Irans borgerlig-geistlige regime gjør overtyrer til den påtroppende Trump-administrasjonen, i håp om kunne inngå en «fredsavtale» med milliardærfascisten. Da han sist var i Det hvite hus, skrotet Trump Iran-atomavtalen, førte økonomisk krig mot Iran og brakte USA og Iran til randen av krig med det illegale droneangrepet på Qasem Soleimani, sjefen for Den islamske revolusjonsgarden (IRGC).

Teheran signaliserer sin beredskap til å forhandle med Trump, selv der han gjør det klart han har til hensikt å hanskes enda mer hensynsløst med Iran enn under hans første periode, og at han vil gjøre det i nærmeste samarbeid med Israel, som allerede fører krig mot Iran i alt unntatt navnet.

I mellomtiden øker de viktigste europeiske imperialistmaktene presset på Iran, harme over Irans forsyning av Russland med våpen for å utkjempe krigen mot Ukraina, og ivrige etter å berolige Trump og forfølge deres egne rovambisjoner i Midtøsten.

I løpet av de 14 månedene av Gaza-genocidet har Israel langet ut mot Iran og landets allierte over hele regionen med økende frekkhet og vold, og brutt den ene iranske «røde linja» etter den andre.

Landets evne til å gjøre det har vært fullt og helt forbundet med støtte fra amerikansk imperialisme – politisk, materielt, logistisk og finansielt. Innen dager etter utbruddet av Gaza-krigen utplasserte Biden-administrasjonen to hangarskipgrupper og en atombevæpnet ubåt til regionen for å true Iran.

Ved tre påfølgende anledninger foretok Pentagon massive militære mobiliseringer for å besørge Israel et luftskjold for å beskytte landet mot iranske droner og missiler, og signaliserte at de er beredt til å handle på deres mangeårige og stadig reviderte planer for total krig med Iran.

Etter flere dager med intens debatt innen det iranske regimet lovet Teheran at de ville respondere kraftfullt på Israels luftangrep den 26. oktober på flere iranske mål, deriblant anlegg for missilproduksjon. «Vi har på 40 år aldri latt en aggresjon stå ubesvart,» erklærte en IRGC-leder.

Alt tyder imidlertid på at etter Trumps valgseier den 5. november har det vært en revurdering. Planer om å gjengjelde mot Israel på en påviselig måte og med det uttalte målet å gjenopprette «avskrekking» ble skrinlagt eller i det minste satt på vent, etter at den øverste lederen Ayatollah Khamenei bøyde av for press fra motstridende stemmer.

Selv der Israel har målrettet IRGC-personell over hele regionen, myrdet Hamas’ politiske leder mens han var en æret gjest i Teheran, og to ganger utført luftangrep mot Iran, har en betydelig fraksjon innen Den islamske republikkens lederskap tatt til orde for en tilnærming til Israels amerikanske og europeiske imperialistsponsorer.

De argumenterer at Iran bare kan oppnå lindring fra de USA-ledede økonomiske sanksjonene som har kvalt landets økonomi, og tilgang til livsnødvendige investeringer og teknologi dersom Teheran integrerer seg inn i et Midtøsten dominert av imperialismen. Usagt er at de ser forsoning med USA og EU-maktene som de beste forutsetningene for en restrukturering av Irans sosioøkonomiske liv for å eliminere det lille som gjenstår av de sosiale innrømmelsene gitt den arbeidende befolkningen i de umiddelbare etterdønningene av 1979-revolusjonen som styrtet den USA-støttede Shahen.

Irans nåværende president, Masoud Pezeshkian, valgt i et spesielt valg i juni etter hans forgjengers død i ei helikopterulykke, har opprettholdt hans appeller til europeerne, og nå Trump, om å samarbeide med Teheran for å sikre orden og stabilitet i hele Midtøsten, selv der han har blitt tvunget til å innrømme at alle Irans tilnærmelser hittil har blitt avvist.

Teheran har anvendt flere virkemidler for å vise deres iver etter forhandlinger med Trump. Høytstående tjenestemenn har offentlig erklært at de tror de kan forhandle med Trump, til tross for hans tidligere krigerske opposisjon mot Iran og hans bemanning av de høyeste militær-sikkerhets- og utenrikspolitiske stillinger i hans innkommende administrasjon med notoriske antiIran krigshauker.

Trumps milliardær whisperer-in-chief og verdens rikeste mann, Elon Musk, hadde den 11. november et møte Irans FN-ambassadør, Amir Saeid Iravani, som varte over en time.

New York Times rapporterte at avisa ble fortalt av en representant fra det iranske utenriksdepartementet at ambassadør Iravani fortalte Musk «han burde oppnå sanksjonsunntak fra finansdepartementet, og bringe noen av hans næringsvirksomheter til Teheran».

Irans «moderate» og «reform»-presse, det vil si mediekanalene som er nærmest de elementene i regimet som argumenterer for tilnærming til imperialistmaktene, hilste nyhetene om Musk-møtet med uhemmet entusiasme. Forblindet av deres egen frykt og egoistiske klasseinteresser, behandlet mange det som et diplomatisk mesterverk.

Tre dager seinere, i det som er en klar indikasjon på den ekstreme krisa innen regimet og de tilspissede relasjonene mellom dets rivaliserende fraksjoner, kunngjorde Irans utenriksdepartement at det ikke hadde vært noe møte mellom ambassadør Iravani og Musk.

I et ytterligere og langt mer substantivt signal til Washington om at Teheran er ivrig etter å «de-eskalere», som et forspill til å redefinere regimets relasjoner med imperialistmaktene, presset Iran Hizbollah til å gå med på en 60-dagers våpenhvile med Israel på vilkår diktert av Biden- administrasjonen og stort sett gunstige for dens sionisallierte.

Ifølge pressemeldinger reverserte Hizbollah holdningen om å trekke deres styrker tilbake fra mellom Litani-elven og Israel-Libanon-grensa kort etter ankomsten til Beirut av Ali Larijani, en senior innsider i Den islamske republikken, en IRGC-veteran som lenge tjente som speaker i Irans parlament.

Våpenhvileavtalen oppfordrer Hizbollah til å trekke seg tilbake fra alt territorium sør for Litani-elva og sie fra seg sterkt befestede posisjoner hvor de med hell avviste Israels bakkeinvasjon fra, omtrent som den hadde gjort i Israel-Libanon-krigen i 2006.

Iran har offentlig godkjent våpenhvileavtalen, inkludert at Hizbollah frafaller sitt forlangende at en slutt på kampene i Libanon og Hizbollahs missil- og droneangrep på Israel skal være tilknyttet et opphør av Israels genocidale krig mot befolkningen i Gaza.

Som i Gaza utførte Israel, med full støtte fra USA, monstrøse krigsforbrytelser i sin invasjon av Libanon, hvor landet slaktet tusenvis av libanesiske sivile og desimerte det politiske og militære lederskapet til Hizbollah, en kommunalist-nasjonalistisk bevegelse med dype røtter i Libanons historisk undertrykte sjiasamfunn.

Ikke før trådte våpenhvilen i kraft før Israel gjennomførte ei bølge av nye angrep på Gaza.

Iran skal angivelig ha gitt Hizbollah forsikringer om at de vil hjelpe dem å gjenoppruste i bytte mot at de går med på den 60-dager-lange våpenhvilen, med en utløpsdato som sammenfaller med Trumps formelle overtakelse av det amerikanske presidentskapet.

Men landets evne til å gjøre det vil være betinget av dets evne til å opprettholde en våpenforsyningskorridor gjennom Irak og Syria, som israelerne med støtte fra amerikanske styrker, inkludert de som okkuperer det sørøstlige Syria, er innstilt på å eliminere. Ifølge BBC, i henhold til vilkårene i den USA-meklede og overvåkede våpenhvilen, har Biden-administrasjonen besørget Israel med et brev som autoriserer Israel til å fornye sin krig mot Hizbollah dersom de «ser ut til å forberede et angrep».

De viktigste europeiske maktene har i mellomtiden åpnet en ny front mot Iran. Forrige helg sto Storbritannia, Frankrike og Tyskland i spissen for vedtaket av et forslag i Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) som sensurerer Teheran for ikke å samarbeide med IAEA-inspektører, og ellers vil de bryte Irans atomavtale som Trump torpederte i 2018. Forslaget forlanger at IAEA forbereder en omfattende rapport innen tre måneder om Irans overholdelse av atomavtalen. Utarbeidelsen av en slik rapport blir ansett som det nødvendige diplomatiske første skrittet for å initiere en kampanje for den fulle «snap-back»-gjeninnføringen av straffende økonomiske FN-sanksjoner mot Iran.

Ifølge Iran hadde Rafael Grossi, generaldirektøren for IAEA, forsikret dem at han ville være i stand til å avverge vedtaket av mistillitsforslaget, men de europeiske maktene ville ikke ha noe av det, da de var fast bestemt på å intensivere presset på Iran.

I et intervju med The Guardian publisert torsdag, advarte den iranske utenriksministeren Seyed Abbas Araghchi, en sterk tilhenger av Teherans overtyrer til de vestlige imperialistmaktene, at det er voksende sentiment i Iran for å omstøte Den islamske republikkens ofte uttalte avvising av enhver intensjon om å utvikle og utplassere atomvåpen.

Der han bemerket at imperialistmaktene gjentatte ganger hadde flyttet målstolpene i atomforhandlingene for å stille ytterligere krav til Iran, mens de økonomisk kvalte landet, sa Araghchi: «Så jeg kan fortelle dere, helt oppriktig, det er denne debatten som pågår i Iran, og mest blant elitene – men selv blant vanlige folk – om vi skal endre denne politikken eller ikke, hvorvidt vi skal endre vår nukleære doktrine, som noen sier, eller ikke, fordi den i praksis har viste seg utilstrekkelig.»

Han advarte at dersom europeiske land skulle gjeninnføre sanksjoner mot Iran i FNs sikkerhetsråd, «vil de ha overbevist alle i Iran om at, ja, deres doktrine har vært feil».

For første gang på to år møtte fredag en senior iransk diplomat representanter for de europeiske stormaktene som er undertegnere av Iran-atomavtalen, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og EU i Wien. Men en spent meningsutveksling torsdag under et forberedende møte indikerte ytterligere at samtalene ikke ville føre noe sted med mindre Teheran ville signalisere landets beredskap til å komme med massive innrømmelser.

Etter torsdagens møte tvitret EUs utenriksdiplomat Enrique More arrogant at det hadde vært en «oppriktig meningsutveksling ... om Irans militære støtte til Russland som må stoppe, det nukleære anliggendet som trenger en diplomatisk løsning, regionale spenninger (viktige for å unngå ytterligere eskalering fra alle sider) og menneskerettigheter.»

Midtøsten-krigen og de knusende amerikanske sanksjonene mot Irans økonomi har ytterligere intensivert krisa i Den islamske republikken og forverret de langvarige og dype bruddene innen dens styringselite. Det iranske borgerskapet og dets representanter i det shiamuslimske geistlige-politiske etablissementet finner seg fanget mellom Washingtons pådriver for å hevde et uhemmet imperialisthegemoni over regionen, med bistand fra sin israelske angrepsbikkje, og en urolig arbeiderklasse som reagerer på deres forsøk på å plassere alle byrdene av konfrontasjonen med imperialismen på den arbeidende befolkningen.

Der det utelukkende bestreber seg for å øke deres egne muligheter for utbytting er det iranske nasjonale borgerskapet organisk ute av stand til å komme med noen progressiv appell til regionens arbeidere og undertrykte slitere, persere, kurdere, tyrkere, arabere og jøder, om å forene seg i en kamp mot imperialismen og for nasjonal og sosial likhet for alle. De 14 siste månedene har det vært massive protester i alle imperialistlandene mot forbrytelsene til Israel og landets amerikanske sponsor, men Teheran med sin sekteriske sjia-populistiske ideologi er verken interessert i eller i stand til å appellere til arbeiderklassen i Vesten.

I stedet oscillerer det iranske regimet mellom bønner om en reaksjonær overenskomst med imperialismen, på bekostning av de iranske massene og det palestinske folket, og militære trusler. Regimets konfronterende duellering over dets sivile atomprogram har bare ført til forvirring blant arbeidende mennesker globalt. Skulle det noen gang handle på sin trussel om å reversere sin nukleære doktrine ville det bare gi et påskudd for Israel og imperialistmaktene til å starte en katastrofal krig.

I Midtøsten, som over hele verden, kampen mot imperialisme og den utviklende globale krigen er helt avhengig av kampen for å mobilisere arbeiderklassen på et sosialistisk internasjonalistisk program som forener de slitende massene bak seg, i opposisjon mot kapitalismen og det reaksjonære nasjon-stat systemet den er innlemmet i.