WikiLeaks-utgiverer Julian Assange tilbrakte lørdag sin 50-årsdag i maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, hvor han har vært innesperret i mer enn to år. Anledningen, og den pågående fengslingen av en journalist i et anlegg kalt Storbritannias Guantanamo Bay, passerte med knapt en mumling i selskapspressen.

Assanges fødselsdag er ytterligere en markør i imperialistkampanjen for å ødelegge ham, for å ha avslørt USA-ledede krigsforbrytelser, globale diplomatiske konspirasjoner og illegale spionasjeoperasjoner. Hans 40-årsdag ble tilbrakt i britisk husarrest i 2011, og hans 45. som en politisk flyktning som ikke kunne forlate Ecuadors London-ambassade i 2016.

Om USA og landets allierte får det som de vil skal Assange aldri mer bli en fri mann. Selv om en britisk tingrett i januar besluttet mot hans utlevering til USA av smale helsemessige årsaker, er det ingen tidsplan for Assanges løslatelse fra fengsel i overskuelig framtid.

USA opprettholder landets anke av dommen. Til tross for diskrediteringen av aktoratets sak som en fabrikkasjon, inkludert forrige ukes innrømmelse av et sentralt amerikansk vitne om at han besørget fabrikkerte bevis for tiltalen mot Assange, er det all grunn til å mistenke at en slik anke kan lykkes. På hvert et punkt har det britiske rettsvesenet kastet rettsprinsippene til side for å tilrettelegge for Assanges forfølgelse.

Situasjonen understreker den kritiske betydningen av det mobiliseres en intensivert kamp for Assanges frihet av alle arbeidere, studenter, unge mennesker og forsvarere av demokratiske rettigheter.

I denne kampen, som i alle andre, er politisk orientering avgjørende. To diametralt motsatte perspektiver har oppstått i kampen for Assanges frihet.

Det ene, fremmet av organisasjoner som den offisielle gruppa Don't Extradite Assange (DEA) i Storbritannia, innebærer en endeløs strøm av klagende appeller til Assanges forfølgere om å stanse kampanjen mot ham, i tillegg til annen lobbyvirksomhet rettet mot det politiske etablissementet.

Det andre, framsatt av Socialist Equality Parties og World Socialist Web Site, insisterer på at Assanges frihet er betinget av mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassens enorme sosiale og politiske makt, som del av kampen mot imperialistkrig og regjeringers dreining i retning av stadig mer autoritære styreformer.

DEA har kollaborert tett med tidligere Labour Party-leder Jeremy Corbyn og hans allierte. Da han sto til rors for Labour nektet Corbyn generelt å nevne Assange, enn si slåss for hans frihet. Etter å ha overlevert partiets lederskap til blairistene, som åpent støtter forfølgelsen av Assange, har Corbyn og hans kolleger gjenopptatt deres sporadiske poseringer som forsvarere av WikiLeaks-grunnleggeren.

Et brev fra 24 britiske parlamentarikere i forrige måned oppsummerte karakteren av denne seneste-dagers støtten. Det gratulerte Joe Biden med hans oppstigning til det amerikanske presidentskapet og spurte ham om å «droppe denne rettsforfølgelsen, en handling som ville være et opprop for frihet som ville få ekko over hele kloden.». Brevet henvendte seg personlig til Biden: «Du, som oss, må ha blitt skuffet over at din forgjenger lanserte en rettsforfølgelse som bærer en dom på 175 års fengsel mot en globalt anerkjent forlegger.»

En tilsvarende appell ble utstedt i forrige uke i Australia, i en video fra den parlamentariske grupperingen «Bring Assange Home». Barnaby Joyce, en konservativ National Party-MP, var blant de mest prominente medlemmene av gruppa, men han synes i det stille nå å ha forflyttet seg, siden han ble utnevnt til visestatsminister i en regjering som nekter å løfte en finger for Assange.

Den nye de facto symbolfiguren i gruppa er Peter Khalil, en høyreorientert MP for Labor Party, som var involvert i okkupasjonen av Irak som en «forsvarsanalytiker», og ble avslørt i diplomatkabler publisert av WikiLeaks som en av den amerikanske ambassadens «beskyttede kilder», dvs. en amerikansk informant. Khalil har i de mest høflige vendinger foreslått at Biden må vurdere å frafalle rettsforfølgelsen av Assange, fordi å videreføre den kunne undergrave påberopelsen av «menneskerettigheter» i USA-ledet aggresjon mot Kina.

Hvem trenger fiender med slike venner som dette?

Til kontrast er Assanges familie og hans WikiLeaks-kollegers oppriktighet, besluttsomhet og mot hevet over enhver tvil. Men det samme grunnleggende perspektivet med appeller til Assanges forfølgere var åpenbart i en nylig avrundet turné i USA av Assanges far og hans bror, John og Gabriel Shipton.

Mens de kom med viktige poenger om pressefrihet og Assanges eksponering av krigsforbrytelser, uttrykte begge håp om at Biden ville ta til fornuften, og frafalle rettsforfølgelsen. Turnéen presenterte tale-arrangement i byer som New York, Washington og Los Angeles, men ikke i ei rekke industrisentre som Detroit. De to Shiptons opptrådte sammen med individer fra Det demokratiske partiets periferi, men møtte ikke med bilarbeidere eller andre deler av arbeiderklassen som er involvert i kamp.

Et bankerott politisk perspektiv er aldri basert på fortidens lærdommer, eller en nøyaktig evaluering av den politiske situasjonen.

De samme smiskete appellene som nå blir adressert til Joe Biden ble for ikke så lenge siden rettet til Trump. Da Trump var president ble forfølgelsen av Assange presentert som en etterlatenskap fra Obama-administrasjonen, og nå som Biden er på plass, blir det referert til som en «Trump-æra rettsforfølgelse». Ved hver anledning deres appeller har blitt avvist, går grupper som DEA ganske enkelt videre til deres neste brevskrivingskampanje, uten å gjøre opp noe balanseregnskap over deres tidligere bestrebelser.

I virkelighetens verden støttes den amerikanske forfølgelsen av Assange av hele det politiske etablissementet. Biden, som Obamas visepresident, spilte en sentral rolle i initieringen av denne kampanjen, og karakteriserte Assange som kjent som en «high-tech terrorist». Siden han ble president har hans administrasjonsrepresentanter gjort det klart at de ikke har til hensikt å droppe saken.

Den amerikanske styringselitens og dens alliertes besluttsomhet om å fortsette deres forfølgelse av Assange peker på sakens bredere betydning. Det er et forsøk på å få etablert en presedens for statsfabrikkasjoner og trakassering av alle som faller i de rådende makters unåde. Dette finner sted under betingelser av en uforlignelig krise i det globale kapitalistsystemet, akselerert av koronaviruspandemien, og en gjenoppblomstring av klassekampen.

Biden har ikke til hensikt å fremme noe «opprop om frihet» og demokrati, slik de britiske parlamentarikerne antyder. Hans program er å bombe Irak og Syria, forberede for krig mot Kina for å sikre amerikansk hegemoni, tvinge arbeiderklassen til å betale for billionene som har blitt overlevert til Wall Street under pandemien, og for å styrke politistat-apparatet som ble satt på plass av alle hans forgjengere over de 20 siste årene.

En kamp mot denne offensiven, og for Assanges frihet, må baseres på en styrke mye sterkere enn den amerikanske styringsklassen, dens Demokratiske og Republikanske partier, medieapparat, militær- og etterretningsbyråer. Den styrken er den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen.

I mer enn én måned har nesten 3 000 Volvo-lastebilarbeidere streiket i Virginia, etter å ha avvist to konsesjonskontrakter presset på dem av det transnasjonale selskapet og fagforbundet United Auto Workers. Under pandemien har lærere og helsetjenestearbeidere modig kjempet mot regjeringers morderiske, pro-business respons til koronaviruskrisen. Gjennom hele den internasjonale arbeiderklassen er det enorm politisk misnøye og motstand mot ulikhet, angrepet på arbeidsplasser, lønninger og betingelser, og endeløs krig.

Kampene så langt er et forvarsel om de enda større som kommer. Som i det 20. århundre er følgekonsekvensen av kapitalismens krig og diktatur revolusjonær massekamp fra arbeiderklassen.

Det er der Assanges supportere vil finne et støttegrunnlag for forsvaret av demokratiske rettigheter. Det er i arbeiderklassen de store demokratiske tradisjonene fra tidligere kamper, medregnet den amerikanske Uavhengighetserklæringen, feiret hver 4. juli, lever videre.

Alt må gjøres for å orientere arbeiderklassen om Assanges situasjon, og for å mobilisere den. Dette kan bare finne sted gjennom en avvisning av ethvert perspektiv for å underordne kampen til høflige appeller og bakrom-lobbyvirksomhet. Kravet må reises at Biden frafaller rettsforfølgelsen; at Storbritannia umiddelbart løslater Assange, og at den australske regjeringen forsvarer ham som en forfulgt statsborger og utgiver. Men erfaring har vist at dette vil de bare gjøre dersom de blir tvunget til det av en massebevegelse nedenfra.

Til slutt, Assange-saken reiser alle de vesentlige spørsmålene i den nåværende perioden. Kampen for hans frihet er en kamp mot kapitaliststaten, imperialistkrig og samfunnets dominering av et selskapsoligarki som ligner gamle dagers forfalte aristokratier. Hver fasett av Assanges forfølgelse reiser nødvendigheten av et alternativ, en kamp for den revolusjonære omorganiseringen av samfunnet, arbeiderklassens politiske makt og genuint demokrati. I siste instans betyr dette en revolusjonær kamp for avskaffelsen av kapitalisme og etableringen av sosialisme.