Storm Shadow-missiler levert av Storbritannia ble onsdag rapportert for første gang å ha blitt brukt til å målrette russisk territorium. Angrepet fant sted bare 24 timer etter at president Joe Biden tillot Ukraina å bruke USA-leverte ATACMS-missiler, og førte til et angrep på en militærbase i Bryansk, 290 kilometer innenfor den russiske grensa. Dette utvider Storbritannias rolle som Washingtons fremste allierte i enhver handling av antiRussland aggresjon.

The Guardian, som har ledet oppfordringer om å eskalere konflikten med Russland, rapporterte at Storm Shadow-målet ikke umiddelbart ble gjort klart av «ubekreftede bilder distribuert via meldingsappen Telegram som så ut til å vise fragmenter av missilet, på en lokalisering i regionen Kursk.» Russland har ikke rapportert noen personskader.

Storbritannias Labour-regjering har, i likhet med Ukraina, ikke kommet med noen offisiell uttalelse, og fastholder sin posisjon at bruk av missiler er «et operasjonelt anliggende». Men grønt lys for bruken av Storm Shadows ble gitt av statsminister sir Keir Starmer på en pressekonferanse den 18. november på sidelinjene av G20-toppmøtet i Rio.

Bidens kunngjøring var, med henvisning til påstander om en oppbygging av 5 000 nordkoreanske tropper i regionen Kursk, utformet for å sikre at USAs forpliktelse til krig i Ukraina fortsetter under den innkommende administrasjonen til Donald Trump den 6. januar. Verken Storbritannia eller Ukraina kan bruke britiske Storm Shadow-kryssermissiler uten amerikansk navigasjonsteknologi og måldata, til forskjell fra det dusinet Scalp-missiler donert av Frankrike eller de fortsatt tilbakeholdte tyske Taurus-missilene.

Starmer søkte amerikansk tillatelse for deres bruk på en reise til USA i september, men ble da bedt å vente til etter presidentvalget. Så snart Biden ga klarsignalet var bruken av britiske langtrekkende missiler bare et spørsmål om tid.

Starmer førte valgkamp for å sette Labour fram som «NATO-partiet» og Russlands mest blodtørstige opponent. Han beskrev president Vladimir Putins advarsel, at bruk av amerikanske og britiske missiler innenfor Russlands grenser ville være ensbetydende med at NATO involverer seg i direkte konflikt med Moskva, og hans signering av en revidert nukleærdoktrine, som «uansvarlig retorikk» som ikke vil påvirke Storbritannias støtte for Ukraina.

Samtidig med advarsler fra Russland om at NATOs handlinger kan resultere i en tredje verdenskrig, erklærte Starmer tirsdag at Storbritannia ville «sikre at Ukraina har det som trengs, så lenge det er nødvendig». «Det kommer uansvarlig retorikk fra Russland, og det kommer ikke til å avskrekke vår støtte for Ukraina,» sa Starmer. Det hadde allerede vært «1 000 dager av ofring» og «på dag 1 000 av Russlands illegale krig i Ukraina, sier jeg igjen – avslutt krigen. Kom dere ut av Ukraina... I dette øyeblikket der globale utfordringer påvirker oss her hjemme, er jeg av den oppfatning at britisk lederskap betyr noe.»

En talsperson for Downing Street kalte Putins kunngjøring «det siste eksemplet på uansvarlighet vi har sett fra den fordervede russiske regjeringen».

Utenriksminister David Lammy kunngjorde i FN samme dag «nye sanksjoner mot Iran Air og Den islamske republikken Irans shippingruter» som «en direkte respons på Irans leveranser av ballistiske missiler til Russland» og «et nytt lån støttet av profitter fra sanksjonerte russiske eiendeler, del av ei ny G7-pakke på $ 50 milliarder i bistand. Og en forpliktelse til $ 3 milliarder i militærhjelp, for så lenge det tar ... vi vet at Putin bare responderer på styrke.»

I parlamentet erklærte forsvarsminister John Healey at «vår forpliktelse til å stå sammen med det ukrainske folket er absolutt. Vi har trappet opp med mer militær støtte, vi har framskyndet leveranser, og som land bruker vi nå mer på militærhjelp enn noen gang før.»

Han skrøyt at «Storbritannia har stått side ved side med våre ukrainske allierte siden dag én av Putins illegale, fullskala invasjon – har ledet internasjonal støtte, opplæring av 50 000 rekrutter og levert våpen, droner og annen avgjørende militærutrusting.»

Dagen etter bekreftet forsvarsdepartementet at Storbritannia vil bidra med £ 7,5 millioner til nye angreps- og overvåkingsdroner for Ukraina, sammen med £ 16 millioner i bidrag fra andre allierte, deriblant £ 10 millioner fra Tyskland, som bringer det totale koalisjonsfondet til £ 67 millioner, med Storbritannia som totalt besørger £ 15 millioner.

Luke Pollard, minister for de væpnede styrker, besøkte 19. november et britisk treningsfelt for ukrainske tropper, hvor han fortalte media at Putin hadde kommet med trusler «siden starten av krigen … designet for at vi skulle oppgi vår støtte for Ukraina og svekke vår besluttsomhet, og vi viser sterk besluttsomhet tilbake.» Starmer ringte samme dag president Zelenskyj og sa han ville at Storbritannia skulle «forskanse seg» på støtten til Ukraina.

Samtidig med rapportene om den første bruken av Storm Shadows for å angripe russisk territorium, frydet den britiske militærrådgiveren Nicholas Aucott seg, ved Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), over den store kostnaden for Russlands militære og økonomi. Han refererte et daglig gjennomsnitt av 1 350 krigsofre i oktober – et «rekordnivå» – og insisterte at å avslutte krigen bare kunne bety at Putin «trekker alle hans styrker tilbake fra Ukrainas internasjonalt anerkjente suverene territorium».

Storbritannia, i likhet med de andre europeiske maktene, står overfor usikkerhet om i hvilken grad USA under Trump vil fortsette å støtte Ukraina militært, og hvor alvorlig de skal ta Trumps erklæring om at han raskt ville avslutte Ukraina-krigen. Spekulasjoner er utbredt om at Trump ikke bare ble informert om Bidens trekk, men sa seg enig i det på grunnlag av at han ville komme til makten og kunne kreve innrømmelser fra Putin fra en styrkeposisjon.

Men uansett hvilke diskusjoner det er om slike taktiske vurderinger, den essensielle reponsen fra de europeiske stormaktene – Frankrike, Tyskland og Storbritannia inkludert – har vært å planlegge å trappe opp deres egen militære aggresjon mot Russland, og vurdere hva som skal til for å gjøre dette til en europeisk ledet krig.

Med Josep Borrells ord, EU-sjefen for utenriksaffærer og sikkerhet: «Jeg har sagt, gang på gang, at ukrainere må kunne bruke våpnene vi gir dem, ikke bare for å stoppe pilene, men også for å være i stand til å treffe bueskytterne.» Det politiske skiftet i USA har ført til endeløse diskusjoner, ikke bare om bruk av langtrekkende missiler, men om å skru opp militærutleggene og til og med stasjonere europeiske tropper i Ukraina.

Storbritannia er fortsatt i vesentlig grad den mest standhaftige og entydige antiRussland makten i Europa, som insisterer på sin forpliktelse til krig uansett hvilken posisjon USA inntar. Men Starmers regjering av krigsforbrytere og støttespillere for Gaza-genocid håper åpenbart at den kan bidra til å overtale Trump til å fortsette krigen med Russland. Lammy fortalte Conservative Party-skyggeutenriksminister Priti Patel at under hans og Starmers middag med Trump i New York den 26. september, «diskuterte vi faktisk Ukraina, og han ble grepet av de viktige anliggendene.»

Han fortsatte: «Det er en dyp filosofisk tilknytning til venner i Det republikanske partiet som jeg har kjent i mange år, der jeg tenker tilbake på folk som [USAs tidligere utenriksminister] Condoleezza Rice. Donald Trump har en viss kontinuitet med denne posisjonen, som er ‹fred gjennom styrke›. Det jeg vet om Donald Trump er at han ikke liker tapere, og at han ikke vil tape; han ønsker å få til den rette avtalen for det amerikanske folket. Og han vet at den rette avtalen for det amerikanske folket er fred i Europa, og det betyr en bærekraftig fred – ikke et Russland som oppnår sine mål og kommer tilbake for mer i årene som kommer.»

På spørsmål fra Helen Maguire, forsvarstalskvinne for liberaldemokratene, om USAs «vakling» betydde at det var «pålagt Storbritannia å lede innen Europa nå», svarte han: «I morges snakket jeg i et møte med utenriksministre; fra Frankrike, Tyskland, Polen, Italia og Spania, det er ingen fornemmelse av at vi vakler i vår støtte for Ukraina. Om noe, det var en forpliktelse til å forskanse seg på denne støtten, det var en besluttsomhet for å sikre at Ukraina er i en sterkest mulig posisjon i 2025, og en fornyet innsats for å sikre at vi koordinerer enda bedre i de kommende månedene.»