[original]

Why is Mélenchon silent on Macron’s secret talks with French neo-fascists?

https://www.wsws.org/en/articles/2024/07/15/ksbw-j15.html

[/original]

I de nylige parlamentsvalgene stemte millioner i Frankrike på kandidater fra Jean-Luc Mélenchons allianse Ny folkefront, Nouveau Front populaire (NFP), eller på kandidater til president Emmanuel Macrons parti som var støttet av NFP, for å forhindre nyfascistenes valgseier. Siden disse valgene har ført til et hengt parlament har det blitt åpenbart at NFPs allianse med Macron forrådte arbeideres og ungdommers aspirasjoner.

NFP kom best ut av valgene, men Macron nekter å utnevne Mélenchon til statsminister. I stedet, som dagsavisa Libération rapporterte, holder Macrons regjeringsrepresentanter hemmelige samtaler om regjeringskrisa med nyfascistene fra Nasjonal samling, Rassemblement national (RN). Macron selv dro til NATO-toppmøtet i Washington for å diskutere militær eskalering og planer for missilangrep på russiske byer, finansiert av innstrammingstiltak mot arbeiderne som fjorårets pensjonskutt.

Mélenchon har holdt en øredøvende taushet om Macrons hemmelige samtaler med RN. I stedet for å angripe Macrons kollaborering med RN om de politiske orienteringene for krig og innstramminger som overveldende avvises av det franske folket, forskanser han seg på hans allianse med Macron. Han oppfordrer ikke til å mobilisere arbeidere og ungdommen i protester og streiker mot krig og pensjonskutt, men blokkerer en bevegelse i arbeiderklassen mot både Macron og RN.

En gransking av Mélenchons tale fredag kveld, med tittelen «Det politiske øyeblikket», gjør det klart hvorfor han forblir taus om Macrons bånd til RN. Det å angripe Macrons bånd til RN ville blåse i lufta Mélenchons egen strategi for å alliere seg med Macron, angivelig for å stoppe det ytre høyre, selv der Macron oppfordrer til å sende tropper til Ukraina for krig med Russland og hjemme påtvinger et politistatregime.

Fredag kveld forsvarte Mélenchon den nylige omprofileringen av hans populistiske middelklasseparti Ukuelige Frankrikes (LFI) allianse Ny folkelig union, Nouvelle Union populaire écologique et sociale, eller Nupes, i samspill med big busines-Sosialistpartiet (PS) og det stalinistiske Franske kommunistpartiet (PCF), til valgalliansen Ny folkefront (NFP). Han hevdet at hans forslag om NFP overveldet PS og PCF til plutselig å ta grep mot faren fra det ytre høyre:

«De ble overrasket og lamslått da, så snart Ny folkelig union var død, Den nye folkefronten plutselig oppsto. Jeg vil ikke gå inn på detaljene, de er alle friske i deres minner. … Vi sa ingenting ville være for kjært for oss, fordi vi visste at om vi rekonstituerte Unionen, uansett til hvilken pris, det ville være den raskeste veien til å forpurre det Macron prøvde å gjøre, og fortalte oss at det han gjorde reiste den enorme risikoen for at det skulle ende med en ytre høyre-seier.»

Mélenchons presentasjon av NFP som en besluttsom motstander av det ytre høyre er ei politisk løgn. Dersom han hadde til hensikt å bekjempe det ytre høyre ville han fordømt Macrons hemmelige samtaler med RN, og brukt dem til å mobilisere arbeiderklassens motstand mot Macron. Men han gjør det motsatte. Ved å opprettholde en medskyldig taushet forskanser han hans allianse med Macrons koalisjon Ensemble – en strategi som underbygger RN ved å tillate partiet å posere som Macrons eneste opponent.

I hans tale fredag kveld hyllet Mélenchon hans strategi om å trekke NFP-kandidater for å støtte Ensemble-kandidater mot RN i valgene. Han skrøyt av at NFP inngikk denne alliansen med Macron uten «illusjoner» om Macrons antiarbeiderrolle, men uansett velvillig trakk hans kandidater og støttet Macrons kandidater. Mélenchon sa:

«Siden vi ikke hadde noen illusjoner kunne vi ikke miste dem. Det er grunnen til at vi, bare tre prosent bak, plasserte 100 valgkretser i vektskåla. Det er kamerater som ikke likte denne historien. Kamerater måtte ha massevis av mot for å akseptere at valgkretsen der de sist gang med et værhår så vidt gikk glipp av seieren, neste gang er det ikke dem, det noen andre som på en eller annen måte kommer inn og ‹tar fortjenestene› av arbeidet som er nedlagt. Men slik er livet, det er kampens lov.»

Dersom dette er det Mélenchon kaller «kamp» mot Macron og mot RN, da må man spørre: Hvordan ville kapitulasjon se ut? Mélenchon fortsatte med å gi en bemerkelsesverdig innrømmelse av politisk fallitt da han vendte seg til å argumentere for hvorfor allianser med Macron visstnok var det eneste mulige valget LFI og NFP hadde. Da valget begynte, hevdet han, «hadde ikke Den nye folkefronten de samme kapasitetene som Nasjonal samling, i det øyeblikket».

NFP, argumenterte Mélenchon, var så svekket av PS’ forsvar av Gaza-genocidet og av dets forsvar av fagforeningsbyråkratienes svik mot fjorårets massestreiker mot pensjonskutt at det ikke kunne gjøre annet enn å alliere seg med Macron. Eufemistisk refererte Mélenchon til reaksjonære PS-angrep på LFIs solidaritetserklæringer med Gaza som «uenighet»:

«Vi hadde problemene først med uenigheter, for det andre, med å ha tapt kamper. … 91 prosent av befolkningen er imot hevingen av pensjonsalderen til 64 år, og hva skjedde til slutt? Ingenting. Ikke bare skjedde ingenting i noen av parlamentets kamre, Nasjonalforsamlingen fikk ikke tid til å stemme fordi Artikkel 49-3 ble påberopt [av Macron for å pålegge kuttene uten en parlamentarisk avstemming], og den ble gjennomført.

I sannhet, på alle språk i verden, det kalles et nederlag. Det var ingen forklaring fra fagforeningenes organisasjoner, ingen sa hvordan eller hvorfor vi tapte. … Om dette anliggendet, det folket følte var resignasjon, de sa: ‹Hør her, ok, vi taper hele tiden, men vi må fortsatt starte hele tiden, uansett.› Så det er veldig vanskelig.»

En slik tilståelse bekrefter advarslene Parti de l‘égalité socialiste (PES) [Frankrikes Socialist Equality Party] har kommet med om Mélenchons opportunistiske NFP-allianse med PS og det stalinistiske byråkratiet til fagforbundet Confédération générale du travail (CGT). Det er ei felle for arbeiderne. Mélenchons bemerkninger reiser spørsmålet: Dersom allianser med PS og de stalinistiske byråkratiene i PCF og CGT svekker venstreorientert arbeiderklasseopposisjon mot Macron og RN, hvorfor støtter da Mélenchon slike allianser?

Det må sies, aller først, at Mélenchons argument for hans allianse med Macron – at hans NFP var for diskreditert til å gjøre noe annet – er en svindel. I virkeligheten mottok NFP stemmene til millioner av arbeidere og ungdommer som ikke så noen annen måte å registrere opposisjon mot både Macron og Le Pen. Denne bølga av venstreorientert sentiment som ville ha vært høyere om ikke LFI over flere år hadde arbeidet for å underordne arbeidere og ungdommer til allianser med PS, PCF og nå med Macron.

Utvilsomt, imidlertid, byråkratienes svik mot pensjonskampen skapte bitterhet og forvirring. Men dette avslører også den reaksjonære rollen Mélenchon selv spilte. LFI kom ikke med noen oppfordring til å mobilisere hans millioner av velgere i en streikebevegelse, men forlangte i stedet at opposisjonen skulle sluses gjennom parlamentet. Mélenchon innrømmer nå effektivt sett at det ikke var noen levedyktig parlamentarisk taktikk for å stoppe Macrons pensjonskutt – at denne strategien var bankerott. Grunnen til at Mélenchon fortsatt forfølger den må finnes i NFPs klassegrunnlag og politiske program.

NFP er en koalisjon mellom det imperialistiske borgerskapet bak PS og velstående middelklasseakademikere og fagforeningsbyråkrater i PCF og LFI. NFPs eget valgprogram oppfordret til å sende franske tropper til Ukraina og til å styrke fransk militærpoliti og etterretningsbyråer. Den nye folkefronten arbeider for å blokkere arbeiderklassens masseopposisjon mot Macron, imperialistkrig, politistatstyre og RN, fordi den har begrensede, taktiske forskjeller med Macron.

Det er offentlig dokumentert at Mélenchon begynte hans politiske karriere i Pierre Lamberts Organisation communiste internationaliste (OCI), kort etter at OCI brøyt med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – trotskistbevegelsen. OCI støttet alliansen Venstre-unionen mellom PCF og det nylig stiftede big business-Sosialistpartiet (PS) til den tidligere nazikollaboratøren François Mitterrand. OCI-medlemmer som Lionel Jospin og Mélenchon meldte seg inn i PS og ble ministre i PS-regjeringer for sparepolitikk og innstramminger.

Mélenchons oppfordringer til å bygge en «populist»-bevegelse gjenspeiler PS-PCF-alliansens løfter om å bygge en «folkelig» regjering etter at de sa seg enige i Fellesprogrammet i 1972. Men siden denne alliansen tok makten i Frankrike i 1981 – og forlot Fellesprogrammets løfter om reformer i «innstrammingsvendingen» i årene 1982 og 1983 – og spesielt siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, har PCFs base i arbeiderklassen kollapset. Kreftene som i dag er igjen i NFP er middelklassebevegelser som er bevisst fiendtlige til marxisme.

Dette kom tydelig fram i Mélenchons uttalelser fredag kveld. Mélenchon hånte dem som bruker tid på å «sammenligne verkene til Karl Marx og Leo Trotskij», og insisterte på at han avviser å bygge en marxistisk fortropp i arbeiderklassen:

«Vi mener at historiens aktør er folket selv, som ikke trenger å bli injisert med bevissthet som en revolusjonær fortropp ville gjøre, som ikke trenger å bli ledet. Det må opplyses. Noen ganger trenger det noen for å sette noe i gang, og da handler det.»

Han fortsatte med å promotere NFPs pro-krig, pro-politi-program som en videreføring av Mitterrands og PCFs Fellesprogram fra 1972:

«Alle de store handlingene som førte venstresiden til seier var alltid handlinger basert på et program. Så gammel som jeg er, jeg kan fortelle dere at Fellesprogrammet førte til seieren i 1981... Vi vil komme sammen om hva vi skal gjøre, og på den måten kommer vi fram til et felles program for mange mennesker som har helt forskjellige ideer om jugoslavisk eller kinesisk sosialisme, eller ingen sosialisme i det hele tatt, som til slutt kommer sammen fordi de sier: ‹Ja, ok, det ser bra ut.›»

Krisa i Frankrike avslører Mélenchons bankerotte argumenter. Fjorårets pensjonskamp byr på veldig skarpe lærdommer som må læres. For å bli «opplyst» må arbeiderklassen bygge sin egen revolusjonære fortropp for politisk å knuse bestrebelsene til kontrarevolusjonære organisasjoner som NFP for å sabotere deres kamper. Dette er spesielt presserende viktig nå som NFP blokkerer for opposisjon mot Macrons korrupte manøvrer med RN, mens han forbereder krig med Russland.

Samtidig med forflytningen til venstre i de hastig utlyste valgene er det avgjørende spørsmålet å forberede og mobilisere en bevegelse i arbeiderklassen til kamp mot krig, genocid i Gaza og innstramminger og fascistisk politistatstyre hjemme. Den vesentlige forutsetningen for en slik bevegelse er å avvise NFPs bitre fiendtlighet mot sosialisme. De essensielle anliggendene arbeiderklassen står overfor kan ikke løses i parlamentet, men bare gjennom klassekamp. Den eneste måten å beseire framveksten av nyfascisme og krig er byggingen av en internasjonal sosialistbevegelse i arbeiderklassen mot krig.