Den katastrofale innvirkningen og dødstallene fra flommene i Valencia tjener som en tiltale mot Spanias sentrale pseudo-venstre partier, Podemos og dets avsplittelse, Sumar, som for tiden har makten på nasjonalt nivå sammen med Sosialistpartiet, Partido Socialista Obrero Español (PSOE). Til tross for mange år ved makten både nasjonalt og på regionalt nivå i Valencia, har disse partiene ikke gjort noe for å beskytte befolkningen mot oversvømmelser forårsaket av klimaendringer.

Valencia-flommene er en uforlignelig sosial forbrytelse. Dødstallet over hele Spania har nå nådd 224, deriblant 217 i Valencia, med 16 personer fortsatt savnet. Over 75 kommuner har lidd betydelig skade, og mer enn 60 000 mennesker er rammet. Paiporta, ansett som tragediens «ground zero», registrerte 70 dødsfall av de som ble fanget i kjellere og garasjer.

En rapport fra Valencias Handelskammer indikerer at mer enn 54 000 næringsvirksomheter og over 400 000 arbeidere har blitt rammet, med minst 4 500 lokaliseringer skadet, hvorav 1 800 er fullstendig ødelagt.

Ansvaret til Valencias regionalregjering og dens regionalpremier, Carlos Mazón, fra det høyreorienterte Folkepartiet, Partido Popular (PP), er selvinnlysende. Til tross for gjentatte advarsler fra Spanias meteorologiske institutt, Agencia Estatal de Meteorología (AEMET), ble ingen tiltak iverksatt på dagen for stormen før mange mennesker allerede hadde druknet. I de påfølgende dagene klarte ikke den regionale regjeringen å mobilisere de nødvendige ressursene for å støtte ofrene og var til og med ute av stand til å koordinere de tusenvis av frivillige som reiste til Valencia på deres eget initiativ.

Den nasjonale PSOE-Sumar-regjeringen nektet for dens del å erklære det høyeste nivået av unntakstilstand, både på dagen for stormen og dagene som fulgte. Dette ville ha tillatt den å ta kontrollen over nødetatene fra den regionale regjeringen. Dette til tross for at de fra begynnelsen av så at Mazóns regjering ikke var i stand til å adressere flommene og deres konsekvenser.

For å unngå å gripe inn tilbød PSOE og Sumar den patetiske unnskyldningen at de ikke ønsket å krenke den valencianske regjeringens regionale selvstendighet. De valgte å ofre livene til hundrevis av mennesker i stedet for å gå til tiltak som ville ha avslørt PPs reaksjonære politikk i Valencia.

Det skitneste aspektet av denne responsen var fra arbeidslivsminister og Sumar-leder Yolanda Díaz. Fullt klar over alvorlighetsgraden av stormen som nærmer seg kunne hun og hennes regjering ha suspendert alle ikke-essensielle aktiviteter for å forhindre arbeidere fra å risikere deres liv. Men det nektet de å gjøre, og satte tusenvis av arbeideres liv i fare, som ble tvunget til å gå på jobb og deretter tilbringe natta fanget i varehus og kjøpesentre. Mange mistet livet, fanget i biler og lastebiler som ble revet med av flomvannet.

Dagen etter hånet Díaz arbeiderne ved å appellere til bedrifters «ansvar» for å sikre at «ingen arbeider under risikable betingelser».

Regionens viktigste arbeidsgivere hadde faktisk vist blatant ignorering av deres ansattes liv, og tvunget de fleste av dem til å fortsette å arbeide. I dette spilte fagforbundene Arbeiderkommisjoner, Comisiones Obreras (CCOO), tilknyttet partiene Sumar og Podemos, og Arbeidernes generalforbund, Unión General de Trabajadores (UGT), tilknyttet Sosialistpartiet, en reaksjonær rolle, der de nektet å stenge ned arbeidsplasser. Denne situasjonen ble beskrevet av en arbeider på et kjøpesenter: «De som holdt oss her i arbeid, uten å stenge ned, var våre veiledere. De lot oss ikke gå. Dette kan ikke skje. De lekte med våre liv.»

Díazs løsning for arbeidere var å fortelle dem selv å bestemme hvorvidt de skulle gå på jobb. Hun sa: «Ikke vær redd i det hele tatt», loven forbyr «enhver fra å arbeide under risikable betingelser».

Men arbeidere vet at å nekte å gå på jobb kan føre til at de blir sparket eller møter gjengjeldelser fra deres arbeidsgivere. Denne frykten er berettiget, spesielt når de ser at Díaz ikke tok noen handling for å hjelpe dem, og at heller ikke fagforeningsbyråkratene mobiliserte bedriftsråd til å tvinge selskaper til å stenge ned. Og hva angår Díaz’ påstand at loven beskytter alle mot å arbeide under risikable betingelser, så er det rett og slett en fornærmelse av arbeidere, etter at mange arbeidere døde i arbeid under flommen.

I Paiporta, flommenes episenter, angrep den 2. november hundrevis av rasende mennesker følget til Spanias president Pedro Sánchez, regionpresident Mazón og kong Felipe VI ved å kaste gjørme på dem. Etter dette kom Díaz ut som hovedforsvareren for disse myndighetene og for Spanias kapitaliststat.

I et påfølgende møte med kongen pontifiserte Díaz at hendelsene var av det aller største alvor i et demokrati, «fordi det var direkte vold mot de høyeste myndighetene: statsoverhodet, regjeringens president og presidenten for Generalitat [den regionale Valencia-regjeringen].» Hun stemplet også uttalelser fra Mazón, som kritiserte hærens forsinkede respons under flommene, som en handling av «illojalitet mot hæren og regjeringen selv».

Uttalelsene fra Díaz som forsvarte den spanske hæren ville, for mange år siden, vært typiske for høyreorienterte eller høyreekstreme krefter. I dag kommer de fra en leder som har opphav i det stalinistiske Kommunistpartiet, var en partileder i Podemos, og nå er partileder for Sumar. Dette er ikke tilfeldige bemerkninger; de avslører i hvilken grad Podemos og Sumar er pilarer av spansk kapitalisme og dypt fiendtlige til arbeiderklassen.

At denne katastrofen kunne skje hadde vært kjent i mange år. Félix Francés, direktør for Universitetets forskningsinstitutt for ingeniørfag og miljø, kalte flommene en «forutsett katastrofe» og uttalte: «Det var noe som var perfekt kjent, ikke bare av eksperter, men også av administrasjonen, både nasjonalt og regionalt ... og ganske sannsynlig av det øverste politiske lederskapet.»

I det øverste politiske lederskapet har Podemos vært til stede i et tiår, mens Sumar ble dannet i 2020 fra grupper som splittet fra Podemos. I løpet av disse årene har begge partiene reagert på risikoen for flommer som de andre spanske etablissementpartiene – det vil si, ved ikke å gjøre noe.

I Valencia-regionen har det ikke blitt utført hydrologiarbeider på over 15 år. Røde Kors publiserte i 2022 en detaljert studie om flomrisiko i Valencia-regionen, basert på flommene i 2019, og oppfordret spanske myndigheter til å implementere planer for katastroferesponser. Verken PSOE, Podemos eller Sumar fulgte opp den advarselen.

Et emblematisk tilfelle er ravinene Poyo og Pozalet, der overløpene den 28. oktober forårsaket mange av dødsfallene. De nødvendige hydrologiske arbeidene for å forhindre en katastrofe som denne ble godkjent i 2007 og har enda ikke blitt utført. Deres nåværende kostnad ville være på rundt € 378 millioner, men det var aldri et budsjett for å gjennomføre dem. Lignende prosjekter i andre områder led en tilsvarende skjebne.

Pengene som PSOE, Podemos og Sumar kunne ha brukt til å redde liv ble i stedet brukt på å redde banker og storselskaper, eller på drastisk å øke militærutleggene til € 27 milliarder årlig for å bevæpne Spania for imperialistkriger i Europa og Midtøsten.

PSOE og Podemos styrte også Valencia-regionen fra 2015 til 2023 sammen med nasjonalistpartiet Compromís. I løpet av disse åtte årene var deres eneste bidrag til å forbedre nødetatene i Valencia opprettelsen av Valencias nødhjelpsenhet, Unidad Valenciana de Emerjensias (UVE), en enhet som aldri ble operativ og ikke engang hadde et budsjett.

Mangelen på seriøsitet i dette initiativet ble tydelig da Brannbekjemperes plattform i Valencia, som representerer alle brannbekjempere i regionen, advarte at en UVE ikke bare ville duplisere funksjoner, men også kunne desorganisere beredskapsinnsatsen. Brannbekjemperne sa opprettelsen «bare stammet fra den regionale regjeringens innfall om å etablere et annet brannvesen ... hvor de kunne sette opp og avvikle etter eget forgodtbefinnende.» Etableringen hadde derfor ingenting å gjøre med å forbedre nødetatene.

Podemos og Sumar er fullt implisert i den sosiale forbrytelsen som fant sted i Valencia. De har i årevis arbeidet for å undertrykke klassekampen og har samarbeidet med ulike regjeringer for å gjennomføre nedskjæringer mot arbeidere. De er ansvarlige for at finansmidlene som var nødvendige for å kunne ha forhindret denne tragedien, i stedet ble bevilget til ytterligere å berike bankene, storselskaper og hæren. Massedødsfallene i Valencia er det direkte resultatet av denne politikken.