Biden-administrasjonens autorisasjon for Ukraina til å bruke amerikanske langtrekkende våpen til å angripe dypt inne i russisk territorium markerer en ny og farlig opptrapping av USA-NATO-krigen mot Russland. Trekket, som ble fulgt opp bare to dager seinere av ukrainske angrep med bruk av våpnene, understreker USA og NATOs uopphørlige pådriver for å intensivere konflikten, uavhengig av de katastrofale konsekvensene.
Ukraina angrep tirsdag en militærbase i Bryansk, 180 kilometer innenfor den russiske grensa, med bruk av USA-leverte ATACMS-missiler. Det er motstridende rapporter om hvor mange missiler som ble avfyrt og hvor mange av dem som ble skutt ned av russiske forsvarssystemer.
The Guardian rapporterte samme dag at Storbritannia ville følge USA med å la deres langtrekkende missiler bli brukt til å angripe dypt inne i Russland. «Vi må forskanse oss på støtten til Ukraina,» erklærte Storbritannias forsvarsminister John Healy. Storbritannias statsminister Keir Starmer sa, utenfor G20-toppmøtet i Brasil, at «den uansvarlige retorikken som kommer fra Russland … kommer ikke til å avskrekke vår støtte til Ukraina».
Frankrikes president Emmanuel Macron ønsket USAs kunngjøring velkommen, og kalte det «en god beslutning» og en relevant respons på utplasseringen av nordkoreanske tropper i Russland. «Russland er den eneste makten som tok en eskalerende beslutning ... det er egentlig dette bruddet som førte til USAs beslutning,» sa Macron på G20-toppmøtet.
I de europeiske media er det intens diskusjon om imperativet for europeisk imperialisme til å innta en mer selvsikker og aggressiv rolle i krigen mot Russland, om nødvendig uavhengig av USA.
Biden-administrasjonen og NATO-maktene er vel inneforstått med at handlingen for å autorisere Ukrainas bruk av langtrekkende våpen for å målrette Russland vil framprovosere en gjengjeldelse fra Putin-regjeringen. De krysser vitende og bevisst ei «rød linje» som Putin har antydet vil føre til en militær respons, inkludert potensiell bruk av atomvåpen.
Biden-administrasjonens trekk med å autorisere Ukrainas bruk av langtrekkende våpen kom mindre enn to uker etter det amerikanske presidentvalget og bare 60 dager før maktoverføringen til den påtroppende Trump-administrasjonen.
Fra Bidens side er det uten tvil et element av å skape «fakta på bakken» for å presse situasjonen så aggressivt som mulig. Det hvite hus hadde planlagt å kunngjøre angrepene mot Russland i september, men bestemte seg til slutt for å komme med kunngjøringen etter en forventet valgseier for visepresident Kamala Harris, i en valgkamp som ikke nevnte de forestående planene for en massiv eskalering.
Valget resulterte i Donald Trumps seier, som demagogisk poserte som en kritiker av krigen i Ukraina. Biden og Trump hadde i forrige uke et møte i Det hvite hus, der begge menn lovet en «myk maktoverføring», og hvor diskusjonene i kulissene fokuserte på Ukraina. Det er bemerkelsesverdig at Trump, som poster flere titalls ganger per dag på hans sosiale medieplattform, ikke har sagt noe i det hele tatt om ATACMS-autorisasjonen eller missilenes bruk i Ukraina.
Som repons på rapporter i september om at USA snart ville tillate langtrekkende angrep på russiske byer, skisserte Putin foreslåtte endringer i Russlands nukleære doktrine. Den russiske presidenten sa at «aggresjon mot Russland fra enhver ikke-atomvåpenstat, men med deltakelse eller støtte fra en atomvåpenstat, må betraktes som et felles angrep på Den russiske føderasjonen».
Tirsdag, etter det ukrainske angrepet på Bryansk, signerte Putin det nye nukleærstrategidokumentet, som senker i vesentlig grad terskelen for Russlands bruk av atomvåpen som respons på angrep på landets territorium, inkludert angrep «med bruk av konvensjonelle våpen, dersom en slik aggresjon skaper en kritisk trussel for landets suverenitet og/eller territoriale integritet.»
I henhold til Putins tidligere uttalelser og den nye doktrinen vedtatt av Den russiske føderasjonen, kan Russland potensielt respondere på NATO-angrep med en eskalering i Ukraina, angrep på amerikanske baser i Europa eller europeiske militære mål, andre former for «asymmetrisk krigføring» eller selv med bruk av et nukleært våpen.
Uansett responsen, USA og NATO-makter er villige til å risikere konsekvensene. Tendensen går i retning uopphørlig eskalering. Spørsmålet må stilles: Hva er det neste stadiet i opptrappingen av krigen? Hvor snart vil NATO-våpen regne ned over Moskva? Vil NATO-tropper bli utplassert?
Estlands utenriksminister Margus Tsahkna sa mandag til Financial Times at han støtter at de europeiske maktene setter «støvler på bakken» i Ukraina. Mens det ble reist i konteksten av en mulig «fredsavtale» orkestrert av Trump, har forslaget om direkte NATO-utplassering i konflikten blitt reist gjentatte ganger, mest betydingsfullt av Frankrikes president Macron tidligere i år.
Biden-administrasjonen, med de europeiske maktenes støtte, søker å ta ei rekke skritt for å intensivere krigen som gjør ytterligere eskalering desto mer sannsynlig. Og en påtroppende Trump-administrasjon, ikke mindre dedikert til den hensynsløse forfølelsen av USAs globale hegemoni, vil være like aggressiv i å føre kriger over hele verden.
USA-NATO-krigen mot Russland er i seg selv del av en eskalerende global krig, som inkluderer det pågående genocidet i Gaza, Israels bombeangrep mot Libanon og trusler om krig mot Iran, og den utviklende konflikten med Kina, som har vært Trumps sentrale fokus.
Opptrappingen av krigen finner sted midt i ei tiltagende politisk krise i alle imperialistmaktene, vendingen til diktatoriske styreformer og den enorme opptrappingen av angrepet på arbeiderklassen. Oligarkene er fast bestemt på å underordne hele samfunnet til krig. Det er den internasjonale arbeiderklassen som må mobiliseres, på grunnlag av et sosialistisk program, for å stoppe nedstigningen til en tredje verdenskrig.