Sir Keir Starmers første utenlandsreise som Storbritannias nye statsminister befestet Labour-regjeringens agenda for krig og innstramminger.

Der han iførte seg sin kappe som Storbritannias krigstidsstatsminister tok Starmer til orde for å utvide NATOs krig mot Russland og foreleste andre NATO-medlemmer om å øke militærutleggene til minst 2,5 prosent av BNP, som han har lovet.

I hans mest oppflammende handling uttalte Starmer under toppmøtet at Storbritannia hadde tillatt Ukraina å bruke britiske kryssermissiler av typen Storm Shadow inne i Russland.

Starmer sa han «kom til dette toppmøtet med en klar beskjed. Et budskap om varig og urokkelig forpliktelse til NATO-alliansen. Til Ukraina.» Han erklærte: «Vi lever i en ny og farlig æra ... En definert av volatilitet og usikkerhet. Vi står overfor en generasjonstrussel fra Russland ... hjulpet av slike som Nord-Korea og Iran. Konflikter raser over Midtøsten og Nord-Afrika, og så er det «utfordringen fra Kina».

Han var «stolt av å representere et parti som var medvirkende til å skape NATO for 75 år siden». Dette ble ledet, sammen med USA, «av Labours statsminister Clement Attlee og en Labour-utenriksminister, Ernie Bevin». I dag, i konfrontasjonen med Russland, er det nødvendig «å mobilisere det Bevin kalte vår ‹kollektive moralske og materielle kraft›».

«Alternativet til Ukrainas seier er utenkelig,» insisterte han. «Det er grunnen til at vi vil levere støtte til Ukraina verdt £ 3 milliarder hvert år ... så lenge som det tar.»

Storbritannia ville «fortsette å stille våre væpnede styrker til NATOs disposisjon. Opprettholde vår tilstedeværelse i Estland og Polen, i år lede landgreina av Den allierte responsstyrken, og opprettholde og modernisere vår kjernefysiske avskrekking.»

Selv om 23 NATO-medlemmer nå bruker 2 prosent av deres BNP på forsvar, «vi må gå lenger», sa Starmer, og refererte til Labours «Strategic Defense Review for å styrke våre væpnede styrker og beskytte vår nasjonale sikkerhet» og «en klar vei for å bruke 2,5 prosent av vårt BNP på forsvar».

Starmers Washington-besøk ble innledet av en kryssild av krigshissing fra Labour. Regjeringen, som ble installert den 5. juli, har lovet å overlevere militærstøtten til Ukraina som var lovet av Rishi Sunaks foregående Konservativ-regjering innen 100 dager, så vel som ei ny pakke med militær støtte bekjentgjort innen 24 timer etter dens tiltredelse.

Forsvarsminister John Healey – rett tilbake fra hans første utenlandsreise som minister til Zelenskyj-regimet i Kiev – ledsaget Starmer til Washington, og insisterte at Storbritannia skulle bli «den ledende europeiske nasjonen i NATO». Sky News kommenterte om Healey: «I et uvanlig signal om politisk kontinuitet angående våpenforsyning til Ukraina, sa han: ‹Sunak-løftet kommer med Starmer-garantien for levering.›»

Starmer forsvarte USAs president Biden mot oppfordringer om at han skal trekke seg som den demokratiske presidentkandidaten på grunn av en rekke verbale glipp, inkludert flere servert under toppmøtet. På spørsmål fra BBCs politiske redaktør Chris Mason om Biden var senil, svarte Starmer at han hadde holdt et én-times bilateralt møte med den amerikanske presidenten om de store anliggendene NATO konfronterer, først og fremst hvordan å utvide krigen mot Moskva, og at Biden var «på tvers av detaljene» og hadde vist «utrolig lederskap».

Om bruken av Storm Shadow-missiler uttalte Starmer: «De er for defensive formål, men det er opp til Ukraina å bestemme hvordan de skal anvendes for de defensive formålene ... det er posisjonen.»

President Zelenskyj skrev på X torsdag som svar: «I dag morges fikk jeg vite om tillatelsen til å bruke Storm Shadow-missiler mot militære mål på russisk territorium. I dag hadde vi muligheten til å diskutere den praktiske gjennomføringen av denne beslutningen.»

Til tross for hans bravurpresentasjon er Starmer under konstant press fra hans mestere for å gjøre mer.

På flyturen til Washington ble han utfordret av journalister om hans «jernstøpte» løfte om å bruke 2,5 prosent årlig på militæret, om hvorfor en frist ikke var satt. Sky News’ politiske redaktør Beth Rigby skrev: «Han nektet gjentatte ganger å forplikte seg til å levere på forpliktelsen i hans første periode, eller å tilby ei tidslinje for levering i forkant av den strategiske forsvarsgjennomgangen, som kan ta opptil et år å få sluttført.»

Philip Ingram, en tidligere oberst i den britiske militære etterretningen, kommenterte at Starmer «leker med ilden» mens han ventet på en gjennomgang før han setter et nivå for forsvarsutlegg. Han klaget: «Det vil ta år å fikse hæren, våre ammunisjonslagre, få RAF og marinen beredt.»

En annen kritiker er lord West, en tidligere sjef for marinen og sikkerhetsminister under Labour-regjeringen til Gordon Brown i 2007 – som tar til orde for militærutlegg på minst 3 prosent av BNP – og som erklærte forut for toppmøtet at Starmer måtte sette ei tidslinje som «et eksempel for alle europeiske land».

Militæret var også bekymret for hvor nakent Starmer hadde snakket om å bruke britiske missiler mot Russland, og hans oppfordring til Zelenskyj om å avsløre i-kulissene-diskusjoner med Ukraina, som avslørte omfanget av NATOs aggresjon mot Russland. Ifølge Telegraph orienterte «forsvarskilder» at han «gikk for langt». I en hastig retrett ble Downing Street tvunget til å uttale at regjeringens politikk «ikke hadde endret seg» angående utplassering av de langtrekkende missilene.

Dette var en repetisjon av responsen fra sir Tony Radakin, sjef for forsvarsstaben, som tidligere i år intervenerte etter at daværende Konservativ-utenriksminister lord Cameron også hadde indikert at Kiev hadde rett til å målrette lokaliseringer inne i Russland. Radakin uttalte at britisk-leverte kryssermissiler bare kunne anvendes inne på Krim og Ukrainas fastland.

Realiteten forblir, USA, Storbritannia og Tyskland har nå alle kommet med slike uttalelser om missilanvendelse mot russisk territorium.

Toppmøtet bekreftet og utdypet denne eskaleringen, som etablerer en NATO-kommandobase i Tyskland og, mest provoserende, plasserer NATO-offiserer i Kiev, samtidig som man ble enig om å utplassere langtrekkende missiler i Tyskland i stand til å treffe større byer dypt inne i Russland, inkludert Moskva.

Bidens egne åleglatte formuleringer var at «vi har tillatt Zelenskyj å bruke amerikanske våpen på kort sikt», men at det å ramme sentrale lokaliseringer inne i Russland «ikke ville være den beste bruken av våpnene han har».

Socialist Equality Party beskrev det britiske parlamentsvalget som et «krigsvalg», forlangt av USA og delene av britisk imperialisme nærmest Washington, for å installere en regjering i stand til ytterligere å fremme krig mot Russland og intensivere konflikten med Kina. På alle fronter bekreftet Starmers opptreden på NATO-toppmøtet at han faktisk er leder for en regjering for krig og politisk og sosial reaksjon.

Blant de første telefonsamtalene Starmer holdt med verdensledere etter å ha blitt valgt, var en med Italias fascist og statsminister Giorgia Meloni. Ifølge referatet fra Downing Street 5. juli var «statslederne enige om viktigheten av tett samarbeid om felles utfordringer, som migrasjon og støtte til Ukraina».

Starmer fulgte opp et løfte som ble gitt om å møte Meloni på NATO-toppmøtet, og begge skal møtes igjen på det antirussiske toppmøtet European Political Community, etablert av den franske presidenten Emanual Macron, den 18. juli.

Starmers banking på krigstrommene setter hans regjering på kurs for en vesentlig konfrontasjon med arbeiderklassen, som skal betale regninga for krig.

I en avslørende uttalelse på toppmøtet sa Starmer som svar på et spørsmål om han ville «gi fagforeningene det de vil ha» i relasjon til kommende lønnssamtaler i offentlig sektor: Etter allerede å ha uttalt at hans regjering ikke ville betale juniorleger en «uoverkommelig» 35 prosent lønnsøkning, svarte Starmer: «Nei, er svaret ... Det er åpenbart at det er ei rekke lønnsoppgjør som skal gjennomgås på årsbasis. Men økonomien er i en veldig dårlig forfatning, jeg mener det er åpenbart.» Han la til: «Når det gjelder den overordnede budsjettrevisjonen, det jeg har gjort for øyeblikket, som dere forventer, er å prioritere det mest betydningsfulle og det viktigste.»

Han ga som hovedeksempel på hva som er «viktig» hans forpliktelse for å øke militærutleggene, og politikken med å sende £ 3 milliarder pund årlig, med en åpen ende, til Ukraina, som utelukker å bruke £ 2,3 milliarder for å avslutte den Tory-pålagte velferdsbegrensningen – som begrenser ytelser til de to første barna i de fleste husholdninger – som har drevet millioner av de mest utsatte dypere ut i fattigdom.