Tirsdag kveld, under opptakten til Paris-OL, gikk president Emmanuel Macron på nasjonalt fjernsyn for å kunngjøre at regjeringen til hans parti Ensemble ville forbli i vervet til tross for tapet i 7. juli-valget. Der han erklærte at ministrene han utnevnte ville forbli ved makten til lekene avsluttes ved midten av august, inviterte han provoserende Israels statsminister Benjamin Netanyahu, foraktet over hele verden for Israels genocid i Gaza, til å delta i OL.
Om han kan tråkke på valgresultatet og frekt omfavne Netanyahu skyldes dette framfor alt fallitten til Jean-Luc Mélenchon og hans allianse Ny folkefront, Nouveau Front populaire (NFP), som fungerer som Macrons tilretteleggere.
Etter at NFP kom best ut av 7. juli-valget, var det ei bølge av folkelig entusiasme over det overraskende nederlaget for Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), og fiaskoen Macron led. Oppfordringer sirkulerte for Macrons fratredelse og om opphevelsen av de upopulære pensjonskuttene han i fjor påla. Der han 9. juli deltok på NATO-toppmøtet i Washington turte ikke Macron offentlig gjenta hans oppfordring til å sende bakketropper for å slåss mot Russland i Ukraina.
Men NFP sløste vekk den politiske muligheten, der den først bygde valgallianser med Macron på det falske grunnlaget at dette ville blokkere nyfascistene, for så å diskutere offentlig om de skulle slutte seg til en regjering som fortsatt er forpliktet til å gjennomføre Macrons politikk. Den nylige styrkingen av Macron er en bitter lærdom om de prinsippløse alliansene Mélenchon forfekter. Som Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, advarte etter at Macron utlyste hurtigvalgene og Mélenchon dannet NFP-alliansen, er NFP ei felle for arbeiderne.
Ikke en eneste gang har Mélenchon forsøkt å mobilisere de millioner av arbeidere i kamp som ga ham deres stemmer for å opponere mot både Macron og RN. Selv om NFP hadde støtte fra alle Frankrikes fagforeningsbyråkratier, klarte ikke valgalliansen å innkalle en eneste streik for å mobilisere arbeiderklassens makt mot krig, genocid og fascisme. NFP forble taus da pressen avslørte Macron-regjeringens hemmelige samtaler med RN.
Tirsdag kveld nektet Macron, sikker på støtte innenfra NFP, å danne en regjering basert på 7. juli-valgresultatet, og uttalte: «Åpenbart, fram til midten av august må vi være konsentrert om OL.» Han avviste også blankt oppfordringer om å oppheve hans pensjonskutt: «Jeg mener det som haster i vårt land ikke er å ødelegge det vi nettopp har gjort, men å bygge og gå videre.»
Spurt om populære mistanker om at han er sympatisk innstilt til nyfascisme, innrømmet Macron uten unnskyldning hans rolle i det ytre høyres framvekst. «Se her, jeg tar min del av ansvaret for dette. Uansett, ekstremene øker overalt i Europa, overalt.»
Macron avfeide også France2s spørsmål om hvor lite populært det var å utestenge russiske idrettsutøvere fra sentrale arrangementer på grunn av NATO-Russland-krigen i Ukraina, samtidig som han ikke la noen restriksjoner på israelske idrettsutøvere til tross for Gaza-genocidet. Macron erklærte: «Situasjonen er dypt forskjellig. Israel responderte 7. oktober på et terroristangrep fra Hamas.»
Der han frydet seg over hans bånd til det ytre høyre og genocidale krefter, sa Macron at Netanyahu «ville være velkommen, til tross for våre uenigheter, som er dype». Han la til: «Men å ha uenigheter, og prøve å finne nyttige løsninger, det betyr imidlertid ikke å bryte alle relasjoner.»
Macron er i stand til å fremme et program for krig, genocid, innstramminger og fascistisk reaksjon, etter at det ble forkastet av velgerne, bare takket være NFPs manglende ryggrad. Den nye folkefronten klarte ikke å komme til enighet om en potensiell statsminister før noen timer før Macron talte. Det faktum at Mélenchon til slutt gikk med på valget av 37-år-gamle Lucie Castets – en ukjent tjenesteperson fra finansdepartementet utdannet ved den samme eliteskolen l’École nationale d’administration (ENA) som Macron – avslører klassekløfta som skiller hans parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), fra arbeiderne.
Begivenhetene har rettferdiggjort advarslene fra PES om rollen til Mélenchon og hans «populistiske» middelklasseparti LFI. LFI arbeidet i stadier for å kvele venstreorientert opposisjon mot Macron og RN. Først, etter at Macron 9. juni utlyste hurtigvalgene, dannet LFI alliansen NFP med big business-Sosialistpartiet, Parti socialiste (PS) og dets politiske satellitter. PES advarte:
Dette er ei politisk felle for dem som søker å stoppe framveksten av det ytre høyre og politistat-militarisme. Den har som målsetting å blokkere en kamp for sosialisme ved å underordne arbeidere til en svekkende allianse med partier for kapitalistregjering som det borgerlige Sosialistpartiet, Parti socialiste (PS), det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Parti communiste français (PCF), og De grønne, Les Verts. Disse korrupte partiene kan bare føre deres følgere til katastrofe. …
Mélenchons Nye folkefront er ikke en kraft for fred og demokrati. Dens perspektiv er en regjering som står på kapitalistiske eiendomsrelasjoner, og forsvarer fransk imperialismes interesser. Den knytter arbeidere og ungdommen til partiet PS, for innstramminger, som støtter krig med Russland under påskudd av «bistand til Ukraina», og med en historikk for bakkanaltilknyttinger til det ytre høyre som dateres tilbake til partiets grunnleggelse i 1971 av den tidligere nazi-kollaboratøren François Mitterrand.
NFP vedtok et valgprogram som støtter utsendelsen av franske tropper til Ukraina og styrker det franske militæret, politiet og etterretningsbyråer. Dette var opptakten til at NFP dannet, etter den første valgrunden den 30. juni, en allianse med Macrons egen koalisjon Ensemble, angivelig for å bekjempe RN. PES advarte mot denne alliansen, og erklærte:
Mélenchon og NFP tilbyr ikke arbeidere en vei for å bygge en massebevegelse i arbeiderklassen mot krig og fascisme. …
NFP arbeider i stedet for å kvele en slik kamp. Den slutter valgavtaler, valgkrets for valgkrets, for å danne en kapitalistisk koalisjonsregjering med Macron, der Mélenchon kan fungere som Macrons statsminister.
NFPs rolle etter 7. juli bekreftet disse analysene. PS, PCF og De grønne promoterte professor Laurence Tubiana som mulig statsminister, som åpent oppfordret til å droppe de magre løftene om sosiale utlegg i NFPs program for i stedet å danne en regjering med Macron. Dette var et grønt lys for Macron til å prøve å integrere breie sjikt av NFP inn i det som ville bli en høyreorientert, Macron-ledet regjering.
Denne uka sa Mélenchon til den italienske avisa La Repubblica at dersom en slik regjering skulle bli dannet, og overlate opposisjonens kappe til nyfascistene, ville RN-leder Marine «Le Pen umiddelbart oppnå 10 prosent flere stemmer». Men akkurat dette er hva mesteparten av NFP som Mélenchon dannet arbeider for å gjøre.
Uansett hvilken regjering Macron til slutt danner vil styre mot folket og finne seg i krig med arbeiderne. Ni av 10 personer i Frankrike opponerer mot hans pensjonskutt for å finansiere militæreskalering og hans oppfordringer til å sende tropper til Ukraina. Men arbeidere kan ikke vente på at NFP-byråkratiene skal opponere mot Macron: De støtter i stedet hans regjering. Kamper mot Macron og Le Pen kan bare føres av organisasjoner av arbeidere på grunnplanet, mobilisert uavhengig av byråkratiene mot imperialistkrig, genocid, innstramminger og kapitalisme.
Det å beseire RN og Macron krever presserende raskt å bygge et alternativ til venstre for NFP. Grunnlaget for dette er PES’ forsvar av arbeiderklassens politiske uavhengighet og trotskismens arv mot stalinismen og middelklassens pseudo-venstre. Hele dette pseudo-venstre-miljøets godkjenning av NFP – deriblant de pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA), Arbeideres kamp, Lutte ouvrière (LO), og det morenoistiske Permanent revolusjon, Révolution permanente (RP) – avslører valgalliansen som en medskyldig for imperialisme.
Partiet med program og perspektiv som har blitt bekreftet av Mélenchons fallitt, og som nå må bygges, er PES.