Ny folkefronts (NFP) forsøk på å utnevne en statsminister og danne en regjering etter å ha vunnet de hastig utlyste nyvalgene 7. juli, kollapset skammelig tirsdag kveld. Big business-Sosialistpartiet (PS) og Jean-Luc Mélenchons populistiske middelklasseparti Ukuelige Frankrike (LFI), de to hovedpartiene i valgalliansen NFP, trakk seg ut av samtaler etter å ha avvist hverandres foreslåtte kandidater til stillingen som statsminister.
Denne kollapsen forråder håpene til alle arbeidere og ungdommer som stemte på NFP, og forventet at den ville danne en regjering i opposisjon til både Macron, «de rikes president», og det høyreekstreme partiet Nasjonal samling (RN). I stedet falt NFP ned i bitre interne fraksjonskamper, selv der Macron ba om og mottok statsminister Gabriel Attals fratredelse. Dette etterlater en vei åpen for styringsklassen til å prøve å danne mer høyreorienterte regjeringer, som innenriksminister Gérald Darmanin foreslår å gjøre med det høyreorienterte partiet Republikanerne, Les Républicains (LR).
Disse hendelsene bekrefter raskt advarslene meld fra Parti de l’égalité socialiste (PES). Ved å bygge NFP i allianse med PS og partiets allierte, det stalinistiske Franske kommunistpartiet (PCF) og De grønne, satte Mélenchons Ukuelige Frankrike (LFI) ei politisk felle for arbeiderklassen. LFI allierte seg først åpent med PS, partiet Macron selv kom fra, og deretter med Macrons valgkoalisjon Ensemble, angivelig for å blokkere stemmer for Nasjonal samling (RN).
NFPs rolle avslører nå fallitten av de parlamentariske kalkylene som Mélenchon inngikk allianser på, først med PS og så med Macron. Store fraksjoner av NFP forlanger at valgalliansen forlater sitt eget valgprogram og inntar en posisjon som juniorpartner i en Macron-ledet regjering dedikert til politikk for innstramminger og krig, som overveldende avvises av det franske folket.
I løpet av helga foreslo PCF og deretter LFI Huguette Bello, den stalinistiske presidenten for regionrådet på øya Réunion, som statsminister. PS la ned veto mot Bello og satte i stedet fram professor Laurence Tubiana, hvis kandidatur raskt fikk støtte fra PCF og De grønne. Tubiana, som tidligere var medlem av det pabloistiske middelklassepartiet Revolusjonær kommunistliga, Ligue communiste révolutionnaire (LCR), bidro til å utarbeide Paris-klimaavtalen fra 2015 og ble i 2018 vurdert av Macron som en mulig økologiminister.
Før hun fikk PS-godkjenningen hadde Tubiana sammen med andre undertegnet et åpent brev publisert i Le Monde som oppfordret NFP til å danne en regjering med Macron. Der det oppfordret til å «gjenopprette sosial fred» og fryktet at «Frankrike kunne forbli en stund uten en reell regjering», forlangte brevet: «Dette er hvorfor NFP uten opphold må strekke ut hånda til alle de andre aktørene i den demokratiske fronten for å diskutere et demokratisk program i en nødssituasjon og danne en korresponderende regjering.»
Der brevet bemerket at det store flertallet av fagforeningsbyråkratiene, akademiske institusjoner og statsfinansierte foreninger som støtter NFP ønsker en allianse med Macron, truet det å opponere mot alle som kom i veien for nære bånd til Macron. Det hevdet:
Vi vet at sivilsamfunnet (foreninger, fagforeninger, tankesmier, osv.) er beredt til å hjelpe NFP med å bygge et program for en nødssituasjon som kan vinne støtte fra en stor del av landet. Og dersom noen på en eller annen måte foretrekker å privilegere deres snevre partiinteresser framfor nasjonens overordnede interesser, ville dette sivilsamfunnet vite hvordan det skal mobilisere seg for å bringe dem tilbake til deres sans og samling.
Det åpne brevet innrømmet kynisk at å danne en Macron-allianse ville kreve å forlate over natta de milde sosiale løftene i NFPs valgprogram, som valgalliansen drev sin valgkamp på der den vant mer enn 7 millioner stemmer. Brevet avfeide imidlertid overfladisk dette med argumentet at arbeidere og ungdommen ikke ville bli opprørt dersom NFP forrådte deres valgløfter. Der det oppfordrer til NFP-Macron-samtaler, hevder det:
Utgangspunktet for slike samtaler ville selvsagt være, fra NFPs side, dets program, men alle vet og innrømmer åpent på forhånd at det ikke er her vi vil ende opp på alle anliggender. Og det vil være svært få mennesker som i vårt land vil bli opprørt over at NFP avviker fra dette programmet på det ene eller det andre emnet, dersom det tillater Frankrike å regjeres på en stabil og forsonende måte.
Tubianas orientering for en allianse med Frankrikes president er ei pakke løgner. En regjering ledet av Macron, enten den inkluderer NFP eller ikke, vil ikke bli et stabilt regime som forsoner arbeiderne, men en fascistisk politistat som fører imperialistkrig i utlandet og klassekrig hjemme. Den vil ikke forsvare de «overordnede interessene» til det store flertallet av befolkningen, men de franske bankenes og NATO-alliansens imperialistinteresser.
Brevet nevnte ikke Macrons oppfordring til å sende tropper til Ukraina for å føre krig med Russland eller hans pensjonskutt i fjor som finansierte økte militærutlegg. Det sa heller ikke noe om det israelske genocidet i Gaza, eller Macrons støtte for den israelske regjeringen. Taushet betyr samtykke, og dette er politiske orienteringer Tubiana og hennes støttespillere i NFP helt klart vil støtte for å alliere seg med Macron, selv om denne politikken blir avvist av det overveldende flertallet av det franske folket, framfor alt blant arbeidere.
Flere ledende medlemmer av LFI fordømte PS for å ha foreslått Tubiana som statsminister, mens LFIs nasjonalorganiserer Manuel Bompard hevdet det «ikke var seriøst».
Paul Vannier, et medlem av LFIs valgkommisjon, tvitret: «Jeg kan ikke tro at etter å ha lagt ned veto mot Huguette Bellos kandidatur [PS-førstesekretær] Olivier Faure nå forbereder å prøve å påtvinge Ny folkefront en Macron-kompatibel kandidat som statsminister. Det ville være å forråde løftene gitt til millioner av velgere.»
Forræderi er nettopp det PS, PCF og De grønne begår. Dette avslører imidlertid også rollen til Mélenchon og LFI, som allierte seg med dem og feilaktig promoterte dem som «venstre». Det var ikke vanskelig å forutsi at PS – som sist gang partiet var i embetet, fra 2012 til 2017 under president François Hollande, forfulgte politiske orienteringslinjer for krig i Syria og Mali, politistatrepresjon og dype innstramminger – ville avsløre seg som en alliert av bankene og en arbeidernes fiende.
Men Mélenchon har helt siden PS’ valgkollaps i 2017 og Macron kom til makten, forsøkt å promotere disse diskrediterte partiene for kapitaliststyre. I 2022 dannet han valgalliansen Ny folkelig union med dem, og i møte med faren for en høyreekstrem valgseier den 7. juli 2024 omdøpte den til Ny folkefront (NFP). NFPs program, må det legges til, oppfordret også til å sende tropper til Ukraina og styrke militærpolitiet og etterretningskreftene, politikk som er fullstendig forenlig med en Macron-regjering.
Mélenchon ga bort så mange parlamentseter til kandidater for Macron, PS, De grønne eller PCF i hans valgavtaler denne måneden at LFI bare har 72 seter i Nasjonalforsamlingen. LFI er dermed et mindretall innen det NFP partiet spilte den sentrale rollen i å bygge. Forøvrig, betydelige deler av LFI selv, deriblant François Ruffin og Clémentine Autain, forlater partiet for å tilslutte seg De grønne. Hele LFIs handlingsforløp de siste årene har systematisk bygget opp høyreorienterte partier som PS som er fiendtlig innstilt til partiet selv, men framfor alt mot arbeiderklassen og sosialisme.
Dette er en knusende erfaring av rollen til velstående middelklasseakademikere og fagforeningsbyråkrater, som i flere tiår har dannet det kapitalistmedia promoterer som «venstre»-politikk. De framstår, gjennom dokumenter som Tubianas brev, som forsvarere av Macron og for «sosial fred» mot det eksplosive raseriet i arbeiderklassen. Ved å alliere seg med Macron åpner de dessuten en politisk vei for Marine Le Pens fascistiske parti Nasjonal samling (RN) til å fortsette å kunne falskt posere som den eneste reelle opposisjonen til Macron.
Arbeiderklassen vil uunngåelig tre inn i eksplosiv konflikt med den regjeringen som kommer ut av disse valgene. Streiker og protester mot ei lang rekke forlangender – mot krig med Russland, genocid, innstramminger, politistatstyre, antiimmigranthysteri og nyfascisme – vil fortsette, og må utvikle seg til en brei bevegelse mot Macron og nyfascisme. Den vesentlige forutsetningen for dette er imidlertid å utvikle et revolusjonært marxistisk lederskap blant arbeidere og ungdom, ikke bare for å opponere mot Macron, men også mot hans forsvarere fra pseudo-venstre.