De ødeleggende flommene i regionen Valencia som har krevd over 223 menneskeliv, og ødela hele småbyer og titusenvis av hjem, har avslørt de bankerotte byråkratiene i fagforbundene Arbeiderkommisjoner, Comisiones Obreras (CCOO), tilknyttet partiet Sumar, og Arbeidernes generalforbund, Unión General de Trabajadores (UGT), tilknyttet Sosialistpartiet, Partido Socialista Obrero Español (PSOE).

Det er voksende folkelig raseri mot hele det politiske etablissementet, fra Valencias regionalregjering ledet av det høyreorienterte Folkepartiet, Partido Popular (PP), og dets regionpremier Carlos Mazón, til den nasjonale regjeringen ledet av koalisjonen Sosialistpartiet (PSOE) og Sumar, og Spanias statsminister Pedro Sánchez.

Sist lørdag deltok mer enn 130 000 mennesker i en marsj der det ble ropt «Mordere, mordere», «Mazón, gå av» og «Bare folket redder folket». Det var også skilt som sa «Mazón, ditt folket avviser deg, verken glemmer eller tilgir», «Vi er flekkete av gjørme, du er flekkete av blod» og «Verken Mazón, eller Madrid eller Bourbonere [det spanske monarkiet].» Dette var de største protestene i regionen siden antikrigprotestene mot invasjonen av Irak i 2003.

Byråkratiene i CCOO og UGT slåss ikke mot Mazón og Sánchez, eller presser på for tiltak for å bekjempe klimaendringer, men griper i stedet inn for å kneble og demobilisere arbeiderne. De skjermer kapitaliststatens kriminelt uaktsomme respons på flommene og skjuler deres egen rolle i det WSWS med rette har beskrevet som sosialt mord.

Den 29. oktober, dagen da de dødelige flommene rammet regionen Valencia, møtte CCOO og UGT Mazón og Valencias big business plattformen Næringslivskonføderasjonen for regionen Valencia, Confederación Empresarial de la Comunitat Valenciana (CECV), for å diskutere det regionale budsjettet.

I løpet av de fem dagene forut for møtet hadde Statens meteorologiske etat, Agencia Estatal de Meteorología (AEMET), utstedt gjentatte advarsler om en potensielt kraftig tordenstorm, og forutså kraftige nedbørsmengder over Valencia-regionen. Timer før fagforbundsrepresentantene møtte Mazón, utstedte AEMET et rødt varsel – det høyeste nivået – som indikerte ekstrem risiko for store nedbørsmengder.

Til tross for disse gjentatte advarslene og Valencias kjente sårbarhet for flommer, spesielt etter 2019-flommene som krevde minst seks menneskeliv, sendte ikke fagforbundene ut et offentlig varsel, med oppfordring om å stenge ned arbeidsplasser eller råde folk til å holde seg hjemme. De fortsatte som om ingen ting var i gjære.

I stedet, foran dem, fordømte Mazón tiltakene for å stenge ned Universitetet i Valencia (UV) som «overdrevne». UVs beredskapskomité, opprettet i 2019 for nettopp en slik storm, hadde faktisk sendt ut et varsel dagen før til alle studentene, der de kunngjorde en utsettelse av undervisningen på grunn av prognosen om kraftige nedbørsmengder. Dette varselet gikk ut til 50 000 studenter, 3 000 ansatte i tekniske og administrative stillinger og støttefunksjoner, og til mer enn 5 000 professorer.

UV-nedstengingen skulle vært standardrespons på dødelige stormbetingelser, men det var unntaket. Fagforeningsfunksjonærene kunne ha ringt til fagforeningsdelegater på fabrikker og arbeidsplasser over hele regionen med oppfordringer om å anvende artikkel 21.3 i Loven om forebygging av yrkesrisikoer. Denne loven sier at når «arbeidsgiveren ikke adopterer eller tillater adopteringen av nødvendige tiltak for å garantere arbeideres sikkerhet og helse, kan deres juridiske representanter, med flertall, beslutte å suspendere aktiviteten til arbeidere som er berørt av denne risikoen».

Til dags dato er antallet arbeidere som døde fortsatt ukjent. På grunn av fagforbundsbyråkratienes kriminelle passivitet ble hundretusenvis av arbeidere tvunget til å melde seg til arbeid midt under flommene. Store milliarder-euro detaljhandelsgiganter, deriblant Bershka, Massimo Dutti, Pull&Bear, Lefties, Zara og La Tagliatella, besluttet å holde åpent. I industrisonen El Oliveral i Riba-roja befant over 1 000 arbeidere seg fanget av stigende flomvann.

Sosiale medieplattformer som X og Instagram var fylt av videoer fra vitner som bønnfalte om hjelp, der noen ringte nødetatene for å redde venner og kjære. Situasjonen på Ikea gikk viralt da ansatte og enkelte kunder måtte overnatte i butikken. Mer enn 400 bilarbeidere ved Fords fabrikkanlegg Almussafes ble strandet inne på området.

Mange lastebilsjåfører ble etterlatt strandet på veiene: noen ble ikke reddet på flere dager, og andre døde. Blant de kjente ofrene var José Hernaiz, en lastebilsjåfør som ble savnet i l’Alcúdia og som seinere ble funnet død, og Bassem Zetión, som plutselig ble fanget av flomvannet i hans DHL-lastebil og fortsatt er savnet.

Etter katastrofen, da masseraseriet vokste mot mangelen på beredskap og Mazóns rolle for å ha bagatellisert stormvarslene, sluttet fagforbundsbyråkratiene seg til resten av det politiske etablissementet for å dekke over deres rolle i det sosiale mordet. I likhet med PSOE-Sumar-regjeringen avviste de oppfordringer om at Mazón måtte fratre.

De utstedte fire dager seinere en fellesuttalelse, da statsminister Sánchez og den spanske kongen Felipe VI og dronning Letizia ble pælmet med gjørme der de besøkte Paiporta, en av Valencia-regionens verst rammede småbyer, mens arbeidere ropte: «Kom dere vekk!», «Pedro Sanchez, hvor er du?» og «Mordere!»

Fagforbundene sa: «Uten fordommer for ansvaret som korresponderer til hvert nivå av regjering, prioriteten på nåværende tidspunkt er å forene alle betrebelser for å håndtere krisa.»

Der raseriet fortsatte å øke, og hundretusenvis av arbeidere og deres familier organiserte seg selv i rednings- og reingjøringstiltak, sponset fagforeningene en patetisk landsdekkende 10-minutters arbeidsnedleggelse sist fredag. Den ble organisert i fellesskap med big business-plattformen Confederación Española de Organizaciones Empresariales CEOE, de samme selskapseierne som tvang deres arbeidere til å forbli på deres arbeidsplasser under flommene.

Dagen etter, på lørdag, nektet de å støtte en massedemonstrasjon der over 130 000 mennesker deltok. De suspenderte imidlertid en planlagt streik i veitransportsektoren, der de hevdet at det ikke kunne suspenderes transporttjenester i gjenopprettingsperioden. Det vil si, det er bra å avbryte streiker etter en katastrofe, men ikke når transport- og logistikkarbeidere drukner midt under flommer.

Mens streikeaksjoner ble suspendert har ikke den spanske styringsklassen stoppet et eneste øyeblikk i deres klassekrig mot arbeidere, eller deres eskalerende militæroffensiv mot Russland i Ukraina. Den har heller ikke nølt med å bruke spanske havner til å frakte våpen til Israel for Gaza-genocidet.

Fagforbundene samarbeider nå med PSOE-Podemos-regjeringen for å godkjenne bistandspakker for regionen på milliarder av euro. Mens noen av finansmidlene vil gå til de hundretusenvis av arbeidere og småbedrifter som er rammet av katastrofen, vil hovedmottakerne være store selskaper og banker – de sentrale bidragsyterne til klimaendringer, som har forsterket hendelser av ekstremvær som flommene som rammet Valencia-regionen. De samme selskapene som insisterte på å sende arbeidere til deres poster midt under flommene.

De vil uten tvil bruke disse midlene til å spekulere videre i eiendomsutvikling i regionen, hvor hundretusenvis av boliger er bygget i flomutsatte områder.

Fagforbundene og Sumar-partileder og arbeidslivsminister Yolanda Díaz sluser også millioner av euro til big business der de anvender Spanias Midlertidige sysselsettingsregulativer, Expediente de Regulación Temporal de Empleo (ERTE), som ble mye brukt under Covid-19-pandemien. ERTE tillater selskaper å redusere lønnskostnadene ved å suspendere kontrakter eller redusere arbeidstiden, der regjeringen subsidierer en del av arbeidernes lønninger, og effektivt flytter den økonomiske byrden fra big business over til staten.

Hendelsene den siste uka understreker nødvendigheten for grunnplankomitéer på hver arbeidsplass, som gjør det mulig for arbeidere å ta kontroll over deres egen kamp, bryte fagforeningsbyråkratiets grep og starte en industriell og politisk kampanje for å forene arbeidernes kamper inn i en felles offensiv. Oppfordringer for en generalstreik for å felle Mazón blir nå breit diskutert, ettersom fagforbundene og PSOE-Sumar-regjeringen nekter å forlange at han trekker seg.

Pseudo-venstre, som går i omløpsbane rundt Podemos og Sumar, krever imidlertid at arbeiderne skal underordne seg disse byråkratiene. Arbeideres revolusjonære strømning, Corriente Revolucionaria de Trabajadores y Trabajadoras (CRT), uttaler: «Det er essensielt å fortsette å organisere klassesolidaritet og forlange at fagforeningsbyråkratiene bryter med deres kriminelle passivitet og kaller for streiker».

Den revolusjonære kommunistorganisasjonen, Organización Comunista Revolucionaria (OCR), hevder at fagforeningene «må tvinges» til å kalle en generalstreik. Det revolusjonære venstre, Izquierda Revolucionaria (IR) oppfordret fagforbundene «til å respondere med full kraft og forlange suspendering av alle ikke-essensielle arbeidsaktiviteter».

Veien videre er i realiteten å mobilisere grunnplanet uavhengig av fagforeningsbyråkratiene. Perspektivet med å «forlange» at disse byråkratiene iverksetter tiltak har blitt prøvd og har mislyktes igjen og igjen. I Spania som andre steder fungerer byråkratiene som en politistyrke i arbeidslivet. Deres rolle er å forhindre streiker, påtvinge utsalg og blokkere en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen, samtidig som de lar styringsklassen fortsette å avlede milliarder av euro fra sosiale utlegg, katastrofeberedskap og klimabestandig infrastruktur over til bankredningsaksjoner og hæren.

Det må bygges en sosialistisk bevegelse i arbeiderklassen, i Spania og rundt om i verden, for å ta disse ressursene ut av det kapitalistiske finansoligarkiets hender, plassere de store selskapene under offentlig eierskap og allokere ressurser basert på sosiale behov, ikke privat profitt.