WSWS snakket nylig med filmskaperen Mahdi Fleifel, regissøren av To a Land Unknown, i en videosamtale.

David Walsh: Gratulerer med å ha laget en veldig sterk og rørende film. Da vi sist snakket i 2018, var du, som du kanskje husker, noe deprimert over mulighetene. Du sa faktisk, hvis jeg kan sitere: «Jeg reiser rundt i verden og jeg har sett hvordan industrien fungerer. Jeg er ganske desillusjonert over den.»

Så etter flere kortere filmer, hvordan klarte du til slutt å få til å lage dette lengre verket?

Mahdi Fleifel: Et godt poeng. Jeg tror da vi snakket sist, jeg hadde tatt beslutningen om å slutte ei stund, eller i det minste sa jeg til meg selv, at jeg ville prøve noe annet.

Jeg gikk på universitetet. Men det er som om du har denne steinen i skoen ... jeg kunne ikke la filmskaping gå. Jeg relanserte prosjektet med en ny produsent, denne gangen en gammel venn av meg, Geoff Arbourne. Han er britisk, og bor i Cape Town. Han lager dokumentarer, men han er ganske utradisjonell på en måte.

Geoff viste seg å være en produsent verdt hans salt. Han ble med i januar ’22 og filmen hadde premiere i Cannes i mai ’24. Jeg kastet bort fire år med andre anerkjente, respekterte produsenter. De etterlot meg som en hamster i et hjul i såkalt utviklingsmodus, mens de jobbet med flere andre prosjekter. Geoff sa, nei, jeg skal legge alt inn i dette. Vi skal realisere dette. Tro for sitt ord, han klarte å skaffe midler.

Vi innså at vi ikke kunne vente til hele finansieringen var på plass, som er den klassiske metoden. Alle de danske produsentene jeg arbeidet med insisterte på at alt måtte være på plass. Sikkerhetsbeltet må på, ingen risiko, og de er selvfølgelig avhengige av skattebetalernes penger, fra Det danske filminstituttet. Men så snart Instituttet svarer med et avslagsbrev, toer de deres hender som Pontius Pilatus, og vekk er de.

Vi valgte den andre gamle skole veien – med å tigge, stjele og låne. Geoff henvendte seg til mye private equity. Han dro til palestinske aktivister, eller folk med interesse for Palestina. Roger Waters fra Pink Floyd, for eksempel, var en av personene som hjalp til. Flere filmfond kom gjennom, og vi sikret oss finansiering i Frankrike, Tyskland og Holland.

Ironien er, med Geoff som er britisk, ingen britiske penger; jeg som er dansk, ingen danske penger.

Men vi klarte å gjøre det. Det vanvittige er den korte tiden fra første dag med hovedfotografering, den 7. november 2023, og til premieren den 22. mai 2024 – seks måneder og 15 dager.

Det var som om vi hadde en pistol mot våre hoder, vi hoppet i vannet, haiene var bak oss og det var bare én vei. Og vi klarte det. Men, som jeg har sagt i andre intervjuer, dette er ikke en formel for andre prosjekter, håper vi.

Legen min ville absolutt ikke anbefale det. Vi snakker høyt blodtrykk, høyt kolesterol, overvekt, mental ustabilitet, alt dette. Jeg tror ikke vi ønsker å gjøre det på denne måten igjen. Men det var en stor opplevelse og gitt den breiere situasjonen vi var i … vi var midt i pre-produksjonen da 7. oktober skjedde i Gaza.

DW: Hva var innvirkningen av de hendelsene?

MF: Som du vet, vi lever nå i en annen verden. Det er en verden før 7. oktober og en verden etter. Det som skjer i Palestina ... det er som om vi ser ting i Technicolor nå, det er klart som dagen.

Essensielt, det har satt spørsmål om hele vår menneskehet. Kostnaden er elvene av blod, Gaza-beboerne betaler for dette. Det er grusomt å være vitne til. Men hvis vi zoomer ut, får det oss virkelig til å stille spørsmål om vår menneskhet. Hvor går vi herfra?

Vil vi faktisk respektere og omfavne vår menneskehet? Vi har disse lovene, vi ser hva som skjer med Den internasjonale domstolen. Skal vi respektere disse lovene som representerer hvordan vi har utviklet oss som menneskeslekt, eller skal vi forkaste dem og bare gjøre vår verden om til en jungel? Det er for meg spørsmålet vi nå står overfor.

DW: For hva det angår de styrende elitene, er svaret på spørsmålet ditt åpenbart. Det er ingen «røde linjer». Det presserende anliggendet er at befolkningen må trekke konklusjoner om hva slags samfunn de vil ha, for dette systemet går til helvete.

MF: Ja, de fortsetter å presse ting lenger og lenger. Så mye som jeg ønsker å håpe på noe bedre, gjør den nåværende virkeligheten meg ganske pessimistisk.

DW: La oss legge det til side for øyeblikket, og la meg spørre deg om filmen.

Vanligvis spør jeg en filmskaper om opprinnelsen til ideen til hans eller hennes film. Men i dette tilfellet er ikke det nødvendig fordi hele din historie, personlig, kunstnerisk, tydeligvis har arbeidet fram mot dette. Det er A World Not Ours, så kortfilmer – både dokumentar og fiksjon – som følger karakterer som har tatt veien ut av flyktningleirene i Libanon og ankommet Athen. Denne filmen er helt klart en slags kulminasjon av en prosess.

I 2012, da vi første gang snakket, påpekte du at du var utdannet fiksjonsfilmregissør og at du laget din første dokumentar nesten ved et uhell.

MF: Til slutt, uansett, og begge veier, vi prøver å fortelle en historie. Noe jeg lærte tidlig ble uttrykt i sitatet av Stanley Kubrick om at filmskaping er problemløsing. Det er egentlig ikke rakettvitenskap. Vi ønsker å fortelle en historie. Så vi starter med det grunnleggende, karakterene, temaene, manuset. Så når det er på plass: hvem skal legemliggjøre disse karakterene? For-produksjonen starter, og så videre og så videre. For meg, i begynnelsen var det et spørsmål om å følge den veien og prøve å ikke gå på akkord, så mye jeg kunne med de ressursene jeg hadde.

Jeg var fast bestemt på å ikke å gi etter på casting, på locations, på valget av kamera vi skulle filme med, på lyden i etter-produksjon, redigeringen, lyddesignet, musikken. Det er helt mange stadier i fiksjon. For en dokumentar gikk jeg ut og filmet i flere uker, måneder, år, samlet materiale og kom tilbake, og så satt jeg sammen med klipperen min og vi skar ut en historie ut av det. Når det var på plass, dro vi til lydstudioet og seinere fikset vi fargen. Det er det. Med fiksjonsfil er det åpenbart en mye mer forseggjort prosess, som involverer en større hær, og det er mye mer krevende og slitsomt.

Du holder på i en lengre periode, og du må være på toppen av det. Jeg tror valget om hvem du jobber med – i dette tilfellet partnerskapet med Geoff som hovedprodusent – det var begynnelsen på alt. Så kom spørsmålet, hvem vil vi jobbe med? Produksjonsteamet på bakken, og assistentene og det kreative teamet. Alle disse avgjørelsene slår tilbake dersom du caster feil eller befinner deg i skyttergravene med feil filmfotograf. Da er du dømt, vet du.

Å arbeide som en fiksjonsregissør er mer som det jeg ser for meg en fotballmanager gjør. Det er et større bilde. Det handler ikke bare om at laget ute på banen spiller, men om hele organisasjonen. Dersom du ønsker å vinne mesterskapet, kan du ikke fokusere på ett aspekt av spillet. Jeg var klar over det, og ønsket å omfavne det, og på en måte lene meg inn i all frykten, alle utfordringene som kom.

Fiksjon gir deg et rom hvor du kan leke med fantasien. Det er dette gamle ordtaket, det er fra Alfred Hitchcock, tror jeg: i fiksjon er regissøren Gud, men i dokumentar er Gud regissøren.

Du har autoritet i mange aspekter, men på et visst tidspunkt må du gi slipp og da begynner filmen å åpenbare seg for deg. Du må adlyde hva den prøver å gjøre og hvordan den prøver å avsløre seg.

Pre-produksjon var et mareritt. Jeg har hørt at det vanligvis er et mareritt, og produksjonen var tøff, den var utfordrende, men den var givende. Når vi alle var i vannet, fant vi ut at det faktisk var godt kameratskap og god kjemi. Med rollebesetningen og crewet, det var ekte solidaritet.

Selvfølgelig, med bakteppet av det som skjedde i Gaza, følte vi at dette faktisk var det beste vi kunne gjøre, å prøve å fortelle denne historien så godt vi kunne.

Å prøve å fullføre filmen innen tre måneder eller så for filmfestivalen i Cannes i mai – redigering, lyddesign, farger – det var nok et mareritt. Så det var ei sandwich. Mareritt i hver ende, og innimellom det bemerkelsesverdige utfyllende.

Min største frykt var at etter så mange år, 10, 12 år, uansett hvor lang tid det tok å lage dette, at folk skulle komme ut av teatret og si: «Vel, det var interessant.»

Å sikre lanseringen i Cannes var viktig, og det viste seg at vi var den største delegasjonen i historien for Directors Fortnight [Quinzaine des cinéastes]. Vi hadde rundt 45 personer, rollebesetning og crew – alle møtte opp. Så fikk vi angivelig den lengste stående ovasjonen i historien til Directors Fortnight, ni minutter … eller noe sånt.

Anmeldelsene var veldig sjenerøse. Filmen ble sammenlignet med Sykkeltyven [1948] og Midnight Cowboy [1969]. Så på en måte … jeg kan trekke meg tilbake nå … det er bare nedoverbakke herfra. Ha ha.

DW: Jeg ville spørre deg om festivalerfaringen i Cannes.

MF: Den var fantastisk. Det var den virkelig. Vi ble veldig godt dekket. Publicisten sa til meg at vi vant grand slam. Vi fikk ikke annet enn positive anmeldelser. I Screen Daily, Variety, IndieWire, Hollywood Reporter, The Film Verdict.

Greia med Cannes er at du kan dra dit og forsvinne. Det er frykten for mange filmskapere eller filmer, spesielt de mindre som ikke dukker opp med en PR-kampanje og hele kavaleriet bak seg.

Men i vårt tilfelle synes jeg vi kom bra ut. Det har å gjøre med både selve filmen og den generelle situasjonen i Gaza også, antar jeg.

Det var en ydmykende erfaring. Alle kom ut med følelsen – vi gjorde det, vi gikk hele veien. Og nå vant vi våre første priser i forrige uke i Malta, München, Galway og Taormina. Det er fire priser allerede siden premieren.

Den har blitt invitert til over 50 festivaler så langt, og det teller. Når det gjelder salg, jeg vet ikke. Det er litt vanskelig med en film som denne, med hvilken som helst film egentlig. Denne bransjen handler ikke om risikotaking. Det første jeg lærte, spesielt når det kommer til distributører, er at ingen er villige til å ta noen risiko.

På samme måte møtte jeg filmfotografer som spurte, hvorfor vil du skyte på film? Fordi det er bedre. De fleste i bransjen ønsker å kunne gå hjem om kvelden, sove åtte timer og ikke ha noe å bekymre seg for. Noen filmfotografer ønsker ikke å bekymre seg om laboratorieresultatene. Kommer det tilbake og ser bra ut eller ikke? Det samme med produsentene eller finansfolka, med distributørene. Vil jeg ta en risiko med denne? Penger snakker høyere enn … alt annet.

DW: Men det var givende.

MF: Ja, og spesielt hvis alle får en sjanse til det igjen. Jeg håper jeg får laget minst et par filmer til før jeg drar, som vil finne veien til publikum. Det er ei grense for hvor mye du kan gjøre.

Filmer skal påvirke folk i årevis. En film skal være som et dokument for sin tid.

Jeg er overrasket den dag i dag når folk kommer bort til meg og sier, jeg så A World Not Ours nylig, og jeg blir så rørt av det. Den var et dusin år siden, og den fungerer fortsatt? Det er det du håper på. Det er standarden jeg har satt meg selv som historieforteller.

DW: Filmen ser på de papirløse, de strandede, mennesker som er rammet av økonomiske problemer, narkotika og familie og moralske press. Den har en moralsk, sosial innvirkning. Jeg antar at du føler et visst ansvar overfor disse menneskene.

MF: Det er klart at det er forskjell mellom dokumentar og fiksjon. Med dokumentar er dette ekte mennesker, virkelige liv. Du dokumenterer livene deres. Men når filmen er ferdig, går livet deres videre. Når det gjelder Reda i dokumentarfilmene mine, etter tre filmer jeg laget med ham, døde han av en overdose her i Athen. Kona hans ringer noen ganger og sier: «Jeg ser at filmene om ham er på Netflix, og jeg er bekymret for at barna mine må se faren deres bruke narkotika på kamera.»

Mens i fiksjon, der er det. Det er din skapelse, ditt ansvar.

DW: Den fiktive Redas narkotikabruk i den nye filmen din virker nesten som et mål på hans samvittighet, det vil si, at han tyr til narkotika for å blokkere minnet om ting han har gjort eller må gjøre.

MF: Det er en av de «tre logiske utgangene» som jeg laget en film om. Vi tyr til ting for å prøve å unnslippe hva det enn er, smerten, de overveldende følelsene.

Grunnleggende sett, alt jeg har gjort fram til nå var feltforskning for en doktorgrad, og så til slutt ble jeg ferdig, jeg leverte min avhandling. Men jeg har ikke blitt dr. Fleifel, ha-ha.

DW: Du har en karakter som heter Chatila. Er det hva foreldre gjør, eller kaller han seg selv det? [Chatila eller Shatila er navnet på en palestinsk flyktningleir i Beirut som var åstedet for en forferdelig massakre på tusenvis av palestinere og libanesiske sjiaer i september 1982, utført av libanesiske fasciststyrker, med direkte bistand fra det israelske militæret.]

MF: Jeg møtte en fyr som heter Chatila her ute. Jeg tror han fikk det som et kallenavn, sannsynligvis fordi han ble født i ’82. Jeg har alltid syntes det var et så kult navn. Nå vet jeg at folk plukker opp på det og antar det er en referanse til massakren, og det er det på en måte. Men jeg likte bare navnet.

DW: Men det som er interessant i filmen er at han ikke har noe svar når Tatiana sier det høres ut som et jentenavn. Du får følelsen av at han er del av en generasjon som er litt immun mot patriotisk og nasjonalistisk appell, mer herdet, mer kynisk, om du vil. Han hopper ikke inn og sier: «Nei, nei, jeg er oppkalt etter massakren på 1980-tallet.» Han bare går videre.

MF: Som mange av disse palestinske gutta her, de er de så lei av alt. Til og med meg, du vet, du hopper inn i en drosje her, og sjåføren sier: «Hei, Palestina, hva skjer der borte?» Hvor skal vi begynne, med Adam og Eva?

Se på den nåværende situasjonen i Gaza. Det er et slikt vakuum. Begivenhetene 7. oktober? Du etterlater palestinerne til å råtne og dø i et bur, hva forventer du skal skje? Skal de sende julekort? Hvis du holder et dyr i bur og sulter det x mye tid, da vil det prøve å bryte ut. Eller, hvis du åpner det buret, da kommer det til å lange ut mot deg. Mange mennesker ser ikke ut til å forstå dette veldig grunnleggende menneskelige karaktertrekket.

DW: Det er et lavt nivå av historisk kunnskap. Man må utdanne folk og filmen din er en del av den prosessen, den handler ikke først og fremst om historie, men den er absolutt en sosialt og moralsk opplysende film.

Hvor bor de i Athen, karakterene i filmen? Er det stedet okkupert?

MF: Det er faktisk en nedlagt skole som vi fant rett rundt hjørnet fra der jeg bor her i Athen.

Så jeg er nå mellom København og Athen. Og det meste av filmen ble skutt innen 10 minutters gange fra mitt hjem, som også ga en fantastisk produksjonsopplevelse. Jeg våknet om morgenen, drakk min kaffe og gikk til settet, eller hvor det var vi filmet.

DW: Et av barna, Malik, er bare 13. Han er aleine. Er det typisk?

MF: Det har skjedd. Jeg har hørt om slike historier. De blir sendt over med noen. Når de ankommer, skal de rapporteres eller settes i et interneringssenter sammen med andre. Men på en eller annen måte slapp han igjennom. Denne guttungen var faktisk fra Gaza, og han hadde kommet hit med hans mor, bror og søster for tre år siden på en båt fra Tyrkia.

Så han hadde den erfaringen, og vi fant ham her i Athen, mens de andre skuespillerne kom fra forskjellige bakgrunner. Aram Sabbah hadde aldri vært skuespiller før. Han er en profesjonell skateboarder fra Ramallah. Mahmood Bakri kommer selvfølgelig fra en kjent skuespillerfamilie. Han har gjort et par filmer før. Mahmood og Aram hadde en enorm kjemi mellom seg.

Det var faktisk lettere å jobbe med ikke-skuespillerne enn med skuespillerne, fordi tingen med skuespillere er at de vil spille, som for det meste er det verste de kan gjøre.

DW: Hvordan er forholdene i Hellas nå?

MF: Det er en høyreorientert regjering. Eiendom går opp som vanvittig. Mye av Athen selges nå til kinesere, israelere, tyrkere og libanesere og andre utlendinger. Det er fortsatt rimelig, men det blir dyrere og dyrere, år etter år. Jeg liker meg her.

For meg, det er stedet jeg fant nærmest til hjem. Det er Middelhavet, ikke sant? I motsetning til i Danmark, her går jeg ut av huset og umiddelbart ser folk ut som meg. Det er en kant ved det, det er ikke perfekt. København er nær perfeksjon. Etter tre måneder der oppe føler jeg at jeg er i et aldershjem, og jeg må dra et sted og leve igjen.

DW: Kan du snakke om diktet til den palestinske forfatteren Mahmoud Darwish?

MF: Karakteren Abu Love var basert på en fyr, en Gaza-poet som jeg møtte i Paris, som var litt av en drifter. Han sa en gang til meg: «Jeg er ikke en poet. Jeg er et dikt.»

Når karakterene venter, da dreper de tid, hva annet ville de gjøre? Det var her han ville resitere et dikt. Så ble spørsmålet, hvilket dikt? Jeg sa til skuespilleren, jeg vil gjerne at du foreslår noen ting for meg. Jeg hadde ideen om at det kunne være Darwish fordi, du vet, hva annet? Jeg trodde det ville være interessant om denne fyren skulle resitere det, fordi han er en syrisk beduin.

Det er det vi bestemte oss for. Det er en redigert versjon. Diktet er mye lengre enn dette. Men det bare passet, ikke sant? «Maska har falt». Det er ei god strofe. Det snakker om mange ting i dag.

DW: For å være ærlig, betingelsene presentert i filmen og det økonomiske og moralske presset i spill, de er så like betingelsene du kan finne mange steder rundt om i verden, i USA, i Europa, i Hellas selvfølgelig.

MF: Jeg hører deg. Det er det jeg håper på, at folk ser det og gjenkjenner noe vanlig, generelt. I mitt arbeid, så mye jeg kan, prøver jeg å avmystifisere den palestinske saken.

Du vet, vi er ikke spesielle. Vi er bare et folk. Vi vil ha verdighet. Vi ønsker å leve i verdighet og frihet. Det er ikke noe mer i det. Og det er ikke så mye å be om, vet du.

DW: Nei, det er det ikke. Men det eneste er at det krever at alt blir omveltet.

MF: Akkurat det.