I hans monumentale essay «Klassekampene i Frankrike», en av de tidligste anvendelsene av metoden historisk materialisme for analysen av politikk, bemerket Karl Marx at «revolusjonens hemmelighet» som brakte hertugen av Orleans til makten i juli 1830 var oppsummert i ordene fra finanstrollmannen Laffitte: «Fra nå av vil bankfolkene regjere.» Med en oppdatering av Laffitte til Elon Musk, og forflytning fra 1830 til 2024, kan «hemmeligheten» for Trumps valg oppsummeres med ordene: «Fra nå av vil oligarkene regjere.»

Trumps gjenkomst til makten, som tiltrer presidentembetet om bare tre uker, er både en fiasko og et fundamentalt vendepunkt. Gjenvalget av den vordende amerikanske Führer viser at hans første seier i 2016, og for den saks skyld forsøket på coup d’état den 6. januar 2021, ikke var avvik, men snarere uttrykk for en fundamental omstilling av politikk, i USA og over hele verden.

Den innkommende administrasjonen vil være en regjering av de rike, ved de rike og for de rike. I en grad som er enestående i amerikansk historie vil oligarkiet selv utøve direkte kontroll over staten – fra Musk, verdens rikeste mann og leder av det orwellske «Department of Government Efficiency», til samlingen av milliardærer som vil bemanne Trumps kabinett og Det hvite hus. Per midten av desember ble den totale formuen til dette toppsjiktet av Trump-administrasjonen anslått til nesten en halv billion dollar.

Den nye regjeringens karakter markerer en voldelig omstilling av staten for å samsvare med kapitalistsamfunnets egen natur. Verdens rikeste individer og selskaper kontrollerer ressurser av en ufattelig målestokk, med et økende antall centimilliardærer hvis personlige formuer overstiger BNP til verdens 120 fattigste nasjoner. I USA kontrollerer de tre rikeste individene nå samlet mer rikdom enn de nederste 50 prosent av befolkningen til sammen.

Globalt eier den øverste 1 prosenten nå mer formue enn de nederste 99 prosent. Ifølge den siste oppsummeringen fra Bloomberg News ble verdens 500 rikeste individer «betraktelig rikere i 2024», og nådde en ny milepæl: $ 10 billioner i total nettoformue. Bloomberg rapporterer at «Åtte tek-titaner aleine tjente mer enn $ 600 milliarder i år, 43% av økningen på $ 1,5 billioner blant de 500 rikeste menneskene.»

Gjenvalget av Trump er kulminasjonen av en forlenget prosess av politisk reaksjon og et forvarsel om det som kommer. World Socialist Web Site publiserte for fem år siden, ved begynnelsen av 2020, en uttalelse som karakteriserte 2020-tallet som «tiåret for sosialistisk revolusjon». Årene som fulgte har vært vitne til ei rekke enestående og kryssende kriser. WSWS advarte i sin 2024 nyttårsuttalelse om «normaliseringen» av massedød i den pågående Covid-19-pandemien; «normaliseringen» av atomvåpen i den eskalerende USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina; og «normaliseringen» av genocid i det imperialiststøttede israelske genocidet i Gaza.

Gjenvalget av Trump er et politisk uttrykk for «normaliseringen» av fascistbarbari og kapitalistisk diktatur. Dette har blitt signalisert ved at Det demokratiske partiet og kapitalistmedia har droppet alle henvisninger til Trumps trussel mot demokratiet, enn si «f-ordet», fascisme, og i stedet lover deres fulle samarbeid med Trump og republikanerne.

Den påtroppende administrasjonen planlegger, fra «dag én», å gjennomføre et massivt angrep på demokratiske rettigheter, initielt fokusert på immigranter og flyktninger. Blant de mest ekstreme forslagene er avskaffelsen av fødselsretten til statsborgerskap, en hjørnestein i Det 14. endringstillegget til Konstitusjonen, vedtatt etter borgerkrigen. Angrepet på immigrantarbeidere er spydspissen for et breiere angrep på de demokratiske og sosiale rettighetene til hele arbeiderklassen, der regjeringen forbereder seg på å vedta ytterligere skattekutt for de rike og et koordinert angrep på hvert eneste sosiale program vunnet av arbeidere gjennom bitter kamp.

Prosessene som er klart synlige i USA er faktisk universelle. Over hele verden stavrer kapitalistregjeringer under presset av massive politiske kriser, konfronterer folkelig opposisjon og vender seg i tiltakende grad til autoritære tiltak.

I Tyskland framkommer det nynazistiske Alternative für Deutschland (AfD) som det sterkeste kapitalistpartiet, nå med åpen støtte fra Musk og samtidig med det politiske etablissementets universelle forflytning til høyre. I Frankrike regjerer nå «bankenes president», Emmanuel Macron, i samarbeid med Ny folkefront (NPF), og overlater kappa som parlamentarisk opposisjon til Marine Le Pens fascistiske Nasjonal samling (RN).

I Italia intensiverer Giorgia Melonis høyreekstreme regjering, som sporer dens arv til Mussolini, antiimmigrantpolitikken, mens Javier Milei i Argentina besørger ytre høyre-modellen for sosial tilbakegang gjennom å demolere offentlige tjenester og arbeidsbeskyttelser.

På Sri Lanka ble det høyreorienterte, singalesisk-sjåvinistiske og nasjonalistiske JVP feid til makten i fjorårets valg og har umiddelbart gått for å implementere diktatene fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Sør-Korea er herjet av politisk krise, med både presidenten og statsministeren riksrettstiltalt der de forsøkte å innføre krigsrett. I Australia har den dypt upopulære Labor-regjeringen vedtatt politikk som ikke er til å skilles fra den høyreorienterte Liberal/National Koalisjonen, inkludert å gå i spissen for forberedelsene til å delta i en amerikansk krig med Kina, mens de fører krig mot immigranter og arbeiderklassen hjemme.

De fem siste årene har vært dominert av styringsklassens respons på kapitalistkrisa. De fem neste årene vil bli dominert av et eksplosivt utbrudd av klassekampen, som allerede er på gang. Arbeidere over hele verden står overfor en eskalerende global krig; en pågående Covid-19-pandemi, sammen med framveksten av nye patogener som H5N1 fugleinfluensa og mpox; et koordinert angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter og en massiv økning av utbytting og sosial nød.

Underliggende for disse sammenkoblede krisene er et oligarki som underordner alt av samfunnet til profitt og akkumuleringen av personlig rikdom. Kampen mot oligarkiet er av selve sin karakter en revolusjonær oppgave. Dens rikdom må eksproprieres og dens kvelertak over det økonomiske og politiske liv må avskaffes. Dette krever mobiliseringen av arbeiderklassen, på en verdensmålestokk, for å ta politisk makt, etablere demokratisk kontroll over produksjonsprosessen og omorganisere samfunnet på grunnlag av sosialisme – det vil si på grunnlag av sosiale behov, ikke privat profitt.

Det globale utbruddet av imperialistkrig

Oligarkiets utenrikspolitikk er imperialistkrig og plyndring. «Imperialisme», forklarte Lenin, er «(1) monopolkapitalisme; (2) parasittisk, eller råtnende kapitalisme; (3) døende kapitalisme. Monopolets fortrengning av fri konkurranse er det grunnleggende økonomiske karaktertrekket, imperialismens kvintessens.» I konkurransen om ressurser og råvarer truer imperialistmaktene å kaste menneskeheten ut i katastrofe.

Trumps oppildnende uttalelser om å overta Panamakanalen, kjøpe Grønland og trusler om å utplassere militæret til Mexico, eksemplifiserer den innkommende administrasjonens imperialistiske ambisjoner. Følgekonsekvensen av Trumps «America First»-nasjonalisme er en global politikk for «Fortress America», der kontroll over den vestlige halvkula blir ansett som essensiell i den utviklende konfrontasjonen med Kina.

Under Biden utvidet de tre tiårene med amerikansk imperialismes regionale kriger seg til en åpen konfrontasjon med Russland, den nest største atomvåpenmakten. Den russiske invasjonen av Ukraina i februar 2022 var en bankerott og reaksjonær handling fra Putin-regimet, som representerer interessene til kapitalistoligarkiet som oppsto ved oppløsingen av Sovjetunionen. Den var imidlertid ikke «uprovosert», slik kapitalistmedia universelt hevdet. Det var den russiske regjeringens respons på NATOs uopphørlige ekspansjon østover og nektingen av å forhandle om Ukrainas innlemmelse i den USA-ledede militæralliansen.

Krigen har i løpet av tre år krevd hundretusenvis av liv på begge sider. I de siste ukene ga Biden-administrasjonen Ukraina tillatelse til å bruke USA-besørgede langtrekkende våpen for å angripe russiske byer, som har brakt verden nærmere randen av atomkrig enn på noe tidspunkt siden Den cubanske missilkrisa.

Krigen har blitt ført av USA og NATO-maktene i allianse med et høyreorientert regime i Kiev som, i møte med økende innenlandsk opposisjon, fører et stadig mer brutalt angrep på demokratiske rettigheter. Bogdan Syrotiuk, et ledende medlem av Den unge garde av bolsjevik-leninister (YGBL), har nå sittet fengslet i åtte måneder, for «forbrytelsen» å motsette seg både den ukrainske og russiske regjeringen, og slåss for å forene arbeiderklassen mot krigen.

Samtidig har Israels genocidale angrep på Gaza, støttet av USA og NATO-maktene og hjulpet og støttet av de borgerlig-nasjonalistiske regimene i Midtøsten, avslørt dybdene av imperialistbarbari.

Genocidet, markert av ødeleggelsen av hele byer, angrepene på sykehus og skoler og fordrivelsen av hundretusener, er del av en breiere regional strategi. Målsettingen er å omorganisere Midtøsten i tråd med imperialistinteresser, inkludert veltingen av Assad-regjeringen i Syria, halshuggingen av Hizbollahs lederskap og eskalerende provokasjoner mot Iran.

I den grad det er konflikter over utenrikspolitikk innen den amerikanske staten, har det mer å gjøre med geografi – det vil si hvilken region av verden som burde være det umiddelbare målet for imperialistaggresjon – enn med mål og metoder. Det sentrale fokuset for den innkommende administrasjonen vil imidlertid være å forberede en konfrontasjon med Kina, som den amerikanske styringsklassen anser som sin primære globale rival.

Dette globale utbruddet av militarisme er uatskillelig fra den stadig dypere krisa for amerikansk kapitalisme. Trumps vektlegging av «dollardominans» understreker i hvilken grad militær aggresjon vil bli brukt for å opprettholde amerikansk finanskapitals globale overherredømme. Tollsatser, handelskriger og trusler mot både rivaler og allierte – eksemplifisert ved Trumps provoserende kommentarer om å annektere Canada som «den 51. delstaten» – avslører den amerikanske imperialismens desperasjon etter å opprettholde sitt hegemoni i møte med langsiktig økonomisk tilbakegang.

Analysen som ble gjort av Leo Trotskij i 1928, i perioden mellom den første og den andre verdenskrig, gjelder med enda større kraft i dag. Trotskij skrev:

I perioden med krise vil USAs hegemoni fungere mer fullstendig, mer åpent og mer hensynsløst enn i perioden med høykonjunktur. USA vil forsøke å overvinne og frigjøre seg fra sine vanskeligheter og plager, først og fremst på Europas bekostning, uavhengig av om dette finner sted i Asia, Canada, Sør-Amerika, Australia eller i Europa selv, eller om dette foregår fredelig eller gjennom krig.

Utbruddet av amerikansk imperialisme er del av en global imperialistisk omfordeling av verden, der alle de store kapitalistlandene deltar. De europeiske maktene har respondert på Trumps valg, og muligheten for en endring i politikken overfor Ukraina, ved å insistere på behovet for en uavhengig utenrikspolitikk – om nødvendig i opposisjon til USA. Alle de tidligere kolonilandene er i siktene for på nytt å bli underkastet i en kamp om kontroll over ressurser, markeder og råvarer.

Eskalerende global krig truer med å kaste menneskeheten ut i en global brannstorm, med katastrofale konsekvenser. Samtidig krever krig i utlandet en massiv intensivering av krigen mot arbeiderklassen hjemme. Foreign Affairs beskrev nylig den nye æraen av «total krig», der «stridende trekker på enorme ressurser, mobiliserer deres samfunn, prioriterer krigføring framfor alle andre statlige aktiviteter, angriper et breit spekter av mål og omformer deres økonomier og andre lands økonomier.» Det vil si, hele samfunnet skal underordnes krig.

Kapitalismens krise og veksten av klassekampen

Imperialistkrig er styringsklassens respons på den stadig mer uløselige krisa for hele den kapitalistiske orden. Utbruddet av stadig mer ekstreme økonomiske kriser de siste tiårene har forsterket finansoligarkiets parasittisme og hensynsløshet, hvis enorme rikdom i tiltakende grad er løsrevet fra produksjonen av reell verdi.

Styringsklassens respons på påfølgende kriser har vært å konstruere massive redningsaksjoner for bankene og selskapene, nyligst i løpet av Covid-19-pandemiens første år. Pandemien har avslørt kapitalistregjeringers dødelige likegyldighet overfor arbeideres liv, der de prioriterer selskapers profitter framfor folkehelse. Over 30 millioner mennesker, overveldende fra arbeiderklassen, er nå drept globalt. Minst 500 millioner mennesker lider nå av de ofte svekkende effektene av Long Covid.

For styringsklassen var det imidlertid en økonomisk bonanza da verdens regjeringer, anført av USA, sluste billioner av dollar inn på børsene. Mens disse handlingene midlertidig stabiliserte markedene, klarte de ikke å adressere kapitalistsystemets underliggende motsetninger. I stedet var det næring til enda større nivåer av spekulasjon og gjeld, og satte scenen for en enda mer katastrofal kollaps.

Ingen steder er dette mer åpenbart enn i framveksten av spekulative finansinstrumenter som Bitcoin og andre kryptovalutaer, hvis samlede markedsverdi nå er på $ 3,26 billioner. I desember 2024 passerte prisen på én Bitcoin $ 100 000, og det er ikke utenkelig at «verdien» kan dobles, tredobles eller firedobles i månedene framover. Selvfølgelig, det er også svært mulig at hele crypto ponzi-ordningen vil kollapse, som vil kreve nok en multi-billioner-dollar redning av spekulanter fra Federal Reserve.

En nylig rapport i Financial Times avslørte at mislighold av kredittkortgjeld i USA har økt til de høyeste nivåene siden 2010. Mislighold av belånte lån har også nådd deres høyeste rate på fire år, som signaliserer veksten av finansiell ustabilitet. USAs statsgjeld overstiger i mellomtiden $ 33 billioner.

Mens pressen hyller de rosenrøde utsiktene for de superrikes ytterligere berikelse, er virkeligheten for den breie massen av befolkningen helt annerledes: Stigende levekostnader, stillestående lønninger og kollapsende offentlige tjenester. I USA:

• Fra 2019 til 2023 økte husleiekostnadene med 30,4 prosent på landsbasis, som gjorde at nesten halvparten av leietakerne ble «kostnadsbelastet». En rundspørring fra 2024 avslørte at over en femtedel av leietakerne brukte hele deres inntekt på husleie, med mange som var avhengige av en jobb nummer to (20 prosent), familiestøtte (14 prosent) eller for tidlige uttak av pensjonssparemidler (12 prosent) for å få endene til å møtes.

• Rekordmange unge amerikanere, deriblant 31 prosent av generasjon Z, bor sammen med deres eldre, foreldre eller besteforeldre, på grunn av uoverkommelige boligkonstnader. En fjerdedel av unge voksne bor nå i flergenerasjonshusholdninger, drevet av stigende kostnader og studiegjeld.

• Hjemløshet satte en rekord med 770 000 mennesker i 2024, en økning på 18,1 prosent fra 2023, med nesten 150 000 barn som opplevde hjemløshet på én enkelt natt – en økning på 33 prosent fra året før.

• Den offisielle arbeidsledigheten steg til 7,1 millioner i november 2024, med ytterligere 4,5 millioner undersysselsatte og 5,5 millioner som har forlatt arbeidsstyrken.

Ifølge Verdensbanken lever nesten 700 millioner mennesker (eller 8,5 prosent av verdens befolkning) i «ekstrem fattigdom», definert som å ha en inntekt på mindre enn $ 2,15 per dag. Rundt 3,5 milliarder mennesker (44 prosent av menneskeheten) lever på mindre enn $ 6,85 dagen.

Disse betingelsene genererer betydelige uttrykk for sosial opposisjon. I USA var mer enn 450 000 arbeidere involvert i «vesentlige arbeidsnedleggelser» i 2023, en økning på 280 prosent fra året før og en tilbakevending til nivåer før pandemien. Disse streikene spenner over alle bransjer og yrker; og involverte bilarbeidere, Hollywood-manusforfattere og -skuespillere, sykepleiere og offentlige skolelærere. Veksten av klassekampen fortsatte i 2024, inkludert streiker av Boeing rom- og luftfartsarbeidere, akademiske arbeidere, telekommunikasjonsarbeidere og arbeidere ved Amazon og Starbucks.

I løpet av det siste året har arbeidere i Argentina, Guinea og Nigeria iverksatt kraftige generalstreiker for å motsette seg innstramminger som truet deres levebrød. Millioner av ungdommer demonstrerte i de landsomfattende «Gen Z-protestene» i Kenya mot innstramminger, etterfulgt av ei streikebølge som involverte arbeidere i mange bransjer. I Hellas og Italia stengte arbeidere ned store sektorer av økonomien i masseprotester mot privatiseringer, lønnskutt og uthulingen av sosial beskyttelse. Nord-Irland opplevde den største streiken på over et halvt århundre, med 150 000 offentlig ansatte som la ned arbeidet for å kreve bedre lønninger og vilkår.

Over hele Asia brøyt det ut betydelige streiker i viktige bransjer, deriblant transittarbeidere og Samsung-ansatte i Sør-Korea, og jernbanearbeidere på Sri Lanka. Streiker fra kobbergruvearbeidere i Chile og havnearbeidere i Brasil framhevet viljen til arbeidere i Latin-Amerika for å motsette seg tingliggjøring av deres arbeidskraft for global kapital. I Mexico kjempet arbeidere innen stål- og bilindustrien imot lave lønninger og arbeidsvilkår pålagt av transnasjonale selskaper.

I Tyrkia engasjerte metallarbeidere og gruvearbeidere seg i militante kamper for å forsvare deres lønns- og arbeidsvilkår. I Tyskland avslørte streiker ved Lufthansa og Volkswagen den økende misnøyen blant arbeidere i Europas største økonomi. Storbritannia var vitne til masseaksjoner på tvers av sektorene jernbaner og flyplasser, mens Frankrike ble rystet av streiker i havner, på jernbaner og i offentlig sektor.

I Canada involverte streiker tusenvis av Saskatchewan-skolearbeidere, så vel som arbeidere på jernbanene, havneanlegg og i Canada Post. Disse kampene ble møtt med hetig motstand fra Trudeau-regjeringen, som i koordinering med Washington gjentatte ganger intervenerte for å knuse streikene.

Fagforeningsbyråkratiene, innordnet med selskapenes og statens interesser, fungerer som en bremse på arbeidernes bevegelser. Gang på gang har fagforeningsapparatet arbeidet for å undertrykke streiker, isolere kamper og pålegge kontrakter som forråder grunnplanets interesser.

I USA saboterte fagforeningen International Association of Machinists (IAM) i fjor den to-måneder-lange Boeing-streiken, isolerte 33 000 arbeidere og sleit dem ned med utilstrekkelig streikelønn før streiken ble stengt ned. United Auto Workers (UAW) lanserte en falsk «streike»-kampanje uten faktiske streiker, der UAW-president Shawn Fain undertrykte opposisjonen og lovet samarbeid med Trump om handelspolitikk. På havnene avsluttet fagforeningen International Longshoremen’s Association (ILA) raskt en tre-dager-lang streik av 40 000 arbeidere i oktober, og sendte dem tilbake til arbeid under en 90-dagers kontraktforlengelse meklet av Det Hvite Hus.

I Canada, etter en måned-lang streik av 55 000 postarbeidere, kapitulerte fagforeningen Canadian Union of Postal Workers (CUPW) og fagforbundet Den canadiske arbeiderkongressen (CLC) for et regjeringsbesluttet streikeforbud pålagt av arbeidsminister Steven MacKinnon. Ingen av arbeidernes krav om lønnsøkninger, jobbsikkerhet eller kontroll over innføringen av ny teknologi ble oppfylt.

Hver kamp reiser imperativet for utviklingen av nye organisasjoner, grunnplankomitéer kontrollert av arbeiderne selv, for å overføre makt til fabrikkgulvet og gå i spissen for en samlet, global bevegelse av hele arbeiderklassen.

Kampen for trotskisme i tiåret for revolusjon

Der menneskeheten går inn i tiårets andre halvdel modnes de objektive betingelsene for sosialistisk revolusjon i et ekstraordinært tempo. Betingelsene skapt av global kapitalisme – imperialistkrig, svimlende ulikhet, klimakatastrofe og trusselen om diktatur – driver millioner av arbeidere og unge mennesker inn i kamp.

Om det er noen definitive lærdommer å lære fra moderne historie, er det at nivåene av rikdomsulikhet som nå eksisterer i USA og globalt alltid produserer sosiale eksplosjoner. Men historien viser også at disse kampene ikke kan lykkes uten et klart program, organisering og lederskap.

Det er litt over et århundre siden utbruddet av konflikten i Det russiske kommunistpartiet rundt utgivelsen av Trotskijs banebrytende verk, Lessons of October. Trotskijs analyse, basert på Venstreopposisjonens kamp mot byråkratisering, framkalte en hysterisk respons fra stalinistene. De to sentrale spørsmålene som framkom, der Trotskij forsvarte seg mot angrepene, var (1) Bolsjevikenes seier i oktober 1917 var bare mulig på grunnlag av en internasjonal strategi; og (2) at jo mer utviklet den objektive situasjonen, desto mer avgjørende er det revolusjonære lederskapets rolle, den «subjektive faktoren».

Styringsklassen er selv klar over faren for revolusjonært lederskap i arbeiderklassen. Trumps hysteriske fordømmelser av sosialisme uttrykker en frykt for at den stigende harmen i arbeiderklassen vil krysse med et program og et perspektiv som artikulerer arbeideres interesser. Enorme ressurser har blitt brukt av sjikt innen akademia for å motvirke trotskismen «fare».

Den britiske akademikeren John E. Kelly skriver for eksempel i hans bok, The Twilight of Trotskyism (2023), at «det trotskist-ledede revolusjonære scenarioet, som aldri ble gjennomført noe sted til tross for nesten et århundres innsats, utgjør en tragisk og sløsende feilretning av politisk energi og ressurser, vekk fra seriøs radikal politikk.» Om Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale fordømmer Kelly den «ubeskjedne og arrogante» påstanden at «det bare er én strømning av marxisme: ‹Trotskisme er det 21. århundres marxisme›, og innenfor trotskistuniverset er det bare ett ekte trotskistisk parti.»

For Kelly og andre forsvarere av kapitalistsystemet er «seriøs» politikk det reformistiske tøyset til Jeremy Corbyn i Storbritannia og lignende organisasjoner og enkeltpersoner over hele verden. Og hva har denne typen politikk produsert? Corbyns forsøk på å «reformere» Labour Party har født regjeringen til sir Keir Starmer, som er i frontlinja av imperialistkrigen i Europa og i angrepet på arbeiderklassen hjemme.

I USA har Bernie Sanders, kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez fra Democratic Socialists of America og deres like, sluset folkelig misnøye inn til støtte for Det demokratiske partiets pro-krig og pro-korporative agenda, og skapt betingelsene for Trumps gjenvalg. Jean-Luc Mélenchon i Frankrike, Syriza i Hellas, Die Linke i Tyskland, Podemos i Spania og mange andre har forsøkt å demme opp og nøytralisere arbeiderklassens opposisjon, og underordnet den styringsklassens etablissementspartier.

Trotskij, der han responderte til hans tids John Kellyer, bemerket i april 1939:

Selv om de føler seg oppfordret til å forsvare kapitalismens fundamenter viser reformatorene seg i selve sakens natur maktesløse til å påsæle dens lover økonomiske polititiltak. Hva annet kan de gjøre enn å moralisere? Mr. Ickes, som de andre kabinettmedlemmene og publisistene for New Deal, ender opp med med å appellere til monopolistene om ikke å glemme anstendighet og demokratiets prinsipper. Hvordan er dette bedre enn bønner om regn?

Hvilket mer bankerott perspektiv kan det være enn at slike som Musk, som forsvarer hans enorme formue gjennom å promotere fascisme over hele verden, kan bli tvunget til å akseptere sosial reform? Oligarkenes rikdom er forøvrig fullstendig tilknyttet et sosialt og økonomisk system, kapitalisme.

Den eneste levedyktige responsen på krisa menneskeheten står overfor er den revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen. Samfunnets oligarkiske karakter vitner om den presserende nødvendigheten av kravet som ble reist av Trotskij i stiftelsesprogrammet til Den fjerde internasjonale om «ekspropriering av separate grupper av kapitalister». Dette må det kjempes for gjennom mobiliseringen av arbeiderklassen, på verdensbasis, i opposisjon mot kapitalistoligarkiet.

ICFI er det eneste partiet som artikulerer og slåss for å frigjøre arbeiderklassens revolusjonære potensiale i gjennomføringen av den sosialistiske verdensrevolusjonen. Med røtter i marxismens store tradisjoner, fra Den russiske revolusjonen til Trotskijs kamp mot stalinismen, er ICFI forpliktet til å bevæpne arbeiderklassen med klarheten og organiseringen som trengs for å styrte kapitalismen.

Bygg Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer (IWA-RFC)!

Sosialisme kan ikke oppnås annet enn gjennom utviklingen av klassekampen. Revolusjonen som vil legge det politiske grunnlaget for sosialisme er forberedt i løpet av utallige kamper av arbeiderklassen, i USA og internasjonalt, for å fremme dens interesser og forsvare dens rettigheter.

Sentralt for arbeidet til ICFI og dets seksjoner i 2025 er byggingen av IWA-RFC som det koordinerende nervesenteret for global motstand mot det kapitalistiske oligarkiets diktater.

Den internasjonale arbeiderklassen er den mektigste og mest massive sosiale kraften på planeten, kilden til all verdi i kapitalistsamfunnet. Ifølge Statista utgjorde den totale globale arbeidsstyrken i 2024 omtrent 3,5 milliarder mennesker, en økning på mer enn 55 prosent fra 1991 da den utgjorde 2,23 milliarder. Dette inkluderer 1,65 milliarder servicearbeidere, 873 millioner landbruksarbeidere og 758 millioner industriarbeidere.

Det er for tiden nesten 800 millioner arbeidere i Kina, 600 millioner arbeidere i India, 170 millioner arbeidere i USA og 44 millioner arbeidere i Tyskland. I Afrika, Asia og Latin-Amerika er det en massiv og overveiende ung arbeiderklasse, konsentrert i urbane sentre og megabyer, hver hjemstavn til over 10 millioner mennesker. Det er anslagsvis 140 millioner arbeidere i Indonesia, 108 millioner i Brasil, 80 millioner i Pakistan, 75 millioner i Nigeria, 74 millioner i Bangladesh og 61 millioner i Etiopia.

Den internasjonale arbeiderklassen er objektivt forent i prosessen av global produksjon, som er dominert av transnasjonale selskaper og distribusjonsnettverk som utbytter arbeidere over hele verden i profittens interesse. Utviklingen av en forent industriell offensiv av arbeiderklassen avhenger av etableringen av organisasjoner for arbeiderklassekamp, kontrollert av arbeiderne selv.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales (ICFI) etableringen i april 2021 av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – markerte et avgjørende skritt i kampen for å forene arbeiderklassen på tvers av nasjonale og industrielle grenser og overføre makt fra fagforeningsapparatet til grunnplanet på fabrikkgulvet.

Som ICFI forklarte: «IWA-RFC vil arbeide for å utvikle rammeverket for nye former for uavhengige, demokratiske og militante organisasjoner for arbeidere, i fabrikker, på skoler og arbeidsplasser i en internasjonal målestokk. Arbeiderklassen er klar til å slåss. Men den blir lenket av reaksjonære byråkratiske organisasjoner som undertrykker ethvert uttrykk for motstand.»

IWA-RFC må utvikles som rammeverket for arbeidere for å dele informasjon, planlegge kollektive handlinger og igangsette en samlet offensiv mot utbytting, innstramminger og krig. Den må motsette seg alle former for nasjonal sjåvinisme og antiimmigrant agitasjon brukt av styringsklassen for å splitte arbeidere mot hverandre. Den må organisere arbeiderklassens motstand mot Trump-administrasjonens masseoperasjoner for deportasjon og de tilsvarende fra ytre høyre-regjeringer over hele verden.

Grunnplankomitéer, dannet uavhengig av arbeidere på fabrikker, skoler og arbeidsplasser, er måten arbeiderne kan organisere seg demokratisk på, hevde deres egne krav og knytte deres kamper til arbeidere rundt om i verden.

I løpet av det siste året har det oppstått grunnplankomitéer i avgjørende bransjer – logistikken, bilproduksjonen, utdanningen og helsevesenet – for å utfordre fagforeningsbyråkratienes svik og fremme arbeidernes krav. Disse komitéene har spilt en viktig rolle i å organisere motstand mot selskapsutbytting, usikre arbeidsvilkår og ødeleggelsen av offentlige tjenester. De har også begynt å etablere internasjonale forbindelser, og erkjenner at deres kamper henger sammen og krever en enhetlig respons.

IWA-RFCs oppgave i den kommende perioden er å utvide dette arbeidet, og bygge et kraftfullt internasjonalt nettverk som vil fungere som et organisasjonssenter for arbeiderklassen.

Ta opp kampen for sosialisme i 2025! Bygg ICFI! Støtt World Socialist Web Site!

Arbeiderklassen står overfor enorme utfordringer, men den har også enorm makt. Selve prosessene som gjør kapitalismens krise dypere – globalisering, teknologiske framskritt som kunstig intelligens og konsentrasjonen av produksjon – har også skapt forutsetningene for den internasjonale foreningen av arbeiderklassen.

De kommende månedene vil bli definert av enorme sjokk, kriser og utbruddet av massekamper. Uten revolusjonært lederskap vil disse kampene møte faren for å bli forrådt, avledet eller knust.

World Socialist Web Site oppfordrer alle sine lesere til å ta beslutningen om å engasjere seg. Nå er tiden for å slåss for seriøs politikk, revolusjonær politikk. Forankret i helheten av trotskistbevegelsens historiske tradisjoner slåss Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) for et gjennomgående brudd med alle former for nasjonalisme og foreningen av arbeidere internasjonalt på grunnlag av et program for revolusjonær sosialisme. Det er ingen annen vei framover.

Bli med i Socialist Equality Party, eller hjelp å bygge en seksjon av ICFI i ditt land hvis en ikke allerede eksisterer.

Vi oppfordrer også alle våre lesere til å donere til World Socialist Web Site New Year Fund på wsws.org/donate. WSWS opererer utelukkende på støtte fra sine lesere og supportere, og nekter all selskaps- eller statlig finansiering for å opprettholde sin politiske uavhengighet. Din donasjon er avgjørende for å opprettholde og utvide arbeidet til World Socialist Web Site og styrke kampen for sosialisme i 2025 og framover.

På dette kritiske tidspunktet må enhver arbeider og ungdom som søker å motsette seg krig, ulikhet og diktatur gå til handling. Bli med i Socialist Equality Party, støtt WSWS og bygg Den internasjonale komitéen av Den fjerde internajonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – som Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon!

For informasjon om å bli med i Socialist Equality Party, fyll ut skjemaet nedenfor.