Forrige lørdag publiserte Stundin, en prominent islandsk publikasjon utgitt annenhver uke, avsløringer om at Sigurdur «Siggi» Thordarson, et sentralt vitne i den amerikanske tiltalen mot Julian Assange, har gått tilbake på nesten alle beskyldningene han framsatte mot WikiLeaks-forleggeren.

Dette bombenedslaget av en rapport skulle ha vært forsidenyheter over hele verden. Det knuser det amerikanske forsøk på å rettsforfølge Assange som en skitten-triks-operasjon, utført av etterretningsbyråene og de øverste nivåene av den amerikanske regjeringen. USA meldte inn et tiltaledokument for de britiske domstolene som ifølge et av deres egne kronvitner inneholder løgner. Det fabrikerte dokumentet er grunnlaget for Assanges pågående fengsling i Storbritannia og USAs forsøk på å få ham utlevert.

Man kunne ha trodd at medieinteressen for historien ville være spesielt stor i USA, Storbritannia og Australia. USA bestreber seg tross alt på å tiltale Assange med 17 anklagepunkter i henhold til spionasjeloven [Espionage Act], som er et frontalangrep på pressefriheten. Storbritannia holder Assange varetekstfengslet på ubestemt tid, i et maksimalsikkerhetsfengsel. Og den australske regjeringen, sammen med Labor Party-opposisjonen, har toet deres hender om Assange til tross for at han er en forfulgt australsk statsborger og utgiver.

I stedet har responsen vært en fullstendig taushet. Per i dag [publisert 3. juli] indikerer et Google News-søk at ikke én eneste engelskspråklig selskapspublikasjon engang har henvist til Stundin-rapporten eller Thordarsons innrømmelser. Det ville være vanskelig å tenke seg en mer fullstendig undertrykking av betydningsfull og nyhetsverdig informasjon. Blackouten har blitt fulgt opp over hele linja, uten så mye som én publikasjon som har brutt rekkene og informert sine lesere.

Medieembargoen er ikke motivert av bekymring for at Stundin-rapporten sto på usikker grunn. Avisa intervjuet Thordarson, hvilket betyr at beretningen kom fra kilden – the horse’s mouth. Journalistene refererte dessuten chatlogger og andre dokumenter besørget av Thordarson, som de sier underbygger hans innrømmelse om å ha løyet for tiltalen.

Tausheten er desto mer slående med tanke på at mange av publikasjonene som opprettholder den, som New York Times, Washington Post, britiske Guardian og Sydney Morning Herald, har publisert lederartikler og/eller ytringskronikker som har karakterisert den forsøkte amerikanske rettsforfølgelsen av Assange som en trussel mot journalistikk og pressefrihet.

Disse uttalelsene var imidlertid alle av en pro forma-karakter. De var omsvøpt av de mest lunke og uforpliktende formuleringer, og ble ikke ledsaget av noen konkrete handlinger eller kampanje for Assanges frihet.

Man kunne faktisk, i løpet av de to siste årene, ha utledet en lov om den avtagende avkastningen i selskapsmedienes dekning av Assange. Jo mer den USA-ledede jakten på Assange har blitt avslørt som en politisk motivert skueprosess, desto mindre har avisene publisert om WikiLeaks-grunnleggeren. Det samme gjelder de offentlig finansierte nyhetskanalene som hevder å tilby upartisk rapportering, uberørt av redaksjonell innflytelse fra private eiere, som de britiske og australske rikskringkastingsforetakene.

Nyhetskanaler som tidligere med iver og glede rapporterte om hver en sverting og bakvaskelse av Assange, har i tiltakende grad droppet saken fullt og helt. Orienteringer om FN-rapportør Nils Melzers funn fra 2019, at rettsforfølgelsen av Assange utgjorde statstortur, var av kort varighet. Tilsvarende oppmerksomhet ble viet den endelige kollapsen av de svenske påstandene om seksualmisgjerninger, som hadde vært anvendt mot WikiLeaks-grunnleggeren den beste delen av et tiår, inkludert i mediene, men som aldri kom ut over fasen av «foreløpig etterforskning».

Åpenbaringer om at USAs sentrale etterretningsagentur CIA illegalt hadde spionert på Assange og alle hans assosierte mens han var en politisk flyktning i Ecuadors London-ambassade, ble viet liten oppmerksomhet, som også rapportene om at denne kampanjen inkluderte diskusjoner om kidnapping og drap av WikiLeaks-grunnleggeren. Det samme gjaldt advarsler, blant annet fra framtredende leger, om at Assange kunne dø i et britisk fengsel på grunn av forverringen av hans helse, og forsvarets kraftfulle vitnesbyrd under utleveringshøringen i september i fjor.

De offisielle mediene har med andre ord i vesentlig grad besørget dekning for den amerikanske regjeringen og justisdepartementet, etter hvert som operasjonen for å rettsforfølge en journalist har blitt frynset opp.

Det er imidlertid én helt spesiell grunn til at de vesentlige publikasjonene er særlig opptatte av å dekke over Stundin-åpenbaringene. I årevis har de forsøkt å berettige deres deltakelse i det Melzer så treffende kalte «offentlig mobbing» av Assange, ved å reise tvil om eller avvise hans journalistiske legitimeringer.

Selskapsnyhetskanalene kritiserte Trump-administrasjonens anklager av Assange i henhold til den amerikanske spionasjeloven primært ut fra synspunktet om de potensielle implikasjonene for hovedstrømsmediene, samtidig som de hevdet at Assange var en «polariserende figur», en «slett aktør», og det som verre er. Hovedargumentet de la til grunn var at Assange var noe annet enn en journalist eller utgiver. Han var i beste fall en «aktivist», i verste fall en «datamaskin-hacker».

USA innlemmet Thordarsons løgner i et etterfølgende overordnet tiltaledokument mot Assange, utstedt i juni 2020, nettopp for å underbygge dette narrativet, og for å tilsløre det faktum at den forsøkte rettsforfølgelsen var et angrep på pressefriheten. Thordarons eventyrfortellinger om å ha konspirert med Assange for i hemmelighet å gjøre opptak av samtaler mellom islandske politikere, hacke inn i banker og begå andre handlinger av cyber-kriminalitet, blir i tiltalen presentert som fakta, og bevis for at WikiLeaks-grunnleggeren ikke er noe mer enn en vanlig kriminell.

Da tiltaledokumentet ble bekjentgjort var allerede Thordarson troverdighet lav. Han hadde tidligere blitt dømt av en islandsk domstol for å ha utgitt seg for å være Assange, for å ha stjålet titusenvis av dollar fra WikiLeaks og for å ha misbrukt mindreårige gutter. Den psykiatriske vurderingen presentert for de rettshøringene var knapt noen glødende karakterreferanse, der de beskrev den islandske mannen som en sosiopat.

Tiltaledokumentet og Thordarson ble imidlertid gjenstand for begrenset mediegranskning, fordi hans løgner samsvarte med selskapspressens egne. Nå som han har gått tilbake på påstandene, blir ingenting sagt eller skrevet.

Responsen på Stundin-rapporten brennmerker de offisielle mediene som et supplement til regjeringer og av etterretningsbyråene. Assange-saken har avslørt villigheten til nesten helheten av selskapsmediene til å tilrettelegge for og bistå en statskampanje med siktemål å ødelegge en journalist for å ha avslørt krigsforbrytelser, globale diplomatiske intriger og regjeringers overvåkingsoperasjoner.

Den foraktelige rollen pressen har spilt har bidratt til å undergrave den utbredte offentlige støtten Assange har vunnet for hans journalistiske eksponeringer, og til å skape en atmosfære der regjeringer føler seg oppmuntret til å være stadig mer nakent frekke i deres forfølgelse av ham. Den samme funksjonen har ei rekke pseudo-venstre og fagforeningsorganisasjoner spilt, som en gang hevdet å støtte Assange, men som forlengst har droppet ham.

Stundin-episoden demonstrerer nok en gang at ethvert perspektiv for å sikre Assanges frihet ved å utstede sytende og klagende appeller til kapitalistsamfunnets offisielle institusjoner, medregnet selskapsmediene, er et forgjeves forehavende.

På sin egen måte indikerer medietausheten det reelle støttegrunnlaget for forsvaret av Assange og alle demokratiske rettigheter. Blackouten av Thordarson-åpenbaringene er en stilltiende erkjennelse av at skulle detaljene om Assanges situasjon bli allment kjent og diskutert, da ville de framkalle vanlige menneskers masseharnisk og opposisjon. Det er arbeiderklassen, som i tiltakende grad kastes ut i kamp mot ulikhet, innstramminger og krig, som kan nedkjempe statlige skueprosesser og garantere demokratiske rettigheter, såframt den blir politisk skolert og mobilisert.

Og til slutt, episoden demonstrerer den essensielle viktigheten av kampen mot internettsensur. Hadde det ikke vært for Stundins initielle artikkel og rapporter om den i en håndfull alternative medier og antikrigpublikasjoner, ville Thordarssons innrømmelse om at den amerikanske tiltalen er basert på løgner, ikke ha dukket opp noe sted på hele internett.