USA og Israel er på randen av krig med Iran. Mens Biden-administrasjonen har uttalt offentlig at den ikke ønsker «eskalering», har den gjort det klart at den vil støtte Israel uansett hva Netanyahu gjør. Nesten hver bombe sluppet over Gaza og Libanon var laget i USA og gitt gratis til Israel av Biden-Harris-administrasjonen.

For Netanyahu, som står overfor flere kriminaltiltaler så snart han forlater embetet, presenterer dette øyeblikket en anledning til å realisere den israelske styringsklassens mangeårige, groteske ambisjoner: å ødelegge det iranske regimet gjennom krig. Som Financial Times advarte sist helg: «Sjansene for et israelsk forsøk på å styrte det iranske regimet kan ikke fullt ut utelukkes». Avisa bemerket at Netanyahu i forrige uke erklærte: «Når Iran endelig er fritt – og det øyeblikket vil komme langt raskere enn folk tror – vil alt bli annerledes.»

Trump-fraksjonen av den amerikanske styringsklassen har uttrykt dens fulle støtte til en slik krig. Jared Kushner, Trumps svigersønn og tidligere Midtøsten-rådgiver, skrev et langt innlegg på X der han argumenterte for at Israel og USA skal velte det iranske regimet. Han uttalte: «Iran er nå fullstendig avslørt. … Det er uansvarlig å unnlate å utnytte denne muligheten til å nøytralisere trusselen fullt ut.»

Selv om andre deler av styringsklassen har gitt uttrykk for bekymringer om den spinnende situasjonen, setter logikken i deres posisjon – ubetinget støtte for Israels handlinger – dem på samme vei i retning krig med Iran. Demokratene kan ha taktiske meningsforskjeller med Trump om hvordan de skal styrte det iranske regimet, men begge sikler ved utsiktene til å gjøre det.

Fjerningen av det iranske regimet, selv om det for amerikansk imperialisme er et geopolitisk mål i seg selv, er også et avgjørende mellomtrinn i dens økonomiske og militære konfrontasjon med sin hovedmotstander: Kina. Alle fraksjoner av den amerikanske styringsklassen støtter Israel ubetinget, fordi de vet at å kontrollere det ressursrike Midtøsten – og avslutte Ayatollahens makt – vil betydelig øke deres makt og fleksibilitet i en krig med Kina.

Betydningen av iranske hydrokarboner

Iran er et stort land, omtrent på størrelse med Spania, Ukraina og Frankrike til sammen. Åtti-ni millioner mennesker lever der. Sammenlignet med Irak, Irans naboland, som ble invadert av USA i 2003, har Iran nesten fire ganger så mange innbyggere og et langt mer sofistikert militære og en større økonomi.

Iran har en lang historie av koloniunderkastelse, inkludert britisk kontroll over landets oljeindustri i første halvdel av det 20. århundre, CIA-MI6-kuppet i 1953 for å forhindre nasjonalisering av oljeindustrien, og flere tiår med blodig styre av den USA- støttede Shahen.

Alle vet at Irans rikdom først og fremst kommer fra landets olje. Iran produserer litt mer enn 3 millioner fat olje per dag, rundt 3 prosent av verdenstotalen. Det som imidlertid ikke er like godt forstått, er potensialet for at Irans oljeproduksjon kan utvides. Bare tre andre land i verden har større reserver av kommersielt realistisk olje (Saudi-Arabia, Russland og Irak). I tillegg har Iran den nest største reserven av naturgass i verden, etter Russland.

Olje og naturgass er fortsatt grunnfjellet for den globale økonomiens energi. Til tross for forsøk på å promotere nye alternative energier, forblir «energiovergangen» under kapitalismen en halvhjertet og selvmotsigende affære. Den sentrale bekymringen for USA og Europa med deres investering i elbiler og avgjørende mineraler er ikke å stoppe global oppvarming, men å sikre deres økonomiske og geopolitiske overherredømme vis-à-vis Kina, som har utmerket seg på dette området. 57 prosent av verdens energi kommer fra olje og gass, ytterligere 27 prosent fra kull, og bare 1 prosent kommer fra solenergi, et rekordnivå.

Gitt den vedvarende dominansen av olje og gass, forblir land som har store, billige reserver av råvaren avgjørende for geopolitiske kalkyler. Det er slående at Russland, Irak og Iran – etter Saudi-Arabia – er verdens største innehavere av billige oljereserver. Hvert av landene har vært et hovedmål for amerikansk imperialisme i løpet av det siste kvarte århundret. USA invaderte Irak og er nå på randen av krig med både Russland og Iran, de nest og tredje største innehaverne av olje- og gassreserver.

Forøvrig, hver av dem – delvis på grunn av å være presset og satt på sidelinja av økonomiske sanksjoner – har en relativt underutviklet oljeindustri, fratatt viktige strømmer av kapital og avansert teknologi som kreves for produksjonen. Dette er åpenbart i tilfellet Irak, hvor amerikanske og europeiske oljeselskaper hevet produksjonen betydelig etter USAs brutale invasjon, og økte produksjonsvolumet fra 2 millioner til i dag nesten 5 millioner fat per dag.

Den amerikanske oljeboomens rolle i imperialistisk strategi

Om det nåværende amerikansk-israelske angrepet fant sted for 10 eller 15 år siden, ville innvirkningen på globale markeder vært betydelig verre. Oljeprisen har de siste dagene steget med rundt 10 prosent, den største økningen på to år siden begynnelsen av Russlands invasjon av Ukraina. Et dramatisk skifte i globale olje- og gassmarkeder har imidlertid dempet effekten.

USA har i løpet av de 15 siste årene erfart den største olje- og gassboomen i verdenshistorien gjennom hydraulisk frakturering [‹fracking›]. Denne metoden tillot USA å vokse fra en produksjon på rundt 5 millioner fat per dag (mb/d) til over 13 mb/d. Dette representerer rundt 15 prosent av verdens oljeforsyning og er den eneste store kilden til leveransevekst internasjonalt i løpet av denne perioden.

Den amerikanske styringsklassen er i en helt annen situasjon i dag når det gjelder å kontrollere global olje- og gassproduksjon enn da den planla Irak-invasjonen på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Ved å kunne legge lokk på olje- og gassprisene gjennom fracking har amerikansk imperialisme hatt råd til tapet av olje fra Libya, Russland og Iran på verdensmarkedet, slik at USA og landets NATO-allierte kan presse disse landene og legge planer for å styrte deres regimer. (I Libyas tilfelle en «vellykket» plan, som har ført til en permanent tilstand av borgerkrig.)

Den amerikanske oljeboomen vil imidlertid ikke vare evig. Sjenerøse anslag gir den ytterligere 10 år, deretter vil den falle bratt.

I hans avgjørende verk Imperialism: The Highest Stage of Capitalism skrevet i 1916, forklarte Lenin viktigheten av at imperialismen forblir et skritt foran sine nåværende behov. Han skrev,

Jo mer kapitalismen utvikles, jo mer oppstår behovet for råvarer, jo mer bitter konkurransen blir, og jo mer febrilsk jakta på råvarer går fram over hele verden, jo mer desperat blir kampen for å erverve kolonier.

Til dette kan man tillegge at ressursene også tømmes, og etter hvert som de tømmes, intensiveres denne «febrilske jakta» ytterligere.

Hvor er de framtidige forsyningene av olje og naturgass – så viktige for den globale økonomien – som vil vedvare der andre kilder tørker ut, som eksempelvis amerikansk fracking? De forblir i Midtøsten og Russland, med Iran, Russland, Irak og Saudi-Arabia som noen av de viktigste framtidige kildene.

Kina og USA

Det er viktig å understreke at en sentral pådriver for amerikansk imperialisme er den voksende militære og økonomiske kollisjonen med Kinas utvikling. USA og landets allierte er fundamentalt i opposisjon til å gi kinesisk kapitalisme et «sete ved bordet» med de mest framskredne kapitalistlandene.

Kina tjente i flere tiår som billigvareplattformen for verdens store selskaper. Men på grunn av landets egen interne utvikling – spesielt innen utdanning og mer avanserte produksjonsprosesser – har Kina nå skapt innenlandskontrollerte industrier som seriøst utfordrer amerikanske og europeiske selskaper.

Dette er mest åpenbart innen området biler, hvor kinesiske elbiler, avanserte og billigere enn de fra USA, har opplevd rask vekst. På bare noen få år har Kinas bileksport gått fra å være en liten brøkdel av eksporten til Japan, USA og Tyskland, til nå å gå forbi dem alle.

Etter fullstendig å ha forkastet tidligere retorikk om «frihandel» forsøker USA og landets allierte for enhver pris å forhindre kinesiske selskaper fra å spille en viktig rolle i den globale økonomien. I møte med deres egne stadig dypere økonomiske og sosiale motsetninger, forsøker USA å bruke sin fortsatt dominerende militære og finansielle makt til å undergrave Kinas økonomiske framvekst.

En sentral grunn til å kontrollere geostrategiske ressurser som olje og mineraler er ikke bare å tjene på dem, men å kunne presse land ved å nekte tilgang til denne livsviktige forsyningen av energi og ressurser.

Kina har på sin side mye av verdens avgjørende mineralbehandling lokalisert inne i landet, som utgjør et problem for amerikansk imperialismes krigsplaner. Men mens Kina har en relativ fordel når det gjelder avgjørende mineraler og batterier, har USA fordelen med olje og gass, i det minste for de neste fem til ti årene.

En RAND Corporation-studie om hvordan USA kunne vinne en krig mot Kina, bemerket: «Hvis Kina er sårbart for kritiske mangler i en krig med USA, det kan være … i oljeforsyninger, hvorav landet importerer rundt 60 prosent og har en erklært strategisk reserve på bare ti dager.» Det er faktisk sannsynlig at en av hovedårsakene til at Kina var så raske til å bli pionerer for elbilteknologi var landets styringsklasses bevissthet om denne alvorlige svakheten.

Nesten all oljen Kina importerer kommer fra Midtøsten. Nå som olja ikke lenger strømmer til USA, på grunn av fracking-boomen, sender Saudi-Arabia, Iran, Russland, Irak og UAE deres olje østover til Kina. Kina importerer svimlende 11,4 mb/d av olje, som gjør landet til den største importøren av olje i verden. Kina er den største mottakeren av iransk olje.

Olje og en tredje verdenskrig

Tar man den geopolitiske situasjonen under ett:

• USA har for tiden kontroll over globale olje- og gassmarkeder mer enn noe annet land.

• Dette dominansnivået har imidlertid et begrenset tidsvindu på omtrent fem til ti år før denne kontrollen eroderes betydelig, på grunn av den eventuelle nedgangen i fracking.

• USA, økonomisk truet, planlegger en militær konfrontasjon med Kina sentrert rundt Taiwan.

• Kina er strategisk sårbart når det kommer til olje, og er avhengig av massive daglige oljestrømmer fra Midtøsten. Irans største oljeeksportpartner er Kina.

• Midtøsten og Russland vil på lang sikt være de viktigste kildene til verdens gjenværende olje og gass. Iran er en av de største enkeltkildene til ikke-utviklede olje- og gassreserver.

Tar man disse komponentene sammen er det åpenbart at Irans olje og gass er av stor interesse for USA og landets partnere. Mens mange andre faktorer spiller inn i vurderingen av krig, er det ingen tilfeldighet at hovedmålene for amerikansk imperialisme er de mest ressursrike landene i verden.

Netanyahus trusler at Iran «snart vil bli fritt» gjenspeiler det faktum at Israel, der landet opptrer som ei amerikansk angrepsbikkje, har blitt tildelt en blankosjekk for å restrukturere Midtøsten. Den israelske styringsklassen har sine egne distinkte sett av interesser, men den israelske krigsmaskina er i siste instans finansiert, bevæpnet og operert av USAs geostrategiske interesse i regionen.

Dette er den kalde geostrategiske logikken som ligger til grunn for den amerikansk-israelske krigen mot Iran og landets stedfortredere i Midtøsten. USA søker å styrke og utdype sitt grep over denne livsviktige regionen der landet forbereder for en potensiell krig mot Kina.

For de som vemmes av Israels herjinger i regionen og USAs blodgjennomtrukne, hyklerske rolle, er det viktig å forstå at denne krigen ikke er et «politisk valg». Kapitalismen, i dens nasjonalistiske jakt på profitt for enhver pris, driver amerikansk imperialisme i retning av en konflikt som truer livene til milliarder av mennesker. Uansett hvor irrasjonell og farlig, den amerikanske styringsklassen ser ingen annen utvei for sin stadig dypere spiral av økonomisk, sosial og politisk krise.