Økningen av det amerikanske budsjettunderskuddet for regnskapsåret 2024, tidligere denne uka bekjentgjort av Kongressens budsjettkontor, Congressional Budget Office (CBO), har reist avgjørende økonomiske og politiske anliggender. Selv om de generelt er dekket over i den offisielle amerikanske valgkampen, er de av avgjørende betydning for arbeiderklassen både i Amerika og internasjonalt.
Det umiddelbare økonomiske spørsmålet er: Når vil stigningen av amerikanske statsgjeld bli opphav til ei krise for den amerikanske dollaren, en vesentlig nedsmelting av markedet for gjeld, markedet for amerikanske statsobligasjoner [Treasury bonds], eller et annet område av finanssystemet? Amerikansk statsgjeld er nå på vei mot $ 36 billioner og stiger i et tempo som anses som «uholdbart» av Federal Reserve-styreleder Jerome Powell, sammen med mange andre.
Og som følge av dette, hvordan vil det politiske etablissementet, hvorvidt regjeringen er i demokratiske eller republikanske hender, respondere på et slikt sjokk der de organiserer angrep på arbeiderklassen for å betale for ei dypt anlagt krise i finanssystemet?
Ifølge CBO steg det amerikanske budsjettunderskuddet for regnskapsåret 2024 til $ 1,8 billioner og nådde sitt høyeste nivå på tre år. Dette ble bare overgått av de vesentlige utleggene som et resultat av Covid-pandemien, hvorav mye gikk til de største amerikanske selskapene som også mottok massiv støtte fra rentenivåene satt av Fed til nært null.
Underskuddene har klatret kraftig de siste årene, men de har blitt ansett som håndterbare på grunn av ultralave rentenivåer. Den situasjonen har endret seg som følge av Feds rentehevinger, og det er indikert i budsjettdataene.
Den amerikanske regjeringen måtte i fjor måtte betale $ 950 milliarder i renteutgifter, en 34 prosent økning på $ 240 milliarder fra året før. Dette beølpet vil nesten garantert øke i årene forut.
Rentebetalingene var høyere enn både hele militærbudsjettet på $ 826 milliarder eller helseprogrammet Medicare, på $ 869 milliarder, og utgjør nå 14 prosent av hele budsjettet. Det vil si at én dollar av hver syv av offentlige utgifter går til innehavere av statsgjeld, som betyr at låneopptak i tiltakende grad blir brukt bare til å betale renteregninga på tidligere gjeld.
CBO har anslått at gjelda vil fortsette å stige dramatisk i umiddelbar framtid og vil være større enn $ 50 billioner ved slutten av dette tiåret. CBO kalkulerte at innen 2027 ville størrelsen på gjelda sammenlignet med den samlede økonomien overstige dens rekordnivå på 106 prosent av BNP, som ble nådd som et resultat av den andre verdenskrig.
Den gjelda produserte ikke ei krise den gang på grunn av ekspansjonen av den amerikanske økonomien i etterkrigsboomen. Den erfaringen kommer ikke til å bli gjentatt fordi den økonomiske veksten på lengre sikt bare er rundt 2 prosent. Dessuten er ikke USA det industrielle kraftsenteret landet var i de umiddelbare etterkrigsårene, men er framfor alt preget av veksten av finansiell parasittisme.
Doug Holtz-Eakin, presidenten for den konservative Komitéen for et ansvarlig føderalt budsjett, kommenterte de siste tallene ved å sette en kjepp i hjulet for Trumps økonomiske kampanje med hans påstander at store skattekutt, kombinert med økninger av tollsatser, ville underbygge USAs økonomi og få ned underskuddet.
«Du kan ikke vokse deg ut av dette problemet,» sa han.
USA har bare vært i stand til å heve sin gjeld til ekstraordinære høyder på grunn av dollarens rolle som den internasjonal valutaen. Men dollaren er ikke lenger støttet av gull, som et lager for reell verdi, men er en fiatvaluta. Det vil si, den fungerer bare som verdenspenger fordi den anses å være støttet av den amerikanske statens makt. Dersom denne tilliten undergraves eller betydelig avtar, kan det føre til ei dollarkrise.
Ei slik krise synes kanskje ikke å være på den umiddelbare agendaen, men som den avdøde tysk-amerikanske økonomen Rudiger Dornbusch en gang bemerket: «Krisa tar mye lengre tid å utvikles enn du tror, og så skjer den mye raskere enn du kunne hadde trodd.»
Og det er klare indikasjoner for at ei krise er under utvikling. Prisen på gull, det ultimate verdilageret i det kapitalistiske pengesystemet, når jevnlig nye rekordhøyder med flere sentralbanker som øker deres gullbeholdninger. Det er økende nervøsitet i det amerikanske finansmarkedet for om det kan absorbere økningen i statsgjeld, og det har vært svak etterspørsel etter ny amerikansk gjeld på de siste auksjonene.
Det er også trekk fra ei rekke land, deriblant Kina, Brasil, Tyrkia og andre, som den amerikanske allierte Saudi-Arabia, for å arrangere handelstransaksjoner i andre valutaer enn den amerikanske dollaren.
Denne bevegelsen har tiltrukket seg Donald Trumps oppmerksomhet, som nylig advarte at tapet av dollarens globale status ville tilsvare å tape en krig, der han truet med å pålegge en avgift på 100 prosent på varer fra land som forsøker å flytte seg ut av dollarsystemet.
De underliggende og voksende problemene i den amerikanske økonomien, og hva de varsler, får praktisk talt ingen dekning i de såkalte hovedstrømsmedia. Akkurat som de vifter vekk den reelle faren for atomkrig med påstanden at Russlands president Vladimir Putin bløffer, så tror de at om de bare ignorerer tegnene på ei finanskrise under utvikling, vil den bare forsvinne.
Ifølge Jason Furman, en tidligere toppassistent i Obama-administrasjonen, og nå ved Harvard, er det ingen grunn til bekymring. «Vi har lært at vi låner mer enn vi kunne. Og vi har faktisk lånt mer enn vi forventet,» sa han til Wall Street Journal forrige måned.
Det er imidlertid en viss erkjennelse i de øvre sjikt av finanskretser at vesentlige problemer er under utvikling, inkludert det voksende underskuddet og det faktum at inflasjon, som fører til hevede renter, er en vesentlig risiko.
I to separate offentlige opptredener denne uka, rapportert av Australian Financial Review, forsøkte JP Morgan-sjef Jamie Dimon og hedgefondsmogulen Ray Dalio begge å rette oppmerksomheten vekk fra anliggendet om når og hvor stort det neste rentekuttet fra Fed kunne bli.
Dalio sa at de som var på utkikk etter ytterligere store rentekutt «var i ferd med å kom foran seg selv» og risikoene var mer til oppsiden enn til nedsiden, der han pekte på det han kalte «gjeldssituasjonens tikkende tidsbombe» i USA.
Dimon sa det burde være bekymring om det amerikanske underskuddet, og bemerket at på begynnelsen av 1980-tallet, da inflasjonen var 14 prosent var underskuddet 3,5 prosent av BNP sammenlignet med 7 prosent i dag. Samlet gjeld var 35 prosent av BNP sammenlignet med rundt 100 prosent i dag.
Under betingelser der militærutleggene vil øke uansett hvilket parti som vinner presidentvalget, slipes knivene for et vesentlig angrep på utleggene for sosiale tjenester.
Både Kamala Harris og Trump har sagt at de ikke vil røre ved to av de største budsjettpostene, Social Security og Medicare. Men valgforpliktelser er én ting, økonomi og finans er en annen.
Romina Boccia, direktør for budsjett og rettighetspolitikk ved det høyreorienterte Cato Institute, som lenge har vært forfekter av en såkalt mindre regjering, reflekterte utbredte synspunkter i det økonomiske etablissementet, der hun sa til Journal at Medicare måtte gjøres mer effektivt, og at Social Security rettighetene måtte kuttes.
«Enhver finanspolitisk plan som ikke tar for seg disse programmene adresserer i utgangspunktet ikke rotårsaken til høyere statsutlegg,» sa hun.
Det sentrale anliggendet er hvordan dette frontale angrepet på arbeiderklassen skal utføres. Det spørsmålet er også gjenstand for diskusjon bak lukkede dører i styringskretser der gjeldskrisa blir dypere.
En nylig ytringskronikk av Mitch Daniels i Washington Post, med tittelen «Dagen dollaren døde kommer. Hva er planen?», besørget litt innsikt inn i disse vurderingene.
Daniels, en tidligere republikansk guvernør i Indiana, som tjenestegjorde både i Reagan- og George W Bush-administrasjonene, innrammet hans kommentar av en konferanse han sa burde kalles «viet forberedelsen av en plan for kollapsen av det amerikanske markedet for statsgjeld, og dollarens status som verdens reservevaluta – og de økonomiske og sosiale konsekvensene av en slik hendelse.»
Han bemerket at med underskudd nært $ 2 billioner og gjeld i ferd med å overgå nasjonens BNP, «tviler bare et svinnende antall fornektere på at et katastrofalt oppgjør ligger forut, inkludert tosifret skade på amerikaneres inntektsvekst.» Det var «forbi tiden for å forberede seg».
Fokuset måtte bli planlegging for dagen da, ikke om, «titalls millioner amerikanere blir fortalt at trustfunds are not trustworthy [pensjonsfondene er ikke pålitelige], og at sikkerhetsnettsytelsene de har mottatt er i ferd med å bli redusert, kanskje drastisk.»
Daniels advarte at meldinger til en opprørt offentlighet om at de måtte forholde seg til situasjonens nødvendigheter ikke ville være tilstrekkelig.
Økonomisk kollaps, sa han, ville utløse voldelige reaksjoner som reiser spørsmålet om hvilke av presidentens «mer enn 100 ensidige fullmakter som kan bli nødvendige». Dette kan inkludere krigsrett, og det måtte bli en plan for å avgjøre «hva som er tillatt eller ikke av formuleringene i oppstandsloven, the Insurrection Act, [som Trump ville påkalle i 2020], som autoriserer bruken av militæret ikke bare for å ‹undertrykke opprøret›, men også for å undertrykke en ‹ulovlig kombinasjon eller konspirasjon› som ‹forhindrer utøvelsen av lovene.›»
Det ville være et alvorlig feiltak å avfeie en slik analyse som «grublerier» uten noe reelt grunnlag. Disse konklusjonene stammer faktisk fra den objektive logikken av økonomiske og finansielle prosesser.
Akkurat som det er en diskusjon i styringskretser om hvordan å håndtere den voksende økonomiske krisa så må arbeiderklassen gjøre sine forberedelser. Den må basere seg på hendelsenes objektive logikk og starte en politisk kamp for omveltingen av det konkursrammede kapitalistsystemet og dets iboende pådriver til diktatur. Det er kampen for å ta politisk makt og etablere en arbeideres regjering og sosialisme.