Dette foredraget ble holdt av David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, på University of Michigan i Ann Arbor tirsdag 12. mars.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Den 25. februar 2024 begikk Aaron Bushnell, 25-år-gammel, selvmord foran den israelske ambassaden i Washington D.C. Kort før kl. 13:00, da han nærmet seg ambassaden, streamet Aaron en direkte uttalelse. Han sa:

Jeg er et aktivt medlem av United States Air Force. Og jeg vil ikke lenger være medskyldig i genocid. Jeg er i ferd med å foreta en ekstrem protesthandling. Men sammenlignet med hva folk i Palestina har opplevd i hendene på deres kolonisatorer – det er ikke ekstremt i det hele tatt. Dette er hva vår styringsklasse har bestemt skal bli normalt.

Da han ankom ambassaden overøste Aaron seg med ei brennbar væske som han antente. Han ropte «Fritt Palestina!» da han ble oppslukt av flammer. En Secret Service-offiser, som var blitt kalt til stedet, rettet en pistol mot den unge mannen og beordret at han skulle «komme seg på bakken». Andre offiserer ankom og brukte brannslukningsapparater for å slukke flammene. Aaron ble fraktet til et lokalt sykehus hvor han døde av brannskadene syv timer seinere, kl. 20:06.

Som det er å forvente har ikke Biden-administrasjonen utstedt noen offisiell uttalelse om selvmordet. President Biden, som avslutter hver tale med refrenget «Måtte Gud beskytte våre tropper», har ikke sagt ett ord enn si uttrykt beklagelse over Aaron Bushnells død, et medlem av US Air Force.

For det meste har de allierte av den israelske staten og pro-sionist-medier nedtonet begivenheten og nedverdiget Aaron som en syk person, hvis selvmord mangler enhver politisk eller sosial betydning.

Men det er ikke responsen fra det overveldende flertallet av verdens befolkning. Utallige millioner har sett hendelsen, enten som video eller fotografi, og den har framkalt, som den burde, sjokk, sorg og sympati. En ung manns død, og på en så forferdelig måte, kan ikke annet enn dypt påvirke sunne menneskelige emosjoner.

Sorgen framkalt av Aaron Bushnells død, og respekt for hans idealisme og oppriktighet, må imidlertid ikke strekke seg til å rettferdiggjøre og prise hans selvmord, enn si å anbefale en slik selvdestruktiv handling av «ekstrem protest» som en effektiv form for politisk motstand mot genocidet i Gaza og, mer generelt, imperialismens forbrytelser.

De som nå støtter Aarons selvmord, og dermed oppmuntrer, direkte eller indirekte – og Cornel West er blant dem – dets etterligning, er ikke bare uansvarlige. De bidrar til demoraliseringen og den politiske desorienteringen av opposisjonen mot genocidet i Gaza og den breiere kampen mot imperialistkrig. De setter den fåfengte protesten til den enkelte martyren opp mot byggingen av en politisk bevisst massebevegelse av millioner som er nødvendig for å stoppe og få slutt på imperialistbarbariet og det kapitalistiske systemet det er basert på.

Jeg vil utdype denne kritikken i løpet av disse merknadene. Men jeg vil først plassere Aarons død i dens breiere sosiale kontekst.

De nøyaktige omstendighetene rundt Aarons død var, selvfølgelig, eksepsjonelle. Men selvmord i seg selv er ikke en uvanlig dødsårsak i USA. Dette er et viktig faktum som ikke må overses.

I 2021 var selvmord den ellevte største dødsårsaken i USA. Totalt 48 183 amerikanere døde av selvmord. Det var 1,7 millioner selvmordsforsøk. Den aldersjusterte selvmordsraten var anslagsvis 14 per 100 000 individer. Det var i gjennomsnitt 132 selvmord per dag, og jeg er sikker på at mange av dere her kjenner til medstudenter, venner, som har gått gjennom ei alvorlig personlig krise og kanskje til og med lyktes i å ta deres liv. Hvite menn sto for mer enn 69 prosent av dødsfallene av selvmord i 2021, mens afrikansk-amerikanske menn sto for 8,3 prosent av selvmordene. Menns selvmord var omtrent fire ganger hyppigere enn kvinners selvmord. De høyeste selvmordsratene er blant voksne i aldersgruppene 25 til 34 år, og 75 til 84 år.

Soldater og veteraner utgjør et betydelig segment av ofrene for selvmord i USA. Den betydelige økningen av selvmord blant soldater har klart vært knyttet til dette landets kontinuerlige involvering i kriger.

En studie utgitt i 2014 viste at «selvmordsraten steg fra 12,1 til 18,1 til 24,5 per 100 000 årsverk i aktiv tjeneste, henholdsvis i årene 2004-2005, 2006-2007 og 2008-2009.» Studien Army Study to Assess Risk and Resilience in Service Members fant også at «selvmordsrisiko var assosiert med å være hvit, mann, å ha en junior vervet rang, å ha nylig blitt degradert, og for tiden å være eller tidligere ha vært utplassert,» ^[1] en beskrivelse som i stor grad gjelder for Aaron Bushnell.

En annen studie, publisert i Journal of Affective Disorders i 2013, rapporterte en «dramatisk økning av selvmord» i luftforsvaret (Air Force), som i 2010 nådde sin høyeste rate på 27 år.^[2] Denne trenden har fortsatt. I 2020 var det 109 selvmord av luftforsvarets personell. Inkludert i dette tallet var de i aktiv tjeneste, reservister og medlemmer av the Guard. Det var 72 selvmord i 2021 og 91 i 2022. I løpet av de to første kvartalene av 2023 rapporterte luftforsvaret 46 selvmord. Det er den største enkeltårsaken til dødsfall blant medlemmer av luftforsvaret.

I evalueringen av årsaken til selvmord i luftforsvaret, bemerket 2013-studien i Journal of Affective Disorders at «bare en fjerdedel av aktive luftforsvarspersonell som dør av selvmord har noen gang vært utplassert til en kampsone, og mindre enn 7% har direkte erfart kamp.» Rapporten fant imidlertid at en «følelse av anger eller skyld eller ‹slett fornemmelse om det jeg gjorde›» var relatert til selvmordsimpulser blant luftforsvarets personell. Mens slike følelser var spesielt bemerkelsesverdige blant dem som hadde direkte kamperfaring, er det fortsatt uklart i hvilken grad slike følelser er tilstede blant ei breiere gruppe militært personell.

Denne faktoren burde tas med i betraktning ved vurderingen av Aaron Bushnells selvmord. Dette fornekter ikke den veldig sterke politiske impulsen og intensjonene som var underliggende for hans handlinger, men bidrar til en forståelse av den breiere sosiale konteksten av erfaringene som førte til hans død.

Nettstedet Intercept har fastslått at Aaron Bushnell postet på Reddit der han anvendte brukernavnet «acebush1», og rapporterte:

Reddit-brukeren acebush1 meldte seg inn i militæret like etter å ha lagt ut om deres økonomiske kamper i begynnelsen av pandemien. acebush1 forespurte 19. mars 2020 om å bli Uber Eats-sjåfør. Den påfølgende måneden postet de der de ba om økonomisk hjelp: «HJELP – Kan ikke få stimulans eller arbeidsledighetstrygd, i ferd med å gå tom for penger.»

Aaron meldte seg i mai 2020 inn i luftforsvarets «Basic and Technical Training»-program. Han ble til slutt stasjonert på Lackland Air Force Base i San Antonio. Han ble opplært som operasjonsspesialist i cyberforsvar ved 531st Intelligence Support Squadron.

Ifølge Intercept la han i august 2020 ut en video av et militærfly, og la til en overskrift som indikerte forbauselse over hva luftforsvaret var i stand til å gjøre. Men hans innlegg gjør det klart at hans holdning til luftforsvaret og hans egne politiske oppfatninger var i ferd med å endre seg til venstre. Han uttrykte sympati med en fengselsstreik i Alabama og la ut et meme-image av den anarkistiske 1800-talls filosofen Max Stirner. Intercept rapporterer: «I 2023 laget acebush1 et innlegg med tittelen «Free Palestine!» og lenket til en video av en aktivists overtakelse av UAV Tactical Systems, et droneselskap som delvis drives av den israelske forsvarskontraktøren Elbit Systems.»

acebush1 skrev i juni 2023:

Jeg holder det ut til slutten av min kontrakt, da jeg ikke skjønte hvilket stort feiltak det var jeg gjorde før jeg var mer enn halvveis, og jeg har på nåværende tidspunkt bare et år igjen. Men det er en anger jeg vil bære resten av mitt liv.

Ha i minnet faktoren av anger blant luftforsvarspersonell som har tatt deres liv eller har forsøkt å ta deres liv. I en annen uttalelse, som svarer på et spørsmål lagt ut på r/Airforce subreddit, der en bruker spurte hvorvidt veteraner, dersom de måtte gjøre det om igjen, fortsatt ville ha vervet seg, rapporterer Intercept svaret fra acebush1:

Absolutt ikke. Jeg har vært medskyldig i den voldelige domineringen av verden, og jeg vil aldri få blodet av mine hender.

Selv om Aaron, basert på den informasjonen som for øyeblikket er tilgjengelig, ikke var direkte involvert i luftforsvarets kampoperasjoner, oppfattet han åpenbart seg selv som bærer av et moralsk ansvar for forbrytelsene begått av USA, og delte en skyldfølelse, som studien referert til i Journal of Affective Disorders identifiserte som en betydelig faktor for selvmord blant luftforsvarets personell.

I den grad denne skyldfølelsen bidro til Aarons selvmord bevitner det hans moralske integritet. Dessuten impliserer det dypt den eksisterende sosiale orden – den enorme samfunnsstrukturen av økonomisk, politisk og ideologisk undertrykkelse og kriminalitet, rotfestet i kapitalismen – i Aaron Bushnells død. Alle forklaringer på Aarons død som kun konsentrerer seg om hans personlige psykologiske tilstand, som om det personlige utvikler seg isolert fra det sosiale, er falske. Ytre faktorer, de som oppstår fra sosiale og politiske betingelser, var den viktigste og avgjørende årsaken til Arons død. Dette er det viktigste faktum av alle om Aarons selvmord.

Hvorfor bestemte Aaron at selvmord var den nødvendige og eneste responsen på forbrytelser begått av den israelske staten og dens sponsorer i Biden-administrasjonen? Hvorfor bestemte han seg for å respondere på en så individuell måte på det som helt klart er en politisk situasjon?

Det er i undersøkelsen av dette spørsmålet at tragedien av Aarons død og de vanskeligste problemene om det dagsaktuelle samfunn avsløres. Selv de mest komplekse sosiale problemene, som oppstår fra de sammenkoblede globale økonomiske og politiske relasjonene, formidlet gjennom klasseinteresser og som berører hvert menneske på planeten, er generelt erfart og vanligvis tolket i individuelle termer.

Denne tendensen er ikke bare et uttrykk for en feiltakelse i personlig evaluering. Kapitalismens karakter – såkalt «privat foretak» – forsterker oppfatningen av samfunnet som ganske enkelt en samling av isolerte individer.

Det var først Marx som, i prosessen med å utdype den materialistiske historieoppfatningen, utfordret og tilbakeviste denne oppfatningen, og i 1845 skrev at «menneskets essens er ingen abstraksjon iboende i hvert enkelt individ. Det er i sin virkelighet ensemblet av sosiale relasjoner.»^[3]

Den individualistiske karakteren av dagliglivet og den assosierte følelsen av personlig isolasjon og fremmedgjøring som den fremmer, får en spesielt ondartet karakter i en periode med politisk reaksjon, som vår periode, der båndene av sosial og klassesolidaritet er eroderte. I en serie artikler skrevet i 1912 definerte Evgeni Preobrazenskij – den marxistiske revolusjonæren, bolsjeviken og seinere en hovedfigur i Venstreopposisjonen ledet av Leo Trotskij, og til slutt et offer for Stalins utrenskinger – selvmord som en form for «sosialt drap» utført av samfunnet, som er spesielt utbredt når klassekampen undertrykkes.

Han skrev:

Den høye prosentandelen av selvmord i en epoke med kontrarevolusjon og sosial uorden er også lett å forklare ut fra synspunktet vi har diskutert. I løpet av en livlig epoke samles folk tettere for å oppnå felles mål, isolasjonen av individet reduseres til et minimum, og kollektivets mektige krefter støtter individet i dets liv og kamp. Et fullstendig motsatt bilde råder under en epoke med oppløsing, når gamle assosiasjoner faller fra hverandre og de nye enda ikke har oppstått, når samfunnets sentrifugale krefter råder over de sentripetale. Det maktesløse individet, der det står overfor samfunnet, mister sin likevekt og går til grunne ved det første møtet med ugunstige omstendigheter, som på et annet tidspunkt ikke ville hatt noen vesentlige konsekvenser for det.^[4]

Preobrazhenskijs analyse bidrar til en dypere forståelse av samspillet mellom de personlige, sosiale og politiske faktorene som førte til Aarons selvmord. Aaron vokste opp, ifølge informasjon publisert av Washington Post, i et religiøst samfunn i Orleans, Massachusetts, kjent som Community of Jesus. Denne gruppa har blitt beskyldt for overgrep som av tidligere medlemmer dateres tilbake til midten av 1970-tallet. Aaron brøyt med gruppa i 2019. Han gikk deretter inn i militæret, under presset av økonomiske problemer som ble forverret av pandemien.

Det tok ikke lang tid før han ble frastøtt av dets kultur av likegyldighet og brutalitet. Han beveget seg i retning av venstreorientert politikk og, som ofte er tilfellet, etablerte han initielt assosiasjoner med ulike politiske middelklassetendenser.

Det israelske angrepet på Gaza fant sted på et tidspunkt da Aaron bare hadde begynt å bearbeide, i politiske termer, konsekvensene av hans brudd med religion og reaksjonær amerikansk nasjonalisme. For å låne og omformulere de relevante ordene fra Preobrazhenskij, hadde Arons «gamle assosiasjoner» falt fra hverandre, men «de nye» hadde bare begynt å framstå.

Følgelig forsøkte Aaron gjennom en handling av individuell selvoppofrelse å få en slutt på grusomheten i Gaza. Han så ikke noe annet middel for å oppnå hans edle hensikt. Han appellerte, gjennom hans personlige martyrium, til andre individer. Han så ingen annen måte å omsette hans personlige sorg og forargelse til effektiv handling. Beslutningen om å registrere hans personlige protest ved å avslutte hans eget liv uttrykte ufullstendigheten i Aarons intellektuelle brudd med et religionspåvirket verdenssyn, så vel som fraværet av en forståelse av de objektive motsetningene i det kapitalistiske samfunnet som ikke bare ligger til grunn for det kapitalistisk-imperialistiske barbariet, men også provoserer fram utbruddet av klassekonflikt og skaper potensialet for den sosialistiske verdensrevolusjonen.

Igjen, disse begrensningene i Aarons utvikling var ikke av reint personlig karakter, men snarere en manifestasjon av rådende sosiale, politiske og intellektuelle betingelser. Aaron ble født under opptakten til det 21. århundre, nesten et tiår etter Sovjetunionens oppløsing, en politisk og sosial katastrofe som var resultatet av svikene av arbeiderklassens kamper av stalinismen, sosialdemokratiet og de klassesamarbeidende fagforeningene innen USA og internasjonalt. Betydelige og vedvarende manifestasjoner av organisert arbeiderklassekamp hadde nesten forsvunnet i USA. Aaron ville ikke ha vært vitne til en betydelig streik i løpet av de første 20 årene av hans liv.

Forøvrig, undertrykkelsen av klassekampen av fagforeningsbyråkratiene, allierte med Det demokratiske partiet, var ledsaget av den praktisk talt enstemmige avvisingen av marxisme av den universitetsbaserte intelligentsiaen. Den historiske assosiasjonen av sosialisme og arbeiderklassen ble avvist, som også perspektivet for sosialistisk revolusjon. «Venstre»-politikk ble omtolket på en måte som ikke fokuserte på det avgjørende spørsmålet om sosial klasse, men på ulike former for personlig identitet. Dette hadde den effekten, og har fortsatt den effekten, at det styrket innflytelsen av individualismens reaksjonære og demoraliserende syn.

Det er viktig å hylle Aarons idealisme. Hans personlige oppofrelse må ikke glemmes. Men å hedre hans minne krever at de relevante politiske lærdommene trekkes av hans død. I retning av dette formålet er det en uunngåelig politisk forpliktelse å underkaste for den hardeste kritikk bestrebelsen for å glorifisere Arons selvmord, til og med til det punkt å hevde at personlig martyrium er en effektiv strategi og taktikk i kampen mot genocidet som utføres av den israelske staten.

Det mest urovekkende av forsøkene på å berettige Aarons selvmord er essayet av journalisten Chris Hedges med tittelen «Aaron Bushnells guddommelige vold». Det har blitt publisert av Scheerpost, Consortium News og forskjellige andre nettsider. Essayet består av en blanding av religiøs mystikk, middelklasseutopisme, politisk desorientering, historisk forfalsking og glorifisering av irrasjonalisme.

Der han definerer selvmordet i religiøse termer begynner Hedges hans essay med å proklamere at Bushnells død «satte vold mot radikal ondskap». Isteden for å identifisere de sosiale klassene, de økonomiske interessene og de geopolitiske strategiene som er pådrivere for krigen, oppløser Hedges et reelt sosioøkonomisk fenomen i en åndelig abstraksjon, «radikal ondskap», som også er godt kjent som Djevelen. På dette grunnlaget flytter Hedges ansvaret for krigen bort fra regjeringer og politikere, og samfunnsklassen i hvis interesser de handler, til menneskeheten generelt. Aaron Bushnell, sier Hedges, «døde for våre synder». Dermed er, underforstått, hele menneskeheten ansvarlig for forbrytelsene til amerikansk imperialisme, NATO og deres israelske allierte.

Etter å ha mystifisert konflikten forestiller Hedges seg muligheten av å transformere det amerikanske militæret til en kraft for det gode.

Han spør:

Skulle ikke den amerikanske flåten, i en rettferdig verden, bryte den israelske blokaden av Gaza for å besørge mat, tilflukt og medisiner? Burde ikke amerikanske krigsfly pålegge en flyforbudssone over Gaza for å stoppe metningsbombingen? Burde ikke Israel bli stilt et ultimatum om å trekke sine styrker ut av Gaza? Burde ikke våpenforsendelsene, milliarder i militærbistand og etterretning gitt til Israel stanses? Burde ikke de som begår genocid, så vel som de som støtter genocid, bli stilt til ansvar?

Disse enkle spørsmålene er de Bushnells død tvinger oss til å konfrontere.

Man er berettiget å spørre Hedges, som en respons på hans spørsmål: «I hvilken kirke, synagoge eller moské skal vi be om realiseringen av denne ‹rettferdige verden›?» Spørsmålene hans er ikke «enkle». De er rett og slett absurde. Hvorfor ville de bli stilt av en intelligent person som har noen fornemmelse av politisk realitet? Hedges’ spørsmål angir en verden slik liberalister har forestilt seg den, der alt ville vært bra dersom bare «det onde» ble erstattet med «det gode». Det er i hovedsak filosofien i all protestpolitikk.

Men spørsmålene gir ingen mening. Hvorfor, i den «rettferdige verden» Hedges forestiller seg, skulle det være behov for krigsfly, flyforbudssoner og ultimatum? Den eneste måten Hedges «enkle spørsmål» gir noen mening, er dersom man forestiller seg amerikansk imperialisme som en foranderlig og potensiell kraft for det gode. Israel, på den annen side, er oppfattet som en manifestasjon av rein og uforanderlig ondskap. Denne hypotesens kristne og bigotte overtoner er åpenbare.

Til støtte for hans moralske appell for en godartet amerikansk imperialisme hevder Hedges at «Koalisjonsstyrkene intervenerte i 1991 i Nord-Irak for å beskytte kurderne etter den første Gulf-krigen.» Hedges ser ut til å ha glemt at Gulfkrigen i 1991 markerte begynnelsen på det voldsomme utbruddet av amerikansk imperialisme som ledsaget oppløsingen av Sovjetunionen. Hundretusenvis av irakere ble drept i løpet av krigen. Erklæringen av en flyforbudssone hadde ingenting å gjøre med å beskytte kurderne. Politikken som ble ført av den første president Bush, ble helt og holdent diktert av hans evaluering av den amerikanske hærens taktiske interesser under invasjonen av Irak.

De mest kritikkverdige delene av Hedges’ essay er de der han inderlig argumenterer til støtte for Bushnells «selvbrenning» som «et potent politisk budskap».

Han erklærer: «Det ryster seeren ut av søvnighet. Det tvinger betrakteren til å reise spørsmål ved antagelser. Det bønnfaller seeren til å handle. Det er politisk teater, eller kanskje religiøst ritual i dets mest potente form.»

Hedges’ ukvalifiserte tilslutning til Bushnells selvmord – der han, som konsekvens, gjør seg selv ikke bare til en medskyldig i den unge mannens død, men også en pådriver for framtidige protestselvmord – går ut fra en fullstendig falsk skildring av politisk virkelighet. Basert på det Hedges skriver, ville man anta at Aaron begikk selvmord under betingelser av masselikegyldighet til slaktingen av Gaza-befolkningen, der det ikke var noen indikasjoner av folkelig motstand mot massedrap av palestinere. Derfor, under slike betingelser av universell apati, hva annen var igjen for Aron enn å ofre sitt liv, å utsette seg for grufull vold i et desperat forsøk på å vekke et synlig nivå av bekymring for folket i Gaza?

Men, stikk i strid med situasjonen slik Hedges har forestilt seg og framstilt den, har det israelske angrepet blitt møtt med masseprotester over hele verden. Det har vært utallige demonstrasjoner, som i noen tilfeller har involvert hundretusenvis av mennesker. Det burde tillegges at i mange tilfeller har et stort antall jøder deltatt i, og til og med organisert betydelige protester.

Problemet som har begrenset protestenes effektivitet har ikke vært offentlig likegyldighet, men fraværet av et politisk perspektiv og en strategi som kampen mot genocidet i Gaza, og mer generelt, mot imperialistmaktenes forberedelser for en tredje verden krig og bruk av atomvåpen, kan baseres på.

Protestene har holdt seg innenfor rammene av de eksisterende strukturene i borgerlig politikk, ikke rettet mot den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot kapitaliststyre, men snarere mot anvendelsen av press på borgerlige regjeringer for å endre deres politiske orienteringer.

Dette er, faktisk, den politiske orienteringen Hedges favoriserer. Han refererer til tidligere hendelser med selvbrenning – med spesiell vekt på de som fant sted historisk i Tunisia, Sør-Vietnam og Tibet – som eksempler på effektiviteten av rituelle selvmord. «Disse individuelle selvoppofrelsene», skriver han, «blir ofte samlingspunkter for masseopposisjon».

Nå, det er riktig at det har vært tilfeller der en så dramatisk hendelse har utløst eller forsterket protester. Men det er ikke noe tilfelle der de rituelle selvmordene bidro til en effektiv strategi for revolusjonær transformasjon av samfunnet. Faktisk, i to av de tre tilfellene han refererer, i Sør-Vietnam og Tibet, har selvantenninger blitt utført av reaksjonære politiske krefter og blitt utnyttet av amerikansk imperialisme til egne formål.

For eksempel, i 1963 satte den buddhistiske munken Thích Quảng Đứcs selvbrenning i gang ei rekke hendelser brukt av Kennedy-administrasjonen for å styrte det eksisterende Diem-regimet – som ble ansett å være ute av stand til å føre en effektiv kamp mot Nord-Vietnam og Den nasjonale frigjøringsfronten (FNL) – og til å få brakt en militærjunta til makten.

Hva angår selvbrenningene i Tibet, de er styrt av Washingtons interesser, som oppmuntrer separatistbevegelsen som et våpen mot Kina. Det er ikke noe i nærheten progressivt med denne bevegelsen. Og hva angår Tunisia, der en ung arbeiders selvmord utløste masseprotester, et tiår seinere er det samme personell som ble styrtet, de samme politiske kreftene som ble veltet i den første bølga av protester, nå tilbake ved makten.

Men Hedges kan ikke holde tilbake hans entusiasme. Selvantenninger, skriver han, «er offerfødsler. De varsler noe nytt. De er den fullstendige avvisingen, i dens mest dramatiske form, av konvensjoner og gjeldende maktsystemer.»

Ikke tilfelle. Slike handlinger er ingenting av det slaget. Avhengig av omstendighetene kan de være rettet mot å oppnå en endring i det eksisterende regimets personell. Eller, og dette er mer vanlig, håper de å utøve press for en endring i eksisterende politikk av de som for øyeblikket har makten.

De er ikke bevisst rettet mot å omvelte eksisterende eiendomsrelasjoner, knuse kapitaliststaten og dens institusjoner, og overføringen av makt til arbeiderklassen.

Tvert imot, i den mest fundamentale forstand, handlingene med rituelle selvmord er fundamentalt uforenlige med sosialismens perspektiv og med sosialistisk revolusjon. Programmet for sosialistisk revolusjon er formulert på grunnlag av en vitenskapelig analyse av den sosioøkonomiske strukturen i samfunnet. Den fundamentale drivkraften for sosial revolusjon er ikke formløst og desperat raseri, men en forståelse av de objektive motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet og den sosiale massehandlingen som styres av forståelsen av disse motsetningene.

Hedges avviser imidlertid en rasjonell forståelse av politisk virkelighet som ineffektiv. Han påberoper seg teologen Reinhold Niebuhrs feiring av en «opphøyd galskap i sjelen» og hans påstand om at «ingenting annet enn slik galskap vil kjempe mot ondsinnet makt og åndelig ondskap i høye steder». Dette er ikke annet enn en glorifisering av politisk irrasjonalisme, som faktisk uttrykker en orientering til høyre, ikke til venstre. Høyreorienterte politiske holdninger er tett innordnet med irrasjonelle sentimenter. Genuint progressiv, venstreorientert, sosialistisk tenkning er innordnet med vitenskap.

Hedges avslutter hans essay med følgende erklæring:

Guddommelig vold skremmer en korrupt og diskreditert styringsklasse. Den avslører deres fordervelse. Den illustrerer at ikke alle er lammet av frykt. Det er en sireneoppfordring om å bekjempe radikal ondskap. Det var det Bushnell hadde til hensikt. Hans offer taler til vårt bedre jeg.

For å sette reine ord på saken, Hedges’ essay taler til pessimismen, den intellektuelle fallitten og den essensielt reaksjonære karakteren av middelklassens pseudo-venstrisme, det vil si, de ideologiske forestillingene som generelt dominerer på universitetscampuser.

I 1940, i løpet av en intern partipolitisk kamp mot en antimarxisttendens som hadde oppstått i den amerikanske seksjonen av Den fjerde internasjonale, bemerket Leo Trotskij at den største sosiale revolusjonen i historien – den russiske arbeiderklassens erobring av makten i oktober 1917, en jordskakende begivenhet – ble ledet av partiet hvis aktivitet ikke begynte med kastingen av bomber, men med forsvaret og utdypingen av dialektisk materialistisk teori.

Trotskij refererte til den lange kampen som hadde blitt ført av russiske marxister, helt tilbake til 1880-tallet, mot terroristmetodene som ble forfektet av de russiske populistene. På den tiden polemiserte marxistene mot gjennomføringen av terroristangrep mot myndighetspersoner. Det var en praksis som på mange måter var forskjellig fra selvmordshandlingen, som på den tiden ikke ble forfektet av noen seriøs politisk tendens. Men det er visse vesentlige elementer i argumentene mot terroristhandlinger som er helt relevante for avvisingen av suicidalt «politisk teater» som promotert av Hedges.

Det essensielle anliggendet er at terrorismens politikk erstattet den heroiske handlingen til et individ for masseaksjon av arbeiderklassen. Terroristattentater, selv når offeret var statsoverhodet, kunne ikke føre til en radikal transformasjon av samfunnet. Én tyrann ville bli erstattet av en annen tyrann. Dessuten, isteden for å heve massenes politiske bevissthet henviste terroristhandlinger dem til posisjonen av passive tilskuere som observerte konflikten mellom attentatutøvere og politimyndigheter.

Jeg vil konkludere med å påminne en tragisk hendelse som fant sted under opptakten til den andre verdenskrig, i november 1938.

En polskfødt jødisk immigrantungdom bosatt i Paris, ved navn Herschel Grynszpan, 17-år-gammel, myrdet en nazidiplomat ved den tyske ambassaden ved navn Ernst vom Rath. Handlingen var ikke nøye forberedt. Den påfølgende etterforskingen indikerte at Grynszpan, i harnisk over nazistenes jødeforfølgelse og hans egen families lidelser, dro til den tyske ambassaden for å ta hevn. Han hadde ikke valgt noen bestemt person som hans målskive. Han hadde ingen erfaring i politikk. Grynszpan skøyt den første funksjonæren han møtte, og uheldigvis for vom Rath, han var den personen.

Attentatet fikk vidtrekkende og beryktede konsekvenser. Hitlers regime bestemte seg for å utnytte attentatet til voldelig å eskalere angrep på tyske jøder. Noen timer etter vom Raths død den 9. november 1938 lanserte nazistene den antijødiske pogromen som ble kjent som Kristallnacht.

Grynszpan, som umiddelbart hadde blitt arrestert, ble utsatt for rasende fordømmelser – ikke bare fra fascistene, men også fra «venstre», fra Folkefront-regjeringen, støttet av det stalinistiske Kommunistpartiet i Frankrike, som fordømte ungdommen for å undergrave relasjonene mellom Frankrike og Tyskland og for å svekke venstreregjeringen.

De eneste stemmene som ble reist til forsvar for Grynszpan var stemmene til Leo Trotskij og hans supportere i Frankrike. Men Trotskij forsvarte i et storslått essay Grynszpan mot hans forfølgere, samtidig som han klart avviste terroristmetoden valgt av den unge mannen. Han responderte på et politisk attentat mot en fascistisk embetsrepresentant, ikke et selvmord. Men Trotskijs kritikk av Grynszpans handling, som kostet Grynszpan hans eget liv, beholder enorm relevans. Trotskij forsto tenåringens hat mot fascismens representant og den desperasjonen han følte.

Trotskij erkjente imidlertid hans eget ansvar, som en revolusjonær leder, for på det sterkeste å råde ungdommen mot å etterligne Grynszpans handling. Han skrev, og dette essayet var unikt i dets tid:

I den moralske forstand, men ikke for hans handlingsmåte, kan Grynszpan tjene som et eksempel for enhver ung revolusjonær. Vår åpne moralske solidaritet med Grynszpan gir oss en ekstra rett til å si til alle de andre vordende Grynszpanene, til alle dem som er i stand til selvoppofrelse i kampen mot despoti og bestialitet: Søk en annen vei! Ikke den ensomme hevneren, men bare en stor revolusjonær massebevegelse kan frigjøre de undertrykte, en bevegelse som ikke vil etterlate noen rester av hele strukturen av klasseutbytting, nasjonal undertrykkelse og rasebasert forfølgelse. Fascismens uforlignelige forbrytelser skaper en lengsel etter hevn som er fullstendig berettiget. Men så monstrøs er omfanget av deres forbrytelser at denne lengselen ikke kan tilfredsstilles med attentatet av isolerte fascistbyråkrater. For det er det nødvendig å igangsette millioner, titalls og hundretalls millioner av de undertrykte over hele verden og å lede dem i angrepet på det gamle samfunnets festningsverk. Bare omveltingen av alle former for slaveri, bare den fullstendige ødeleggelsen av fascisme, bare folket som sitter i nådeløs domsavsigelse over samtidens banditter og gangstere kan besørge reell tilfredsstillelse av folkets indignasjon. Det er nettopp denne oppgaven Den fjerde internasjonale har satt seg. Den vil rense arbeiderbevegelsen for stalinismens pest. Den vil samle i sine rekker den heroiske generasjonen av ungdommen. Den vil kutte en vei til en verdigere og mer human framtid.

Disse ordene gir gjenklang i vår egen tid og – endre det som endres må i samsvar med omstendighetene – de oppsummerer kraftfullt de politiske lærdommene som burde trekkes fra Aaron Bushnells tragiske død.

For de av dere som virkelig ønsker å slåss, som er rasende og forferdet over det vi er vitne til hver dag, som innser at selv mens vi snakker er det barn og sågar spedbarn som dør i Gaza, som ikke tillates drikkevann, ikke har mat, arbeider under fullstendig umenneskelige betingelser, og som føler forargelse og indignasjon over å se USAs president rettferdiggjøre disse handlingene og til og med si: «Vel, vi må ikke ha ytterligere 30 000 døde Gaza-beboere – kanskje 5 000, kanskje 10 000 flere, 15 000 flere, men ikke 30 000.» Det er for mange, selv for Biden.

De av deres som vemmes av det dere ser, hva er de politiske konklusjonene dere skal trekke? Hva skal til for å få slutt på dette? Ikke individuelle hevnhandlinger, ikke personlige handlinger av selvoppofrelse, men en vending til den eneste sosiale kraften som faktisk har i dens makt, i dens objektive rolle i hele den kapitalistiske produksjonsprosessen, i dens posisjon i produksjonskreftene, dens potensielle økonomiske styrke, dens globale karakter, evnen til å bringe kapitalismen i kne, til å ødelegge selve fundamentene for militarisme.

Oppgaven vårt parti har satt seg, hva vi søker å gjøre gjennom publiseringen av World Socialist Web Site, gjennom aktiviteten til International Youth and Students for Social Equality, og gjennom det nåværende kandidaturet til Joseph Kishore for president i USA og Jerry White for visepresident, som kandidatene for Socialist Equality Party. Vi bruker denne valgkampen til å utdanne og politisk forberede arbeidere, unge mennesker og studenter på kampene som vil og må utfolde seg, for å gjøre dem i stand til å delta i og lede arbeiderklassens kamper og besørge denne mektige kommende bevegelsen et ekte revolusjonært perspektiv.

Så transformer deres raseri og forargelse inn i effektiv politisk handling, inn i besluttsomhet om å mestre marxistisk teori, til å lære historiens lærdommer, for å gjøre dere kjent med de store revolusjonære kampene i det forrige århundre.

Og jeg sier dette med en viss presserende hast, for det er ikke så mye tid igjen. Hvis dere har fulgt med på nyhetene, det er aktive diskusjoner for NATOs intervensjon i Ukraina. Biden og hans kolleger og medsammensvorne i NATO spiller russisk rulett med faren for atomkrig. De har demonstrert deres likegyldighet til muligheten for massedød, i deres holdning til Covid, i måten de har ofret hundretusenvis av ukrainske liv i forfølgelsen av USAs globale strategiske interesser, i deres vilje til å vurdere bruken av atomvåpen som en akseptabel form for militær konflikt.

Vi står overfor store politiske spørsmål og utfordringer. De kan løses. Men for å løse dem må vi bygge et revolusjonært parti. Dette partiet må vinne troskapen til de store massene i arbeiderklassen. Det er den grunnleggende, fundamentale lærdommen vi må trekke fra Aaron Bushnells død og fra en forståelse av vår tids krise.