Siste ukes rettsbeslutning i Storbritannias Høyesterett om å tillate aktoratet å anke den tidligere dommen som blokkerer for Julian Assanges utlevering, reiser den veldig reelle faren for at WikiLeaks-forleggeren skal bli sendt over til hans amerikanske forfølgere, i en ikke altfor fjern framtid.

Kjennelsen er et mikrokosmos av Assange-saken som helhet. Som de har gjort det siste tiåret, har de britiske domstolene kastet WikiLeaks-grunnleggerens juridiske og demokratiske rettigheter til side. De har innvilget en amerikansk anke som er både bedragersk og irregulær, under betingelser der hele forsøket fra den amerikanske staten på å tiltale Assange har blitt avslørt som en illegal fabrikkering.

Selskapsmediene forblir tause, eller de presenterer den siste travestien mot Assange som fair play. De vesentlige politiske partiene i USA, Storbritannia og Australia, som har orkestrert kampanjen mot WikiLeaks-grunnleggeren gir deres stilltiende godkjenningsstempel, der de erklærer, sammen med de offisielle politikerne som av-og-til har uttrykt «bekymring» over Assanges forfølgelse, at britenes «juridisk prosess» må «respekteres».

Den amerikanske anken er en fordømmende avvisning av dem, også blant Assanges egne støttespillere, som har pushet farlige illusjoner om at den amerikanske administrasjonen til president Joe Biden vil kunne droppe rettsforfølgelsen såframt et tilstrekkelig antall moralske bønnfalinger rettes til den nye okkupanten av Det hvite hus.

Anken ble først innmeldt under Trump-administrasjonens siste dager, men den ble videreført, finpusset og argumentert for av Bidens justisdepartement. Assange forblir i Londons maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh Prison og står overfor utsiktene til livstidsfengsling i USA fordi Biden er fast bestemt på å presse på med rettsforfølgelsen av en journalist og forlegger, for å ha avslørt amerikanske krigsforbrytelser, brudd på menneskerettigheter og illegale spionasjeoperasjoner.

Dette er fordi rettsforfølgelsen av Assange blir ansett av imperialistmaktene som en avgjørende presedens for undertrykkingen av dissens og antikrigopposisjon samtidig med en eskalering av forberedelsene til militær konflikt, inkludert Biden-administrasjonens trusler og provokasjoner mot Kina, og de første tegn på en gjenoppblomstring av arbeiderklassekamp.

Anken bekrefter også advarslene fra World Socialist Web Site om den lavere britiske distriktsdomstolens januarbeslutning som forbød utlevering.

Dommer Vanessa Baraitser aksepterte alle det amerikanske aktoratets substansielle argumenter, inkludert den amerikanske påtalemyndighetens berettigelse for å stille en forlegger for retten i henhold til den amerikanske spionasjeloven [Espionage Act]. Hennes domsbeslutning, som forbød utlevering, var innrammet i de smaleste termer. Hensikten var å avvæpne ei vordende bølge av opposisjon mot utsiktene til Assanges utlevering, og få besørget USA tilstrekkelig spillerom for deres videre rettsforfølgelse.

Baraitser besluttet at utlevering ville være «undertrykkende». Assanges kompromitterte helse og betingelsene for hans fengsling i USA ville trolig føre til at hans selvmord.

Den bevisste konsekvensen av dommen var at det bare var en trevl av juridistikk mellom Assange og utlevering.

USA har utnyttet dette der deres anke påstår at vilkårene for fengslingen ikke vil være så undertrykkende. De har foreslått verdiløse forsikringer om at Assange ikke vil bli holdt under de såkalte spesielle administrative tiltak (SAM) [Special Administrative Measures], forskrifter som pålegger en fange nærmest total isolering, og at han kan sone ut sin dom i Australia.

Utleveringshøringen hørte skremmende vitnesbyrd om de alvorlige psykologiske konsekvensene av SAM-forordningene, og forholdene i supermax ADX Florence-fengselet, der de ofte blir pålagt.

De amerikanske argumentene, godtatt som et legitimt grunnlag for en anke av den britiske domstolen, ble knust av Stella Moris, Assanges partner og en internasjonal menneskerettighetsadvokat.

I en uttalelse på fredag skrev Moris: «Rapporter om amerikanske forehavender er grovt misvisende. På enhver gitt dag holdes 80 000 fanger i amerikanske fengsler i isolat. Bare en håndfull er i ADX/ under spesielle administrative tiltak. ADX er bare ett av dusinvis av selv-beskrevne supermax-fengsler i USA. Den amerikanske regjeringen sier også at de vil kunne ombestemme seg, dersom sjefen for CIA tilråder å gjøre det når Julian Assange først er i USAs varetekt.

«Hva angår den angivelige innrømmelsen om å la Julian avtjene hans fengselsstraff i Australia, var det alltid hans rett å kunne søke om en fangeoverføring til Australia for å fullføre soning der, fordi han er australier. Dette er ingen innrømmelse i det hele tatt. Det foreligger eksisterende avtaler mellom amerikanske og australske myndigheter. Det som er viktig å forstå er at det kan først søkes om en fageoverføring etter at alle anker er oppbrukt. For at saken skal kunne nå opp til USAs Høyesterett kan det gjerne ta et tiår, til-og-med to.

«Det USA foreslår er en formel for å holde Julian i fengsel effektivt sett for resten av hans liv. Den eneste forsikringen som ville være akseptabel ville være at Biden-administrasjonen en gang for alle droppet denne skammelige saken, fullt og helt. Han burde ikke sitte i fengsel én eneste dag, ikke i Storbritannia, ikke i USA, ikke i Australia – fordi journalistikk ikke er en forbrytelse.»

Som Moris bemerket, forbeholdt USAs anke seg selv «retten» til å kunne pålegge SAM-forordninger så snart Assange er på amerikansk grunn. Vitnesbyrd under utleveringshøringen, blant andre fra en tidligere amerikansk fengselsvokter, fastslo at påleggingen av SAM-forordninger i det alt vesentlige er utenomrettslige, og ofte introduseres etter forgodtbefinnende fra etterretningsagenturene, og uten noen genuin mulighet til å kunne anke.

Høringene hørte forøvrig bevis fra en sak der lignende forsikringer umiddelbart ble kastet til side så snart utlevering var sikret. Advokater for terroristlederen Abu Hamza hadde hevdet at hans utlevering ville være undertrykkende, fordi han sannsynligvis ville bli fastholdt under SAM, til tross for alvorlige helseproblemer, blant annet ei manglende hånd. Amerikanske påtalemyndigheter garanterte at dette ikke ville bli tilfelle, og sa at dersom han skulle bli underlagt det, ville det bare være for ei kort tid. Så snart de fikk lagt hendene på Hamza plasserte de ham under SAM-forordninger i ADX Florence, hvor han blir værende.

Bortsett fra den britiske domstolens forsettelige tiltro, de amerikanske forsikringene motsier den svorne vitneserklæringen som ble innmeldt fra assisterende amerikansk statsadvokat Gordon Kromberg til utleveringshøringen, der det ble antydet at SAM-forordninger ville anses som en mulighet for Assanges fengsling. På grunn av dette ville den britiske Høyesterett ha vært innen sine rettigheter ved å anse forsikringene som nytt bevismateriale, som ikke er berettiget i en ankehøring, fordi de ikke ble presentert for den lavere rettsinstansen der saken først ble behandlet.

Beslutningen om å høre anken skaper en høyst farlig situasjon for Assange. Nick Vamos, en partner ved advokatforetaket Peters & Peters, og tidligere sjef for utleveringer ved den britiske påtalemyndigheten [Crown Prosecution Service], fortalte Guardian at ankeprosessen kunne gå «ganske raskt». Han la til: «Det er også en lengestående historikk ved våre domstoler for å akseptere forsikringene fra anmodende stater.»

I den umiddelbare framtid betyr rettsavgjørelsen at Assange vil forbli på ubestemt tid fengslet i Belmarsh Prison, hvor han har sittet fengslet i mer enn to år. Mer generelt viser anken at den amerikanske regjeringen planlegger å videreføre forfølgelsen av WikiLeaks-grunnleggeren i tiår framover.

Forslaget om at Assange kunne sone ut en dom i Australia, minner om et scenario som er skissert av Fred Burton, øverste sikkerhetssjef i Stratfor, som ofte blir beskrevet som et «skygge-CIA». I en e-post fra 2010 til en kollega, som senere ble publisert av WikiLeaks, sa Burton at den amerikanske strategien mot Assange var: «Pøs på. [‘Pile on’] Flytt ham fra land til land for å konfrontere ulike anklager for de neste 25 årene. Men, grip alt han og hans familie eier, som må inkludere alle som er tilknyttet Wiki.»

Denne strategien ble initiert av Obama-administrasjonen, der Biden fungerte som visepresident. Obama nedsatte en storjury [Grand Jury] for å prøve å få kokt opp anklager mot Assange. Parallelt med dette var hans administrasjon involvert i ei rekke skitne triks-operasjoner mot Assange, deriblant diskrediterte svenske påstander om seksualforseelser.

Først da disse utenomrettslige operasjonene hadde lykkes i å frata Assange hans frihet, ved å tvinge ham til å søke politisk asyl i Ecuadors London-ambassade, droppet tilsynelatende Obama-administrasjonen planene om en formell rettsforfølgelse og tiltale.

En rapport i avisa Stundin tidligere denne måneden belyste ytterligere Obama-Biden-kampanjen, der den demonstrerte i hvilken grad USA under Obamas administrasjon samarbeidet med den pedofile islandske svindleren Sigurdur Thordarson, med overtredelse av Islands suverenitet for falskt å få satt opp Assange som en datamaskin-hacker. Dette omfattet å ta i besittelse filer stjålet av Thordarson fra WikiLeaks, lyve til Islands regjering om hvorfor FBI-agenter i 2011 ble fløyet til landet, for derpå å fly den kriminelle islendingen rundt i Europa.

Thordarson ble senere plukket opp av Trumps justisdepartement da den i 2019 offentlig avdekket anklagene mot Assange. Hans påstander ble prominent presentert i et overordnende tiltaledokument, utstedt av de amerikanske påtalemyndighetene i juni 2020, som nå er grunnlaget for utleveringsforespørselen.

Thordarson har nå imidlertid innrømmet at nesten alt av hans vitnesbyrd besto av løgner som ble gitt i bytte mot immunitet fra amerikansk påtalemyndigheter. Den amerikanske regjeringen innmeldte følgelig et falskt tiltaledokument for de britiske domstolene.

Baraitsers januar-dom, som opprettholder de substansielle argumentene til de amerikanske påtalemyndighetene, refererte Thordarson 22 ganger. Hans påstander om hacking, siden tilbaketrukket, ble presentert som bevismaterial for at påtalemyndigheten hadde stått testen for dobbel kriminalitet, som krever at lovbruddet må være illegalt både i Storbritannia og i USA for at en utlevering kan innvilges.

Påtalemyndighetens beroende på Thordarsons løgner skulle ha betydd at saken ble summarisk avvist. Det samme gjelder de veldokumenterte påstandene om at CIA illegalt spionerte på Assange, også på hans privilegerte diskusjoner med forsvarsadvokatene, da han var politisk flyktning i den ekvadorianske ambassaden. Til tross for alt dette videreføres forsøket på rettsforfølgelsen.

Denne siste rettbeslutningen fra Høyesterett i London demonstrerer igjen at kampen for Assanges frihet ikke kan baseres på moralske appeller til hans forfølgere, eller til noen del av det politiske etablissementet, fra Biden-administrasjonen, til det britiske rettsvesenet, de australske myndighetene og til selskapsmediene. Alle av dem spikret de deres vimpler til masta for lenge siden.

De med et reellt interessegrunnlag for forsvaret av Assange og for nederlaget for statlige fabrikkeringer er den internasjonale arbeiderklassen. Den blir drevet inn i kamp mot de politiske kreftene som har forfulgt Assange der de nå gjennomfører den morderiske «flokkimmunitet»-politikken relatert pandemien, presederer over en stadig større sosial ulikhet og eskalerer deres hensynsløse pådriv i retning av krig. Alle tiltak må iverksettes for å orientere arbeiderklassen om Assanges situasjon, for å mobilisere den til hans forsvar.