«Før valget ga jeg en advarsel», sa den britiske statsministeren sir Keir Starmer på tirsdag.

I forkant av gjenåpningen av Parlamentet etter sommerferien måtte han nå være «ærlig med dere. Ting er verre enn vi noen gang hadde forestilt oss. I løpet av de første ukene oppdaget vi et svart hull i de offentlige finansene på £ 22 milliarder... Så seint som sist onsdag fant vi ut at – takket være den forrige regjeringens hensynsløshet – lånte vi bare i løpet av de tre siste månedene nesten £ 5 milliarder mer enn OBR [Kontoret for budsjettansvar] forventet.»

Dette var en del av det «økonomiske sorte hullet» Labour-regjeringen har «arvet» og som ville bety å måtte «ta grep og gjøre ting annerledes. En del av det er å være ærlig med folk – om valgene vi står overfor og hvor tøft dette vil bli. Helt ærlig, ting vil bli verre før de blir bedre.»

Labour må «gjenopprette de offentlige finansene» og det betyr «vanskelige avveininger», som å måtte kutte godtgjørelsen for vinterbrensel for 10 millioner pensjonister konfrontert med en nesten 10 prosent gjennomsnittlig prisøkning på årets energiregninger. «Og det vil komme mer. Jeg vil ikke vike unna for å treffe upopulære avgjørelser.»

Det første regjeringsbudsjettet som er planlagt for oktober, fortsatte Starmer, «kommer til å være smertelig».

Starmers kritikk av den foregående Conservative-regjeringen var at den ikke hadde klart å ta de nødvendige vanskelige valgene: «Hver gang de sto overfor et vanskelig problem klarte de ikke å være ærlige, de tilbød populismens slangeolje,» der Starmer mener enhver politikk ikke fullt ut diktert av internasjonal finans.

Etter «Nøysomhetens æra» som ble erklært av Tory-Liberaldemokrat-koalisjonen i 2010, gjorde Starmer en ordrett repetisjon av den blanke løgna fortalt av daværende finansminister George Osborne om den regjeringens agenda: at «de med de breieste skuldrene må bære den tyngre byrden», før han insisterte at alle ville bli utsatt for et «stort krav» om å gjøre oppofrelser.

Starmers gjentatte valg av målestokk for å måle Tory-feiltak var ekstraordinær. Han rammet hele hans tale inn rundt de siste ytre høyre-opptøyene, og insisterte på at kjennetegnet på «hvor langt vi har falt» var at, fordi britiske fengsler er fulle til bristepunktet, måtte vi «bokstavelig talt hver dag» under opptøyene «sjekke det nøyaktige antallet fengselsplasser vi hadde, og hvor disse plassene var, for å sikre at vi raskt kunne arrestere, tiltale og straffeforfølge folk.»

«Det ikke å ha nok fengselsplasser er omtrent en så fundamental fiasko som du kan få,» sa den tidligere direktøren for den offentlige påtalemyndigheten, med ei strofe som illustrerer represjonen hans regjering vil tildele millioner av arbeidere som skal ytterligere utarmes av Starmers «vanskelige valg».

Allerede før Starmers forskjellige «oppdagelser» om de offentlige finansene ble Labours valgmanifest beskrevet av Institute for Fiscal Studies (IFS) som å fremme «overordnede utgiftsplaner som innebærer skarpe reelle kutt på ei rekke områder, uten å spesifisere hvor disse kuttene vil ramme eller hvordan de skal oppnås.» IFS-forskningsøkonomen Bee Boileau kommenterte at Labour ikke hadde lovet noe «for å øke de totale offentlige tjenesteutgiftene med nok til å unngå svært vanskelige valg for mange offentlige tjenester i det neste parlamentet».

Nå bringer nesten hver dag en ny grunn til flere kutt fra munnen til Starmer og finansminister Rachel Reeves.

Det Starmer imidlertid aldri har nevnt er at den viktigste drivkraften for mer brutale innstramminger er Labours besluttsomhet om å trappe opp Storbritannias støtte til den NATO-ledede krigen mot Russland i Ukraina, og å ta full del i Washingtons pådriver for å ta kontroll over ressurser og markeder i hele verden ved også å beseire Kina.

Labour har allerede lovet at det første kravet på enhver «økonomisk vekst» regjeringen klarer å presse ut av utbyttingen av arbeiderklassen vil gå til de væpnede styrkene, som skal få deres budsjett hevet til 2,5 prosent av BNP så snart «økonomiske betingelser» tillater det.

Umiddelbart etter å ha levert hans budskap om mer smerte i vente for arbeidere reiste Starmer onsdag til Tyskland hvor han skulle diskutere de neste trinnene i krigen i Ukraina med kansler Olaf Scholz – en krig som nå utspiller seg både på russisk og ukrainsk jord, og med NATO-trente tropper og NATO-leverte våpen.

Fortsatte eskaleringer vil bety massive nye utlegg. Starmer har allerede signalisert hans iver etter å bruke et estimat på opptil £ 200 milliarder for å fornye Storbritannias atomvåpenarsenal, som skal betales gjennom ødeleggelsen og privatiseringen av mye av Det nasjonale helsevesenet (NHS), utdanningsvesenet og lokale tjenester.

I parlamentsvalget i juli stilte jeg som kandidat for Socialist Equality Party i valgkretsen Holborn and St Pancras direkte mot Starmer. SEP tok den beslutningen for å advare for at Starmers Labour ville bli en regjering for krig og sosial reaksjon, som ville ta på seg rollen som var forspilt i styringsklassens øyne av en splittet, inkompetent Tory-regjering. Vi forklarte nødvendigheten av at arbeidere slutter seg til kampen for å bygge deres eget, sosialistiske, parti i opposisjon.

Om Labours seier med den laveste valgdeltakelsen på generasjoner, sa vi om det «nye reaksjonære monsteret» som erstatter Rishi Sunak i No 10 Downing Street: «Starmer begynner hans statsministerperiode med blod på hans hender fra hans støtte for Gaza-genocidet og for Ukraina-krigen, der han allerede har gitt uttrykk for sterk motstand mot arbeiderklassens sosiale forlangender og er forpliktet til politiundertrykking av demonstranter mot genocid.»

Vi gjentok: «Vår valgkamp var rettet mot å bryte konspirasjonen av taushet opprettholdt av kapitalistmedia, de store partiene, fagforeningene og det som går for å være ‹venstre› over de akutte farene arbeiderklassen står overfor, og å bygge et sosialistisk alternativ til Starmers parti for genocid og krig.»

Hver eneste pseudo-venstre-tendens i Storbritannia stilte på rekke bak valget av en Labour-regjering, som begrenset arbeidere til å støtte et par dusin protestkandidater i opposisjon mot Labour over Gaza.

Socialist Workers Party var typisk i så måte. Partiets artikler i valgperioden erkjente at «Starmer har til hensikt å regjere på samme måte som Toryene, ville bli «en fiende av arbeiderklassen» og «styre i interessene til big business og amerikansk og britiske imperialisme». Men oppfordringen var likevel å stemme Labour for å få ut Toryene.

Partiavisa Socialist Worker oppfordret sine lesere til å «frydes når Toryene ydmykes» og «feire et knusende nederlag for det åpne partiet for big business, innstramminger, krig, NHS-kutt, rasisme og støtte til Israel». Det ville være «strålende» med Toryenes fjerning «å bla om fra 14 år med Tory-brutalitet og klassekrigføring».

Det politiske alternativet til Starmer promotert av pseudo-venstre var ikke en reell opposisjon – de forskjellige eks-labouristene og andre «uavhengige» ledet av den utviste tidligere partilederen Jeremy Corbyn og de titalls «venstreorienterte» som fortsatt er i Starmers parti, og fagforeningslederne.

Corbyn representerer ei gruppe av fem uavhengige som forgjeves prøver å oppmuntre Starmer til å endre hans holdning på Israel og andre anliggender. Starmers respons var å trekke partipisken fra syv av Labours gjenværende «venstreorienterte» for å motsette seg regjeringen og å støtte en slutt på tobarnstaket for trygdeytelser.

Starmers ene store endring av politikken fra Toryene har vært å bringe fagforeningslederne inn fra kulda, og gjøre dem til korporative partnere med big business som dens industripoliti.

Enhver tendens som støttet Starmers valg bærer direkte politisk ansvar for hva regjeringen nå gjør og hva den vil gjøre framover. Labour, det angivelige mindre onde enn Toryene, viser seg å være den mest høyreorienterte regjeringen i britisk historie. Den kan ikke presses til «venstre», verken ved å omfavne corbynistenes lederskap eller ved å appellere til fagforeningsbyråkratiet om å «slåss».

Regjeringens sosiale angrep og føring av imperialistkrig må systematisk bekjempes med klassekampens virkemidler, og dens politiske strupetak må brytes gjennom byggingen av Socialist Equality Party som arbeiderklassens nye, revolusjonære lederskap.