Hany Abu-Assad er en palestinsk-nederlandsk filmskaper, født i Nasaret i 1961. Han har regissert ei rekke spillefilmer, dokumentarer og kortfilmer. Abu-Assad fikk først internasjonal oppmerksomhet med Rana’s Wedding, som ble vist på Toronto International Film Festival i 2003. Hans Paradise Now (2005), om to skulle-bli selvmordsbombere, ble nominert til en Oscar som beste fremmedspråklige film og vant en Golden Globe i samme kategori.

Et av hans mest fullendte verk er Omar, en film fra 2013 om en ung palestinsk baker (Adam Bakri) som blir involvert i komplekse politiske og moralske anliggender. Filmen vant en Special Jury Prize på Cannes Film Festival, ble vist på Toronto International Film Festival og ble også nominert som beste fremmedspråklige film ved Oscar-utdelingen.

Vi kommenterte i vår omtale av Omar i september 2013:

Abu-Assads film er tatt opp i Israel og på Vestbredden (Nasaret, Bisan og Nablus) i løpet av åtte uker, og bærer alle sannhetens kjennetegn. Den er anspent, ærlig, vakkert spilt. Scenene der Omar blir jaget gjennom gater og hus og over hustak er både spennende og skremmende. Hans hengivenhet for Nadia, og hennes for ham, er overbevisende. Første gang Lubany smiler hans smil med sprikende tenner, er vi med ham.

Filmen peker på de nesten umulige personlige og sosiale betingelsene for palestinerne under israelsk styre. Som regissøren forklarte i vår samtale kan vennskap og relasjoner endres under det intense presset, kan forverres og bli til det motsatte. Omar levendegjør den tragiske situasjonen i intime, konkrete detaljer.

Vi intervjuet også den gangen regissøren.

Abu-Assad har også regissert dokumentaren Ford Transit (2003); The Idol (2015), om Mohammad Assaf, en 20-år-gammel bryllupssanger fra en flyktningeleir i Gaza som vant andre sesong av Arab Idol, Midtøsten-versjonen av det amerikanske talentshowet; The Mountain Between Us (2017), med Idris Elba og Kate Winslet; og, mer nylig, Huda’s Salon (2021).

Vi snakket nylig på en videosamtale.

* * * * *

David Walsh: Vi snakker sammen midt under forferdelige, tragiske hendelser. Hva er din emosjonelle, intellektuelle, kunstneriske reaksjon på situasjonen i Gaza?

Hany Abu-Assad: Emosjonelt føler jeg meg, selvfølgelig, alltid forstyrret av alle mennesker som lider. Ikke bare i Palestina eller Israel. Jeg føler det når Afrika lider, Ukraina lider, Russland lider. Også i USA lider folk. Mindre enn Afrika, for eksempel, men de lider også. Det er så mye urettferdighet.

Så, emosjonelt, jeg føler meg sint over at vi fortsatt lever i et system som ikke beskytter de svake. Vi lever fortsatt, med andre ord, i jungelen, der de sterke bestemmer over våre liv, og når de bestemmer seg for å drepe oss, eller gjøre oss sultne, eller gi oss mindre penger, eller ødelegge vårt helsevesen, da gjør de det, og vi må svelge det. Jeg er veldig sint.

Rasjonelt er jeg optimistisk. Jeg føler at overalt i verden innser de fleste mennesker at det er et reelt behov for en genuin endring i samfunnet. Ikke en kosmetisk forandring. Hele systemet er korrupt, urettferdig, råttent.

Rasjonelt, det største anliggendet i våre liv er klimaet, ødeleggelsen av miljøet, av naturen, som er så nødvendig for vår overlevelse.

Det andre er det militærindustrielle komplekset. Enorme summer med penger brukes på våpen. Utrolige mengder. Hvorfor? Fordi noen mennesker kan tjene mye penger på det. Det er ingen grunn til å lage våpen som kan ødelegge planeten kanskje tusen ganger.

Så vi trenger en fullstendig endring. Jeg erkjenner at endring kommer, delvis, på grunn av Gaza. Gaza er et så tydelig tilfelle. Det er ikke en forvirrende situasjon.

Sytti prosent av menneskene som bor i Gaza er flyktninger fra steder rundt området. De, eller deres foreldre eller besteforeldre, ble tvunget til å forlate andre steder og ble tvunget til å bo på dette lille området. De gjorde det først til en gigantisk flyktningeleir og seinere til en konsentrasjonsleir. Hvorfor en konsentrasjonsleir? Det er et faktum at når du omringer 2 millioner mennesker og du kontrollerer alt om deres liv, og du kan bombe dem når du vil, da er det en konsentrasjonsleir. Andre sier at det er et «friluftsfengsel», jeg mener det er verre enn det.

De fleste som bor i Gaza er flyktninger, og de vil ha løsninger på deres problemer, som allerede har pågått i 75 år. De har bodd 20 år i dette spesielle fengselet, eller konsentrasjonsleiren. Sytti prosent av befolkningen er under 16 år, så de er uskyldige, de er barn.

Og likevel benekter regjeringen i USA og regjeringen i Israel det som er et klart tilfelle av genocid. Å benekte dette er som å benekte Holocaust. Det er så mye bevis på det. Når du benekter at det er genocid, som disse regjeringene gjør, blir det så tydelig at du er korrupt og reaksjonær. Det finnes ikke andre ord for det.

Om Ukraina, for eksempel, var det splittelser. Folk kunne se forskjellige sider av det, det er et komplisert anliggende. Og ingen stoler på den amerikanske regjeringen.

Om Gaza er det nesten ingen splittelse. Seksti prosent av befolkningen i USA er for våpenhvile. Blant yngre mennesker er tallet langt høyere. 20 prosent vil at krigen skal fortsette, 20 prosent vet ikke hva de skal tro. Dette er i USA, der propagandaen er på det sterkeste.

Det har aldri vært så mye solidaritet i USA for ett anliggende.

Så det er en klar sak. Og akkurat som det som skjedde med Bastillens fall under Den franske revolusjonen i 1789 … Gaza er vår tids Bastille. Ja, det vil bli mye blod, men Bastillen faller og etter det, da kommer mye til å endre seg.

Dessuten, den nåværende administrasjonen i USA er så dum. Jeg beklager, men den er så dum. Og den israelske regjeringen er enda dummere. Farlig, men dum. Det er akkurat som det som skjedde i Frankrike i 1789. Forandring kommer. Og vi kommer til å se et bedre system, en bedre verden, helt sikkert. Jean-Jacques Rousseau, før Bastillen, hadde allerede en slik visjon. Så vi trenger faktisk en ny Jean-Jacques Rousseau. For å finne ut hva slags system vi burde leve i, så vi får en mer rettferdig verden.

Dette er min intellektuelle følelse, jeg er optimistisk. Kunstnerisk, det jeg kan gjøre er å oppmuntre folk til å begynne å tenke på hva slags system vi ønsker i framtiden. Fordi det nåværende det fungerer ikke i det hele tatt. Jeg skal lage filmer for å stimulere tenkning. Jeg har ikke svarene, jeg er ikke en filosof, jeg er en kunstner.

DW: Er du i kontakt med folk i Gaza?

HAA: Ja, ja. Jeg laget en film i Gaza, The Idol. Den unge gutten i filmen, han var 10 den gangen, hele hans familie ble nylig drept. Hans bestefar, bestemor, tanter, onkler, søskenbarn … Han unnslapp for et år siden, han er nesten 20 nå. Han studerer i London, men han mistet 52 familiemedlemmer i Gaza, i en israelsk bombing. En annen gutt fra filmen mistet hans hus, han lever i et telt. Med en annen filmskaper, vi prøver å hjelpe folk, vi sender mat og klær. Selv det er veldig vanskelig. Det er en total beleiring. Det er en kriminell handling det som skjer.

Jeg skøyt The Idol delvis i Gaza, så jeg kjenner mange mennesker der. Hver dag skriker de ut. Jeg lever komfortabelt, men når du hører disse menneskene skrike etter hjelp ... På den annen side, de er utrolig modige mennesker. Og de har ikke mistet deres menneskelighet gjennom alt dette. Du husker orkanen Katrina i 2005 i New Orleans? Menneskeheten sviktet delvis da systemet kollapset. Folk begynte å skyte hverandre, for å stjele fra hverandre. Ikke sånn i Gaza. De fleste er solidariske med hverandre. Det er et utrolig eksempel på menneskelighet. I disse mørke tider, du må beholde din menneskelighet, den eneste måten å overleve på.

DW: Hva var din egen families erfaring i 1948, og videre utover?

HAA: En del av min familie rømte til Syria, Libanon, Jordan. Min nærmeste familie, min far og mor, de flyktet til ei kirke i Nasaret. Takk gud, israelerne våget ikke å gå inn i kirka. Jeg ble født i Nasaret, som de var.

De mistet mye land, men ikke deres hus.

DW: Hvordan var det å vokse opp i Nasaret?

HAA: Jeg likte det veldig godt. Det var én kino, og ei gate. Et veldig sosialt, travelt liv. Mange barn, som lekte. Vi gjorde alt mulig sammen. Nå er barna, også i Nasaret, opptatt med deres iPhones. Jeg synes litt synd på dem. Vi var alltid ute og lekte. Jeg antar at den nye generasjonen er opptatt på sin egen måte, på en annen måte, med å lage innhold. Fysisk, vi var tilknyttet hverandre.

Jeg skjønte i ung alder at vi var under en okkupasjon. Den israelske hæren kunne invadere huset vårt, mens vi sov, på jakt etter våpen, som vi ikke hadde. De kunne vekke meg opp, der de trodde faren min hadde gjemt våpen under madrassen. Jeg oppfattet at det ikke var normalt. Jeg dro til Europa for å studere der, så jeg føler at jeg unnslapp fengselet veldig tidlig. Min erfaring med okkupasjonen var at jeg ble avhørt to ganger, den var ikke så tung som for andre mennesker.

Jeg studerte flyingeniørfag, jeg jobbet i to år som ingeniør.

DW: Hvordan kom du til å bli filmskaper?

HAA: Jeg møtte, ved en tilfeldighet faktisk, en filmskaper fra Gaza, Rashid Masharawi, og jeg ble hans assistent. Han lærte meg å lage film. Det er ironisk, at en fra Gaza lærte meg opp. Jeg ble forelsket i det.

Jeg har alltid ønsket å bli filmskaper, for da jeg så filmer i Nasaret, på kino – vi hadde ikke fjernsyn da, min første erfaring med audiovisuelle medier var på kino – ble jeg umiddelbart fascinert. Seinere, da jeg så One Flew Over the Cuckoo’s Nest [‹Gjøkeredet›] skjønte jeg at dette var et inspirerende budskap. Du slåss for forandring, og selv om du dør, vil din ånd leve for alltid. Dette budskapet var så sterkt, at dersom det er urettferdighet, da må du kjempe for endring, uansett. Jeg følte at jeg ønsket å lage den typen film, for å inspirere folk, ikke å dø, men å slåss mot urettferdighet.

DW: Hva slags filmer så du i Nasaret da du vokste opp?

HAA: Da jeg var ung var det egyptiske filmer, Bollywood-filmer fra India eller tyrkiske filmer. Og noen Hollywood-filmer. Den første jeg så var en Sam Peckinpah Western.

DW: For å komme tilbake til den nåværende situasjonen. Det er absolutt grunn til optimisme, masseprotestene over Gaza har vært noen av de største og mest globalt mangfoldige i historien. Men på den annen side, vi ønsker ikke å undervurdere barbariet. For kapitalistene er det ingen flere «røde linjer». Genocid er nå statspolitikk.

HAA: Men de taper. Det mest ekstreme eksemplet er Nazi-Tyskland. De tapte. I vår tid er det ingen måte i verden at nazisme eller fascisme vil seire. Det er som en kreft, og den vil ikke overleve. Den er selvdestruktiv.

DW: Det er mye arbeid vi må gjøre. Folk er svært fiendtlige til Israel og USA, men det er ikke klarhet om problemets kilde og hva som må gjøres.

HAA: Masseprotester, boikott, skade deres lommer. Det eneste makthaverne i Vesten bryr seg om er deres lommer.

DW: Drepingen av kunstnere, journalister, poeter, intellektuelle, av israelerne er ofte veldig bevisst, folk som kan være vitner til disse forbrytelsene.

HAA: Det er et klart og tydelig tilfelle av fascisme, men jeg spør meg selv alltid, fungerer det? De straffer folk i Europa eller Amerika for å snakke sannheten om Gaza, eller det de tror er sannheten. Hvorfor straffer du folk for dette? De vil ha en våpenhvile, eller det de mener er genocid.

Men tjener de på dette, på å drepe kunstnere, eller barn, eller kvinner? Jo mer de gjør det, jo mer mister de folkelig støtte. De ser ikke at de graver deres egne graver.

De lever ikke i konteksten av verden, med vanlige mennesker, de lever i deres boble, så de tror med alle deres våpen, at de kan komme unna med deres forbrytelser.

DW: Du hadde litt erfaring med den kommersielle filmverdenen, med Hollywood, vant en Golden Globe og fikk to Oscar-nominasjoner, hvordan var det?

HAA: Det var en annen tid. I dag er det langt mer aggressivt mot enhver form for opposisjon. De vil straffe folk hardere. I min situasjon, de advarte meg, at om jeg ikke holdt kjeft kom de til å avslutte min karriere. Det var en trussel. La oss si det var en skjult trussel. «Vi vil gjøre deg berømt og rik, men du må slutte å kritisere Israel ... bla, bla, bla.»

DW: Det skjedde faktisk?

HAA: Jada, ja. Det kom fra alle kanter, men indirekte. Den som kommer for å fortelle deg dette, gjør det som en «venn». Han sier, dette er hva andre folk forteller meg. De fortalte agenten min, for eksempel. «Dersom han ikke stopper, vi vet hva vi har å gjøre.»

Jeg gjorde mitt beste i kommersiell filmskaping. Jeg tror ikke noen kan kontrollere 100 prosent av noe som helst. Ikke alle i Hollywood er en sionist, eller en dum krigshisser.

DW: I 2013 sa du til meg: «Kapitalismen blir mer og mer aggressiv. De kontrollerer meninger, inkludert meninger om kunst – hvem som er inne og hvem som er ute. Dette er tilfellet selv i den alternative filmen … Kapitalismen har til og med begynt å kontrollere disse margene.» Hvordan er den situasjonen i dag?

HAA: Ikke så verst – jeg hadde rett, hva? Jeg mener det er verre på mange måter, men jeg er håpefull, fordi det er alternativ distribusjon, alternativ filmskaping som jeg er optimistisk for. Med all deres kontroll, det er opposisjon, som skuespillerne som leser den sørafrikanske genocidtiltalen mot Israel, som 15 millioner mennesker har sett. Om du hadde fortalt meg for 10 år siden at noe slikt kunne skje, jeg ville ha sagt du var gal.

DW: Jobber du på en film nå, prøver du å lage en film?

HAA: Jeg prøver å skrive, men jeg er for opptatt av hva som skjer i Gaza, av humanitære bekymringer. Sammen med en annen filmskaper, vi prøver å åpne et kjøkken i Gaza, hvor vi kan mate folk. Jeg prøver å oppmuntre folk der, snakker med mange mennesker. Jeg prøver å jobbe, men det er vanskelig.

Takk for at dere ga meg denne anledningen til å snakke. Jeg setter pris på det modige arbeidet.

DW: Som deg, vi har tillit til at dersom vi slåss vil det komme forandring.