En stor demonstrasjon fylte 9. november gatene i Valencia, der raseriet brøyt ut mot regionale og nasjonale tjenestepersoner som ikke handlet for å beskytte dem mot flommene som ødela Valencia-regionen og andre områder i Spania. Flommene forårsaket 223 dødsofre og etterlot hele småbyer ødelagt.

Ifølge statlige myndigheter deltok mer enn 130 000 mennesker i marsjen. Det var angivelig den største protestmarsjen i Valencias historie, som mobiliserte en stor del av metropolområdet Valencias 2,5 millioner innbyggere.

Antallet demonstranter var så stort at da fronten av marsjen nådde slutten av ruta var det fortsatt tusenvis av demonstranter ved utgangspunktet, rådhusplassen. Folkemengder fylte gater fra sidene av protestmarsjen der de ikke klarte å komme inn i selve marsjen, som var fullstendig fullpakket. Flere tusen mennesker demonstrerte i andre byer i Valencia-regionen, som Alicante, Elche og Castellón.

Demonstrasjonsmarsjene oppfordret til fratredelsen av Valencias regionpresident Carlos Mazón, medlem av det høyreorienterte Folkepartiet, Partido Popular (PP), og kritiserte også den nasjonale PSOE-Sumar-regjeringen og Spanias statsminister Pedro Sánchez.

Under marsjen ble det ropt «Mordere, mordere», «Mazón, gå av» eller «Bare folket redder folket». Det var også skilt som sa «Mazón, ditt folk avviser deg, verken glemmer eller tilgir», «Vi er flekkete av gjørme, du er flekkete av blod» eller «Verken Mazón, heller ikke Madrid eller Bourbons». Dette slagordet viser til en annen leder av Spanias kapitalistetablissement, den spanske kong Felipe de Borbón.

Før demonstrasjonen startet erklærte arrangørene: «De har vist seg å være inkompetente. De fortjener ikke å leve valencianernes liv. De har ikke visst hvordan de skal håndtere en naturkatastrofe, de har ikke visst hvordan de skal advare oss i tide, de vet ikke hvordan de skal organisere oss for opprydding og innsamling av materialer, og de vil selvfølgelig ikke være i stand til å organisere gjenopprettingen.»

En WSWS-korrespondent som deltok i marsjen bemerket en tung tilstedeværelse av politi langs marsjen. De ankom i gjørmete uniformer, som av demonstrantene ble tatt som et falskt forsøk på å vise at de arbeidet med opprydding og redningsarbeid. På et tidspunkt begynte en politimann å le av demonstrantenes utrop mot Mazón, som en demonstrant besvarte med å fortelle ham: «Ikke le, det var døde her.»

Etter disse provokasjonene stormet opprørspolitiet til slutt rådhusplassen for å fjerne demonstrantene som var igjen. Demonstrantene svarte med å rope: «Jeg ville skammet meg over å være politimann» og «Dere forsvarer en morder».

Raseriet over denne kolossale sosiale forbrytelsen og over de forskjellige spanske ledernes handlinger hadde allerede brutt ut ei uke tidligere da Mazón, Pedro Sánchez og kongen prøvde å besøke Paiporta, en av småbyene mest berørt av flommene. Disse tre parasittene forventet å bli ønsket velkommen som folkets frelsere. Men hundrevis av mennesker som prøvde å rydde gatene og hjelpe flomofrene vendte seg rasende mot dem, ropte «mordere» og kastet gjørme på dem.

Mazón foretok ingen spesielle tiltak på dagen for tragedien, til tross for advarslene om alvorlige flommer som i flere dager hadde blitt utstedt av AEMET (det spanske meteorologiske instituttet), som samme dag klokka 7:00 om morgenen advarte om ekstrem fare. Han deltok i forskjellige arrangementer, deriblant et offisielt måltid, inntil klokken 18:00. Da han etter klokka 20:00 deltok på møtet i nødetatene og autoriserte den første alarmen til befolkningen, hadde mange mennesker allerede druknet.

Sánchez’ nasjonale regjering klarte heller ikke å handle før det hadde gått flere dager, og brukte unnskyldningen at den ikke ønsket å blande seg inn i regionalregjeringens domene. I realiteten kunne den fra første stund ha iverksatt tiltak som ville ha reddet liv. Protestarrangørene ga ut en uttalelse som bemerket at Sánchez-regjeringen «umiddelbart burde ha lagt sterkt press på Valencia-regjeringen for å utplassere alt tilgjengelig personell og bistått innbyggerne med å gjenoppbygge deres liv».

Sumar-partileder og arbeidslivsminister Yolanda Díaz foreslo ikke på noe tidspunkt å sende arbeidere hjem og forby ikke-essensielle aktiviteter. Dette betydde at mange arbeidere ble fanget på deres arbeidsplasser, eller i deres kjøretøy i forsøk på å komme seg hjem. En dag seinere meldte Díaz en patetisk oppfordring, der hun appellerte til «alle selskapers ansvar» og oppfordret til at de ikke skulle kreve at deres ansatte skulle stille på jobb i områdene som var rammet av stormen.

Det som er påtakelig i reaksjonen på denne katastrofen er det politiske kapitalistetablissementets kriminelle karakter. Selv om det hadde vært kjent i flere tiår at myndighetene trengte å utføre ei hel rekke tiltak for flomkontrollformål, iverksatte verken PP eller PSOE, eller PSOEs allierte Podemos og Sumar, noen tiltak verken på regionalt eller nasjonalt nivå. Det har faktisk ikke blitt utført noen relevante tiltak i Valencia-regionen på 15 år.

Det har siden 2007 foreligget en plan for håndtering av flomrisiko for Poyo- og Pozalet-ravinene som aldri ble iverksatt. Hadde den blitt oppfylt ville det ha reddet dusinvis av liv. Denne planen var estimert å koste € 250 millioner (rundt € 378 millioner nå, med inflasjonen tatt i betraktning).

Selv om dette er en betydelig sum blekner den sammenlignet med PSOE-Podemos-regjeringens historiske økning av militærutleggene på € 27 milliarder; med den nåværende PSOE-Sumar-regjeringens innkjøp av våpen fra Israel for € 1 milliard siden starten av genocidet i Gaza; eller de titalls milliarder euro i offentlige redningsmidler som PSOE-Podemos overleverte til store banker og selskaper etter at Covid-19-pandemien begynte.

Noen kapitalistpolitikeres fratredelser, eller moralske appeller til andre om å gjøre noe, vil ikke forhindre at katastrofer som den i Valencia skjer igjen. Disse kan bare unngås ved å erstatte et så kriminelt system som kapitalismen, som setter forberedelser til krig og millionærers interesser over alt annet, med sosialisme – der kontrollen over produksjonsmidlene tas ut av kapitalistenes hender og underlegges arbeidernes demokratiske kontroll, for at de brukes til å imøtekomme fundamentale sosiale behov.