av mer enn 650 kommentarer og spørsmål postet av møtedeltakerne fra alle kanter, og de takknemlige responsene på foredragsholdernes besvarelser og forklaringer.

Hele videoen fra møtet kan ses nedenfor, eller ved å klikke her.

SEP kalte inn til krisemøtet som respons på rettskjennelsen den 10. desember fra den britiske rettsinstansen UK High Court, som beordret Assanges utlevering til USA. Dersom han blir fraktet til USA vil han bli stilt for retten på spionasjetiltalepunkter hvor han risikerer potensielt en livstidsdom eller en dødsstraff, for å ha publisert dokumenter som avslører USAs og landets alliertes krigsforbrytelser, masseovervåking og diplomatiske intriger.

Møtet hørte rapporter fra to av World Socialist Web Site’s prominente skribenter om forfølgelsen av Assange: Thomas Scripps, assisterende nasjonalsekretær for SEP (UK), og Oscar Grenfell, medlem av nasjonalkomitéen i SEP (Australia), og nasjonal koordinator [‘convenor’] for SEP’s undgdomsorganisasjon International Youth and Students for Social Equality (IYSSE). Cheryl Crisp, nasjonalsekretær for SEP (Australia) var møteleder.

Crisp forklarte, der hun åpnet møtet, den kritiske sammenhengen mellom forsvaret av Assange og WSWS’ beslutning om å lansere en Globale Arbeideres Granskning av Covid-19-pandemien.

I nesten to år har kapitalistregjeringer rundt om i verden, med støtte fra fagforeningene og selskapsmediene, ført en kampanje av løgner og feilinformasjon for å berettige deres morderiske profittdrevne politiske retningslinjer relatert pandemien. De millioner av fullstendig forebyggbare infeksjoner og dødsfall av Covid-19, tjener som en sterk påminnelse om at, som Crisp sa det: «Sannheten er et spørsmål om liv og død.»

Crisp fortsatte: «Uten sannheten er vanlige mennesker, arbeiderklassen, massen av verdens befolkning, fullstendig avvæpnet, men nettopp dét er hva som har funnet sted i løpet av de to siste årene.» Hun sa arbeidernes granskning ville avsløre og besvare forfalskningene og tildekkingene, akkurat som WSWS vil fortsette å gjøre det om fabrikkeringene og karaktermordet på Assange.

Scripps, som talte først, karakteriserte forløpet av den juridiske prosessen mot Assange som «en juridisk travesti». Han forklarte: «Rettsvesenet har konsekvent besluttet den britiske og amerikanske imperialismens ønskede resultater, og jobbet seg bakover for å forme rettsbeslutninger og domsavsigelser for å tilpasse seg disse formålene.»

Scripps beskrev «den forakt for loven» som har blitt forevist av de britiske domstolene og fengselssystemet. «I løpet av hans tid i [fengselet] Belmarsh fikk Assange tilgangen til hans advokater avbrutt, og han ble benektet den tid eller det materiale som var nødvendig for at han fikk forberedt sin sak – stikk i strid med alle rettigheter for en behørig juridisk prosess,» sa han.

«Absurd nok» godtok dommeren under Assanges høring i oktober, påtalemyndighetens argument om at «hans sak ikke hadde noe å gjøre med krigsforbrytelsene, angrepskrigene og andre drap; utenomjuridiske overleveringer [‘extraordinary renditions’] og tortur, som ble avslørt av WikiLeaks.»

Dommerne aksepterte falske «forsikringer» om at Assange ville bli godt behandlet i amerikanske fengsler, tilbudt av den samme regjeringen og dens agenturer som konspirerte for å myrde ham.

Scripps kom med det kritisk viktige poenget at «Assanges redning har aldri vært det britiske rettsvesenet. Hans frihet og forsvar har alltid vært betinget av mobiliseringen av en massebevegelse av den internasjonale arbeiderklassen.»

Scripps fortsatte: «Den virkelige skaden for kampen for Assanges frihet har derfor blitt besørget av de som har motsatt seg denne orienteringen, og ikke har rettet kampanjen til arbeiderklassen, men til domstolene, høyreorienterte regjeringer, liberale frivillige organisasjoner (NGO-er) og til medieorganisasjoner, og til den tamme og tannløse såkalte venstresiden.»

Som et eksempel beskrev Scripps promoteringen av den tidligere Labour Party-lederen Jeremy Corbyn som en forkjemper for Assanges sak, av den offisielle kampanjen Don't Extradite Assange. Han bemerket: «Corbyn har den vanære å være mannen i stand til å gjøre mest for Assanges sak, men som i virkeligheten gjorde aller minst.»

Grenfell, som talte deretter, forklarte at den svenske etterforskningen av Assange var «en total fabrikkering», som «besørget den ideologiske sementen for en vanhellig allianse av amerikanske etterretningsbyråer, den såkalte liberale pressen, feminister fra den øvre middelklassen, og pseudo-venstre».

Grenfell beskrev rollen til Australias statsminister Julia Gillards Labor-regjering, støttet av partiet Greens, som «forsøkte ulovlig å frata Assange hans pass, og lovet å bistå de amerikanske etterretningsbyråenes kampanje for å ødelegge WikiLeaks».

Grenfell rapporterte at forskjellige australske regjeringsfigurer de siste ukene har «beklaget Assanges situasjon, foregitt deres sympati for hans medisinske problemer, og erklærte at sagaen har ‘vedvart for lenge.’»

Ingen av dem har gått til noen slags handling. Typisk er visestatsminister Barnaby Joyce, som erklærte: «Jeg har ingen makt i Storbritannia eller USA over disse anliggendene. Jeg har ingen stilling i de britiske domstolene.»

Grenfell sa konklusjoner må trekkes av disse erfaringene. «Det første og kanskje mest avgjørende skrittet er å kvitte seg med fåfengte illusjoner, som i beste fall er ei blindgate, og i verste fall et dekke for nettopp de kreftene som er ansvarlige for Assanges situasjon. Assanges frihet kommer ikke til å bli sikret ved å skrive vennlige brev til ditt lokale parlamentsmedlem, eller ved å bønnfalle Albanese [partileder for det australske Labor Party] om å vokse seg en ryggrad.»

Grenfell oppfordret i stedet innstendig Assanges forsvarere til å vende seg til den internasjonale arbeiderklassen, og bringe kampen for hans forsvar inn i den globale gjenoppblomstringen av klassekampen, som allerede er underveis.

Grenfell forklarte: «Forfølgelsen av Assange er, på det mest fundamentale nivå, innrettet mot å intimidere opposisjonen i arbeiderklassen, og få skapt en presedens for dens undertrykking.»

Disse to rapportene genererte en livlig diskusjon i online-møtets chat-felt, såvel som en spørsmål-og-svar sesjon. Et sentralt tema for spørsmålene var: «Hva kan vi gjøre?» Og ville Assange kunne forsvares gjennom appeller til politikere eller andre etablissementsfigurer?

Paneldeltakerne, sammen med SEP-medlemmer og støttespillere som bidro i chat-utvekslingene, forklarte at kampen for Assanges frihet fundamentalt sett er betinget av utviklingen av arbeiderklassens bevissthet og forståelse.

Scripps sa: «En resolusjon vedtatt på en arbeidsplass eller i et nabolag, er verdt uendelig mye mer enn et dusin lederartikler i Guardian, eller et dusin forslag fremmet i parlamentet.»

Grenfell sa: «Handling må iverksettes, men det avgjørende spørsmålet er: ‘Hva er det politiske perspektivet handlingen er basert på?’... Det har ikke vært noen mangel på appeller til borgerlige politikere og kapitalistregjeringer, om å gripe inn for Assanges forsvar.»

«Vi er ikke uenige i å stille krav til regjeringer, men det vi alltid har forklart det er at de bare vil ta det skrittet, som ville støte opp mot den amerikanske alliansen, og mot deres egne angrep på demokratiske rettigheter innenlands, dersom de ‘blir tvunget til det av et massepress nedenfra. Det betyr mobiliseringen av en sosial maktfaktor.»

Deltakerne uttrykte deres varme takknemlighet for møtet, og for svarene på deres spørsmål.

Iwan skrev: «Mange, mange takk til foredragsholderne og til arrangørene for dette viktige møtet, og for SEPs utrettelige innsats for å få løslatt Julian Assange!»

Ingrid sa: «Desinformasjon er overalt, ikke bare i hovedstrømmen, men også på alternative plattformer. WSWS er det eneste nettstedet som gir klar mening, i veldig mørke tider.»

Pietro skrev: «Julians frihet er et revolusjonært spørsmål. Julian representerer antikrig-sentimentet. Dét er grunnen til at hans frihet er synonymt med å styrte det krigshissende kapitalistsystemet.»

Mitchell, en IT-arbeider fra Queensland, sa: «Eventene de siste årene viser at det er opp til folkemakten å få gjort jobben. All endring vil komme fra bunnen og opp, ikke fra toppen og ned. Jeg stoler ikke på pressen lenger. Jeg har lest World Socialist Web Site i 5-6 år; Jeg er fast leser av nettstedet.»

Han fortsatte: «Barnaby Joyce? Han stoler jeg ikke på. De politikerne der kommer ikke til å bidra, de dikterer over oss. Arbeiderklassen trenger å hevde sin uavhengighet for å få ført denne kampen videre.»