To a land unknown, av den palestinsk-danske forfatter-regissøren Mahdi Fleifel, er en av de viktigste filmene som har dukket opp i år.

Forbløffende er at den ble filmet, redigert og hadde premiere på filmfestivalen i Cannes i mai, alt mens den israelske utryddelseskrigen i Gaza pågikk.

Fleifels fiksjonsfilm følger to papirløse palestinske flyktninger og søskenbarn, Reda og Chatila, som finner seg i Athen og gjør desperate forsøk på å nå Tyskland, hvor de håper å åpne en restaurant. I løpet av deres forsøk på å unnslippe elendige betingelser, er de selv nødt til å ty til lugubre og til og med brutale metoder. Det er en pris å betale for slike handlinger.

Selv om To a Land Unknown ikke behandler de umiddelbare politiske eller militære omstendighetene, eller betingelsene i Gaza som sådan, at den dramatiserer situasjonen til palestinerne, spilte det nødvendigvis en rolle i at den genererte en så kraftig populær og avgjørende respons i Cannes.

Som én medieberetning forklarte, filmen fikk ikke bare ni minutters stående applaus ved visningen på filmfestivalen, «publikummet på teatret ropte også ‹Fritt, fritt Palestina!› og andre slagord for å vise støtte til Palestina».

Da han introduserte filmen bemerket Fleifel at det var

spesielt rørende for meg, i disse utrolige tider, å presentere en palestinsk film i Cannes. Som palestinere, vi utfordrer medias stereotypier, men enda viktigere, vi trosser usynlighet, en kamp vi har møtt siden begynnelsen. Historiene våre trengs nå mer enn noen gang.

Filmen har blitt invitert til 50 filmfestivaler, deriblant til New Zealand og Melbourne internasjonale filmfestivaler i august. Når To a Land Unknown har premiere i Nord-Amerika, vil vi legge ut denne kommentaren og det ledsagende intervjuet med regissør Fleifel på nytt.

Ingenting av dette tyder på at de israelske forbrytelsene i Gaza er primært ansvarlige for filmens suksess. Langt ifra. Det er et seriøst, intelligent kunstverk i seg selv. To a land unknown er imidlertid i stand til å hente kraft og betydning fra samtidens hendelser fordi den allerede er orientert mot de store spørsmålene i vår tid: fattigdom, sosial ulikhet, angrep på immigranter, krig og imperialistundertrykking, og deres uunngåelige, hverdagslige konsekvenser for livene til et stort antall mennesker.

I Fleifels film er, som nevnt, de palestinske flyktningene Chatila (Mahmoud Bakri) og Reda (Aram Sabbah) strandet i Athen, uten identitetspapirer, de lever fra hånd til munn, og lever sammen med andre arabiske flyktninger i elendige innkvarteringer. Reda har vært av heroin i en måned, men trangen er fortsatt sterk. I en av åpningsscenene stjeler paret ei kvinnes veske, bare for å oppdage, med avsky, at hun også er fattig og bare hadde fem euro på seg.

Pass og flybilletter er deres viktigste ønskemål, slik at de kan komme seg til Tyskland. «Tyskland er ikke som Hellas.» Men falske pass koster seriøse penger. Chatila snakker på mobiltelefon med kona Nabila og sønnen, som er igjen i flyktningleiren i Libanon som han og Reda snudde ryggen til.

Hvorfor forlot du Libanon? blir Chatila spurt på et tidspunkt. «Libanon er ikke vårt land,» det er «som et fengsel, som Gaza». Når det gjelder søskenbarnas nåværende oppholdssted, «se på grekerne», sier han foraktfullt, «de ser ut som arabere».

Nok et ran. Men beholdningen av penger Chatila har gjemt vekk er borte. Reda har tatt dem for narkotika. Chatila er rasende. Skyldtynget prostituerer Reda seg for å erstatte pengene, eller en del av dem. Chatila snakker på telefon med Redas mor, og lyver om at hennes sønn er rein fra narkotika. «Lov meg at du tar vare på ham,» bønnfaller hun.

De planlegger å tjene noen penger ved å smugle en 13-år-gammel gutt de møter, Malik (Mohammad Alsurafa), til Italia, for å treffe en slektning. Men de trenger ei «respektabel kvinne» til å spille rollen som hans mor. Noen Chatila har møtt i en park, og først avvist, Tatiana (Angeliki Papoulia), vil måtte gjøre nytten. Hun tror imidlertid ikke på Chatilas påstand at han og Reda bare ønsker å hjelpe Malik med å komme seg til Italia. «Hvor mye penger vil du tjene?» spør hun, og krever raskt et kutt.

Så snart den operasjonen er igangsatt, kommer Chatila opp med et enda mer ambisiøst og farlig «menneskesmugling»-opplegg, for å skaffe dem alle pengene de trenger på én gang. Ting går selvsagt ikke som planlagt.

Reda er den mer følsomme eller i det minste den lettere samvittighetsrammede av de to søskenbarna. Til dels for å trøste seg, bruker han narkotika i selskap med den ikke-angrende avhengige Abu Love (Mouataz Alshaltouh). «Chatila, vi er dårlige mennesker», klager Reda mens deres desperate plan utfolder seg. Chatilas svar er bare å peke på «dritten vi er i». Også for å trøste seg drømmer Reda om deres framtidige liv i Tyskland, det tilsynelatende landet av melk og honning. «Fortell meg om kafeen», er han tilbøyelig til å kreve av Chatila, som føyer seg, maler bilder av «en liten butikk i et arabisk nabolag», med «Nabila på kjøkkenet», osv.

Mot slutten gjentar Abu Love vers fra den kjente palestinske poeten Mahmoud Darwish’ «The Mask Has Fallen». «Maska har falt av», sier han, «du har ingen brødre, min bror. Du har ingen slott, ikke vann, ingen medisiner, ingen himmel, ikke blod, ikke seil.»

Linjene antar ny mening midt i Gaza-genoocidet kollektivt utført av Israel, USA og de andre stormaktene, og fullt istemt av de arabiske borgerlige regimene. Det «demokratiske», «fredelige» sløret har forsvunnet helt, med noe forferdelig, blodig som har tatt dets plass.

To a Land Unknown er skarpøyet, usentimentalt, realistisk, nøyaktig, av og til komisk. Den maler ikke pene bilder, men den er heller ikke kynisk i det aller minste. Chatila og Reda, og de fleste av de andre også, er helt anstendige, velmenende mennesker, til og med søte, ømme. Forferdelige omstendigheter, inkludert tre-kvart-århundre med sionistvold, produserer disse forferdelige resultatene.

Filmens intense oppriktighet og autentisitet er ubestridelig. I dette spiller uten tvil den smertefulle, kronglete palestinske erfaringen inn. Undertrykking foredler ikke nødvendigvis, som To a Land Unknown selv bekrefter, men dersom kunstneren under slike vanskelige betingelser tar livet og kampen på alvor, kan det oppmuntre til en hengivenhet til personlig og sosial ærlighet som er overbevisende og uimotståelig. Kunstneren kan til og med si, med en kjent fransk romanforfatter, «Men framfor alt vil jeg være sannferdig.»

Filmen kaster lys over den palestinske flyktningsituasjonen, den fysiske og psykiske vanskeligheten til papirløse og forlatte generelt, og gir i forbifarten et glimt av den sosiale elendigheten i Hellas, delvis takket være det råtne «venstre» Syriza-regimet, som lovet sosial endring og leverte fullstendig underdanighet til bankene og big business.

Betingelsene vi ser i Athen er imidlertid ikke så forskjellige fra dem utallige andre steder. Narkotika, daglig vold, fortvilelse, kampen for å overleve. Dette er hva kapitalismen har påført befolkninger overalt. Det offisielle samfunnet kaster hendene i været, eller peker på arvesynden og den menneskelige karakterens skrøpelighet, for å gjøre rede for forbrytelsene dets egen profittsult, hensynsløshet og korrupsjon satte i gang. Filmer som denne peker i en annen retning, konkret mot det eksisterende systemet av sosiale og økonomiske relasjoner.

I To a Land Unknown og A World Not Ours har Fleifel nå laget to betydelige, rørende, urovekkende spillefilmer. I tillegg har han regissert ei rekke slående kortere filmer, fiksjon og dokumentar, deriblant Xenos (2014), A Man Returned (2016), A Drowning Man (2017) og 3 Logical Exits (2020). Det er vanskelig å tenke på en annen filmskaper som har utrettet mer de siste dusin årene.