Israels genocid i Gaza, utført med våpen og oppmuntring fra amerikansk imperialisme, har ført til den største globale antikrigsbevegelsen siden 2003-protestene mot Irak-krigen. Etter en lang periode med en tilsynelatende avpolitisering av arbeidere og ungdom, har millioner av mennesker blitt rystet og radikalisert av å være vitne til et genocid-under-utvikling i det 21. århundre.
I USA har Det demokratiske partiet, helt spesielt, blitt diskreditert. Biden-administrasjonen har besørget våpnene, finansmidlene og etterretningen for dette genocidet, mens de har utført et politi-statlig tilslag mot demonstranter på campuser i kollaborering med fascistrepublikanere.
Det overveldende flertallet av dem som har tilsluttet seg protestene i USA ble født i det 21. århundre. De har vokst opp som vitner til amerikansk imperialismes endeløse kriger, sosiale innstramminger, og nyligst, massedøden av Covid-19, som et resultat av styringsklassens morderiske respons på pandemien.
Gjennom hele denne perioden har klassekampen blitt undertrykt av fagforeningsbyråkratiene, og enhver forståelse av historien og samfunnet har blitt undergravd av det rådende klimaet av reaksjon og promoteringen av antimarxisme. Under disse betingelsene er det uunngåelig at den innledende fasen av masseradikalisering har vært forbundet med den plutselige framkomsten til prominens av organisasjoner og tendenser som inntil nylig var lite kjente.
Blant de mest framtredende av disse er Partiet for sosialisme og frigjøring, Party for Socialism and Liberation (PSL), som har vært med på å organisere mange av protestene, og den assosierte ANSWER Coalition. Med dets retorikk appellerer PSL til antiimperialistiske og antikapitalistiske sentimenter, og presenterer seg som betydelig mer radikale enn Democratic Socialists of America (DSA), som arbeider som en «venstre»-fraksjon innen Det demokratiske partiet. I dets 2024-presidentkampanje framstiller PSL seg som et sosialistisk alternativ til Det demokratiske partiet, og kjernen for et nytt «arbeiderklasseparti».
Men, som enhver politisk organisasjon eller tendens, PSL må bedømmes, ikke av hva det sier om seg selv, men av det historie og dets politiske program. Det er bare på dette grunnlaget at en organisasjons klassekarakter og implikasjonene av dets politikk kan evalueres. Det krever derfor en seriøs analyse.
PSLs historiske opptegnelse: Forsvar av stalinisme, den sosialistiske revolusjonens graver
PSL skriver og sier ingenting om dets egen historie. På partiets nettside vil man forgjeves søke etter en redegjørelse for partiets historiske røtter og en vurdering av 1900-tallets sentrale erfaringer. Det er klare grunner for denne tausheten.
For det første, som enhver småborgerlig tendens avviser PSL en historisk og klassebasert tilnærming til politikk, det vil si, til marxistisk politikk, og utvikler i stedet sin politikk basert på pragmatiske betraktninger.
For det andre, hele PSLs historiske opptegnelse avslører partiet som en antitrotskistisk tendens som er bittert fiendtlig innstilt til arbeiderklassen og marxisme.
Historisk oppsto PSL fra en splittelse innen Workers World Party. Splittelsen mellom de to organisasjonene ble aldri forklart av noen av dem, og publikasjonene til PSL fram til i dag refererer til det de omtaler som det «organisasjonelle geniet» til Sam Marcy (1911-1998), og hevder hans politikk som deres arv.
Sam Marcy ble radikalisert i mellomkrigstiden og sluttet seg til kommunistbevegelsen i USA på 1930-tallet. Han ble tiltrukket av trotskismen og meldte seg på 1940-tallet inn i Socialist Workers Party, den gangen den amerikanske seksjonen av Den fjerde internasjonale.
Trotskistbevegelsen oppsto i 1923 og 1924 i en kamp for å forsvare programmet for sosialistisk verdensrevolusjon mot stalinismens nasjonalistiske program. Stalin, som uttrykte interessene til et privilegert byråkrati som hadde konsolidert seg i arbeiderstaten som et resultat av Sovjetunionens internasjonale isolering, formulerte programmet for byggingen av «sosialisme i ett land». Dette nasjonalistiske programmet skulle danne grunnlaget for en mange-tiår-lang voldelig reaksjon mot Oktoberrevolusjonen i 1917.
Stalinistenes politikk førte til ødeleggende nederlag for arbeiderklassen. I Kina under revolusjonen i årene 1925 til 1927 underordnet stalinistene Det kinesiske kommunistpartiet til det nasjonale borgerskapet, som resulterte i en massakre av kommunister. Denne katastrofale linja ble seinere replikert i Midtøsten og andre regioner, der stalinismen avvæpnet de undertrykte massene i deres kamp mot imperialismen. I de framskredne imperialistlandene begynte stalinistene på 1930-tallet å samarbeide med de «demokratiske» fraksjonene av borgerskapet. I USA tok dette form av at Kommunistpartiet til slutt fullstendige underkastet seg Det demokratiske partiet.
Innen Sovjetunionen utviklet byråkratiet et voldelig apparat for å undertrykke arbeiderklassen. I hans vitenskapelige studie av stalinismens framvekst, Den forrådte revolusjon, understreket Leo Trotskij at byråkratiets usurpering av politisk makt bare kunne brytes, og arbeiderstatens degenerering bare kunne reverseres, gjennom arbeiderklassens politiske revolusjon, rettet mot å styrte byråkratiet, som del av en kamp for å utvide revolusjonen internasjonalt.
Under 1930-tallets Store terror myrdet det stalinistiske byråkratiet hundretusenvis av sosialistiske arbeidere, intellektuelle og trotskister i Sovjetunionen, og også andre steder, som i Spania under borgerkrigen der. Som Trotskij formulerte det: «Den nåværende utrensingen trekker mellom bolsjevismen og stalinismen ikke ganske enkelt ei blodig linje, men ei hel elv av blod.» I 1940 skulle Trotskij selv bli myrdet av en stalinistagent i Mexico.
Etter politisk å ha halshugget arbeiderklassen spilte stalinismen i etterkrigstiden den sentrale rollen i å sabotere arbeiderklassens revolusjonære bevegelser i Europa og Asia. Den sikret dermed det kapitalistiske verdenssystemets overlevelse, som var blitt dypt diskreditert av fascismens barbari og den andre verdenskrigen. For Den fjerde internasjonale, som ble grunnlagt av Trotskij i 1938, skapte dette ekstremt vanskelige betingelser. I 1953 ble Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) dannet for å forsvare trotskismens program mot den likvidasjonistiske middelklassetendensen pabloisme.
Pabloistene reagerte impresjonistisk på etterkrigstidens restabilisering av kapitalismen, og erklærte at en «ny verdensrealitet» hadde oppstått, som var definert av kampen mellom «to leirer» – imperialismen og Sovjetunionen. Ifølge pabloistene erstattet kampen mellom disse to leirene den internasjonale klassekampen. Pabloistene avviste dermed arbeiderklassens revolusjonære rolle, og tilskrev i stedet det stalinistiske byråkratiet en slik rolle. Basert på dette perspektivet arbeidet pabloistene systematisk for å likvidere Den fjerde internasjonale inn i de stalinistiske og sosialdemokratiske partiene, så vel som inn i borgerlige nasjonalistiske bevegelser.
Marcy meldte seg initielt ikke med pabloistene, men han skulle snart bukke under for de samme politiske og klassetrykkene og utviklet tilsvarende politiske forestillinger. I en nekrolog for Marcy i 1998 forklarte Fred Mazelis, et grunnleggende medlem av Workers League (forgjengerpartiet til Socialist Equality Party), Marcys og breiere deler av middelklassens forflytning til høyre:
Etterkrigstidens restabilisering av imperialismen, tilrettelagt av sovjetregimets mektige innflytelse og kontrarevolusjonære politikk, desorienterte dypt mange som tidligere år hadde kjempet mot kapitalismens utbytting så vel som dens agenturer i de sosialdemokratiske og stalinistiske byråkratiene. Den raske byråkratiseringen av CIO-fagforeningene og den relative roen i den amerikanske arbeiderklassen [i etterkrigstiden] førte til at de avviste kampen for marxistiske prinsipper i arbeiderklassen som et håpløst prosjekt. Samtidig ble utvidelsen av sovjetblokka og de kinesiske og jugoslaviske revolusjonene tatt som bevis på at det sovjetiske byråkratiet og de stalinistiske partiene andre steder kunne bli tvunget til å ta revolusjonens vei. Perspektivet for den sosialistiske verdensrevolusjonen, som hadde animert grunnleggerne av marxistbevegelsen og Den russiske revolusjonens ledere, ble forlatt i forstillelsen om en «ny verdensvirkelighet».
Da Marcy brøyt med trotskismens program i andre halvdel av 1950-årene, gjorde han det på et eksplisitt pro-stalinistisk grunnlag. Mens han fortsatt var i SWP i 1956, svarte Marcy på ungarske arbeideres politiske revolusjon mot det stalinistiske byråkratiet ved å fordømme arbeiderne som å være engasjert i en «kontrarevolusjon». Han ønsket velkommen byråkratiets militære styrkers knusing av oppstanden. Litt over to år seinere, tidlig i 1959, splittet Marcy fra SWP og grunnla Workers World Party (WWP).
I årene og tiårene som kom klarte Marcy og WWP, som WSWS nekrolog bemerket, «å kombinere smiskende ros for stalinistiske tyranner som avdøde Kim Il Sung fra Nord-Korea og Nicolae Ceaușescu fra Romania, med krypende støtte til det antikommunistiske AFL-CIO-byråkratiet.
Avdøde Helen Halyard, en mangeårig leder av trotskistbevegelsen i USA, karakteriserte WWP i 2000, der hun skrev:
I WWP konvergerer flere ideologiske tendenser av en essensielt reaksjonær karakter. Disse inkluderer synet på protestpolitikk, stalinisme, borgerlig nasjonalisme og former for identitetspolitikk som svart nasjonalisme. Alt dette er kjennetegn på det vi ofte har kalt middelklasseradikalisme, dvs. et politisk perspektiv som ikke gjenspeiler interessene til arbeiderklassen, men snarere til middelklassesjikt som er misfornøyde med deres posisjon i kapitalistsamfunnet, men ute av stand til å fremme en genuin revolusjonær opposisjon mot status quo. I kapitalistsamfunnet er det bare et program som artikulerer arbeiderklassens uavhengige interesser og kjemper for å etablere arbeiderklassens enhet og dens politiske uavhengighet fra alle deler av borgerskapet – de liberale så vel som de konservative – som kan besørge grunnlaget for en revolusjonær sosialistbevegelse.
I sine essensielle konturer har PSL arvet WWPs perspektiver og politikk.
PSLs allierte i dag: Underdanighet til Det demokratiske partiet og borgerlige nasjonalistregimer
Det er ei direkte linje av kontinuitet mellom PSLs historiske forsvar av stalinisme og partiets politiske orientering i dag.
I sitt politiske program tar PSL til orde for en reaksjonær, moderne versjon av «sosialisme i ett land» – denne gangen i USA. I mellomtiden, til tross for dets radikale retorikk, er det fullstendig orientert til å presse det eldste kapitalistpartiet i verden, Det demokratiske partiet, det viktigste instrumentet til Wall Street og det amerikanske militæret og etterretningsbyråene.
I artikkel etter artikkel, og tale etter tale, prøver PSL å overbevise unge mennesker og arbeidere om at selv etter 9 måneder med genocid og over 186 000 døde, det «å utøve press» på Biden-administrasjonen «virker».
Dette perspektivet med å presse Det demokratiske partiet animerte protestene mot Bush-administrasjonens invasjon av Irak i 2003 og 2004, som i USA hovedsakelig ble organisert av ANSWER Coalition. Den gangen som nå har det vist seg å være en fullstendig blindvei. Akkurat som dette perspektivet ikke kunne stoppe invasjonen av Irak og den resulterende slaktingen av opptil én million irakere i løpet av et tiår med okkupasjon, har ikke genocidet i Gaza blitt stoppet eller forhindret, men heller blitt intensivert.
Langt fra å «respondere» på presset har demokratene og republikanerne ikke bare eskalert angrepet på demokratiske rettigheter hjemme, men også – demonstrativt – invitert sjefslakteren, Benjamin Netanyahu, til å tale for Kongressen den 24. juli for å avgi en «rapport» om genocidet. Hovedkravet fra ANSWER Coalition og PSL har igjen vært rettet til Biden-administrasjonen: Det å få Benjamin Netanyahu arrestert og overlevert til Den internasjonale straffedomstolen.
I disse bestrebelsene har PSL og ANSWER Coalition mottatt godkjenningen fra fagforeningsbyråkratiet i United Auto Workers (UAW), som er fullt integrert inn i Biden-administrasjonen og Det demokratiske partiet, de viktigste støttespillerne for det israelske genocidet i Gaza. UAW-president Shawn Fain var æresgjest på Bidens State of the Union-tale og han har besøkt Det hvite hus flere ganger siden hans bedragerske valg i 2022, og har lovet Biden at han vil «gå til krig og sette medlemskapets makt bak deg».
PSL forfekter også et av den amerikanske styringsklassens viktigste redskaper for å splitte arbeidere: hudfarge- og identitetspolitikk. I et spesielt talende vitnesbyrd om partiets avvising av marxismen, historisk sannhet og grunnleggende demokratiske prinsipper, har PSL støttet angrepene på de amerikanske revolusjonene og Abraham Lincoln, som har funnet deres mest ondsinnede uttrykk i New York Times’ 1619 Project.
Mens PSL engasjerer seg i hudfargebasert og nasjonalistisk politikk og kollaborerer med fagforeningsbyråkratiene i USA, støtter partiet i Midtøsten og internasjonalt borgerlige nasjonalistregimer og motsetter seg arbeiderklassens uavhengige mobilisering mot imperialisme og nasjon-stat-systemet. I deres artikler om genocidet i Gaza kombinerer PSL promoteringen av tannløs protestpolitikk innrettet på å presse amerikansk imperialisme med en skamløs glorifisering av borgerlige og småborgerlige nasjonalistkrefter som Hamas og Houthi-opprørerne i Jemen, som partiet har beskrevet som «motstandsaksen» som allerede har påført Israel et «strategisk nederlag».
Andre av PSLs politiske helter inkluderer figurer som Jose Maria Sison, som var ansvarlig for blodige nederlag for arbeiderklassen på Filippinene og endte opp mot slutten av hans liv med å støtte den fascistiske Duterte-regjeringen. Ikke desto mindre beskrev PSL ham som en «kamerat» og en «strålende og dedikert revolusjonær».
I Kina glorifiserer PSL Xi Jinpings kapitalistregime. Den 22. oktober 2022 beskrev partiet Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) som et «regjerende parti» som er «dypt bekymret for det kinesiske folkets velvære». Dette var bare uker før KKP bukket under for imperialistmaktenes press og fullstendig forlot alle antiCovid-reduserende tiltak, som i løpet av få uker førte til over 1 million dødsfall. Det bør understrekes at PSL, der partiet gjenspeiler styringsklassen i USA og internasjonalt, har erklært den pågående Covid-pandemien som et ikke-anliggende, og ignorerer den fullstendig i sin presidentkampanje og på sin nettside.
Selv om det er mindre åpenlyst tar PSL også til orde for en orientering til Putin-regimet, og har nektet å fordømme dets reaksjonære invasjon av Ukraina den 24. februar 2022.
I en uttalelse utstedt to dager før invasjonen beskrev PSL NATOs ekspansjon som en eksistensiell trussel for Russland og en «klar begrunnelse fra et geopolitisk ståsted» for Russlands «beslutningstaking». Som «løsningen» appellerte PSL til NATO og oppfordret alliansen til å oppløse seg. PSL uttalte: «Avskaffelsen av NATO vil både løse de eksplosive spenningene i Øst-Europa og representere et historisk skritt i retning verdensfred.» Unødvendig å si at styringsklassen i imperialistlandene ikke tok dette «historiske skrittet i retning verdensfred»!
Da Putin-regimet mindre enn 48 timer seinere invaderte, utstedte PSL en uttalelse som igjen fokuserte fullstendig på NATOs rolle i å provosere fram krigen og insisterte at NATO var aggressoren. Selv om det i og for seg er korrekt, i fravær av en fordømmelse av Putin-regimets reaksjonære invasjon og å fremme ei klar linje for arbeiderklassen i Russland, Ukraina, Europa og USA for å opponere mot denne krigen, utgjør slike oppfordringer som fordømmer NATO en de facto tilpasning til og berettigelse for Putin-regimets politikk. PSL brukte til og med Kremls språk, og beskrev krigen som en «spesiell militæroperasjon». Siden den gang har ikke PSL utstedt et eneste programmatisk dokument om krigen i Ukraina.
Som kontrast fordømte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, innen timer etter krigens begynnelse, invasjonen utvetydig. I en prinsipiell uttalelse den 24. februar 2022 uttalte Den internasjonale komitéen (IC):
Til tross for provokasjonene og truslene fra USA og NATO-maktene, sosialister og klassebevisste arbeidere må opponere mot Russlands invasjon av Ukraina. Katastrofen som ble igangsatt av oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 kan ikke avverges på grunnlag av russisk nasjonalisme, en tvers igjennom reaksjonær ideologi som tjener interessene til den kapitalistiske styringsklassen representert av Vladimir Putin.
Det som kreves er ikke en tilbakevending til tsarismens utenrikspolitiske orienteringer fra perioden før 1917, men heller en gjenopplivning, i Russland og over hele verden, av den sosialistiske internasjonalismen som inspirerte Oktoberrevolusjonen i 1917, og førte til opprettelsen av Sovjetunionen som en arbeiderstat. Invasjonen av Ukraina, uansett berettigelsene gitt av Putin-regimet, vil bare tjene til å splitte den russiske og den ukrainske arbeiderklassen, og forøvrig, tjene amerikansk og europeisk imperialismes interesser.
På overflata kan det virke motstridende for PSL å appellere til Biden-administrasjonen og NATO om å «avskaffe seg selv», mens de samtidig gir de facto støtte til Putin-regimet og Xi-regimet. Fra det grunnleggende synspunktet om historisk og sosial orientering, er denne linja imidlertid fullstendig konsistent.
Faktisk, spesielt i dets appeller til den imperialistiske styringsklassen, gjenspeiler PSL Putin-regimets nystalinistiske politikk, som har oppstått som et bonapartistisk regime ut av det stalinistiske byråkratiets restaurering av kapitalismen i Sovjetunionen. Med dets reaksjonære invasjon av Ukraina har Putin-regimet forsøkt å øve press på imperialistmaktene for å tvinge dem til forhandlingsbordet. Selv om denne kalkylen har slått katastrofalt tilbake har ikke Kreml forlatt den. Putin-regimet, som har som sitt hovedanliggende å sikre oligarkenes eiendeler mot trusselen om en sosial revolusjon, deler det stalinistiske byråkratiets orientering i retning av «fredelig sameksistens» med imperialismen. Denne nystalinistiske utenrikspolitikken er ikke bare pro-kapitalistisk, men heller ikke levedyktig.
Som David North forklarte i 2023:
Den fredelige fordelingen og allokeringen av globale ressurser mellom kapitalistiske og imperialistiske stater er umulig. Motsetningene mellom den globale økonomien og det kapitalistiske nasjon-stat-systemet fører til krig. Den fredelige fordelingen og allokeringen av globale ressurser mellom kapitalistiske og imperialistiske stater er umulig. Motsetningene mellom den globale økonomien og det kapitalistiske nasjon-stat-systemet fører til krig.
Uansett, realiseringen av en «multipolar» verden, om vi så setter til side deres ukorrekte teoretiske fundamenter, fordrer dagens dominerende imperialistmakts fredelige aksept, og det er USA. Dette er ikke et realistisk perspektiv. USA vil med alle de midler landet har til rådighet motsette seg bestrebelsen for å blokkere sin pådriver for et «unipolart» hegemoni. Den utopiske streben etter å erstatte en «unipolar» med en «multipolar» verden vil dermed ved dens egen forskrudde logikk, føre til en tredje verdenskrig og til planetens ødeleggelse.
Konklusjon
Det er et grunnleggende prinsipp for sosialistisk opposisjon mot imperialistkrig at den må være forankret i arbeiderklassen og dens internasjonale forening. Dessuten, helt siden den første verdenskrigen har revolusjonære sosialister alltid insistert på at arbeidere i ethvert land i en reaksjonær konflikt må innta posisjonen av revolusjonær defaitisme – det vil si, en politikk med revolusjonær opposisjon mot deres «egen» kapitalistklasse som gjennom virkemidlet krig, søker å forsvare sine egne nasjonale og økonomiske interesser mot arbeiderklassen, både i utlandet og hjemme.
PSL snur alle disse prinsippene på hodet: Under betingelser av en framvoksende verdenskrig og diskrediteringen av bedre-kjente pseudo-venstre-tendenser som DSA, prøver partiet desperat å holde arbeiderklassen og ungdommen bundet til den ene eller den andre fraksjonen av borgerskapet. Langt fra å være en genuin sosialistisk tendens er partiet en nasjonalistisk småborgerlig radikal gruppering med dets hovedrolle som består i å forhindre radikalisert ungdom og arbeidere fra å finne veien til genuin sosialistisk og revolusjonær politikk.
Dette har funnet et klart og tydelig uttrykk i rollen til PSL som det «politiske politiet» i antigenocidprotestene: Mens de har engasjert seg i radikalt frasemakeri på scenen, har PSL, uten at de fleste demonstranter fikk vite det, rutinemessig forhindret IYSSE- og SEP-medlemmer fra å snakke ved protester.
Det er ei stygg lukt over helheten av PSLs historie og politikk, som best kan beskrives som nystalinistisk. Partiet resirkulerer alle de gamle råtne manøvrene fra 1900-tallets graver av den sosialistiske revolusjonen, enten det er i sentrum av verdensimperialismen i USA, eller i de undertrykte landene. Det taler til dybden av styringsklassens krise at den nå må basere seg på slike krefter for å kunne avspore masseopposisjonen mot sin politikk og støtte opp under sitt styre.
Det krever ikke dypt historiskt framsyn å kunne forutsi at denne rekvisitten faktisk er på rystende grunn. PSL er en primærkandidat for det Trotskij treffende kalte «historiens søppelbøtte». Partiets politikk vil ikke tåle testen av de kommende sjokkene av krig og klassekampen. Framveksten og forsvinningen av slike tendenser er ikke unntaket, men regelen for enhver prosess av masseradikalisering.
Massenes bevegelse i retning revolusjon kommer ikke over natta. Arbeiderklassen og ungdommene går gjennom bestemte kamperfaringer, i løpet av hvilke de kommer i kontakt med forskjellige politiske tendenser og må overvinne de politiske og ideologiske hindringene som styringsklassen kaster i deres vei.
Men dette gjør bare oppgaven med å trekke den politiske lærdommen fra de 10 siste månedene med protester og rollen til organisasjoner som PSL desto mer presserende viktig.
Protestbevegelsen mot genocidet i Gaza står ved et veiskille. Dersom den fortsetter å være dominert av småborgerlige nasjonalistiske organisasjoner og underordnet Det demokratiske partiet, vil den uunngåelig kollapse, og forverre en følelse av demoralisering og politisk fortvilelse blant unge mennesker, som allerede førte til den tragiske selvmordsprotesten til Aaron Bushnell.
Den andre veien ligger i en vending til arbeiderklassen og byggingen av en mektig sosialistisk antikrigsbevegelse, som er i stand til å sette en stopper for den utviklende tredje verdenskrigen, som metastaserer over hele Midtøsten og Øst-Europa, med Russland, Kina og Iran i amerikansk imperialismes sikter.
International Youth and Students for Social Equality, student- og ungdomsorganisasjonen til verdens trotskistbevegelse, oppfordrer derfor alle unge mennesker og arbeidere som er motstandere av imperialistkrig om å ta opp kampen for å bygge et sosialistisk lederskap i arbeiderklassen! Studer trotskismens historie og politikk! Delta på demonstrasjonen organisert av Socialist Equality Party (US) og IYSSE i Washington D.C. den 24. juli, for å bygge en genuin sosialistisk antikrigsbevegelse for å stoppe genocidet i Gaza, krigen i Ukraina og eskaleringen i retning en tredje verdenskrig!