Lederskapet i Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) blir stadig mer bekymret for at betydelige økonomiske problemer, reflektert i langt lavere vekstrater sammenlignet med tidligere år, skal føre til økte sosiale spenninger og politisk opposisjon.

Det bevises av spørsmålene som ble reist i kommunikéet fra Det tredje plenum av sentralkomitéen, bestående av rundt 199 medlemmer og 165 varamedlemmer sammen med ei rekke eksperter, holdt i Beijing denne uka.

Møtet ble innkalt for å stake ut en kurs for framtidig økonomisk utvikling og for å konfrontere betydelige problemer. Det offisielle vekstmålet er rundt 5 prosent – det laveste på rundt tre tiår – og problemene ble understreket av fallet i vekstraten for andre kvartal til 4,7 prosent, ned fra de 5,3 prosentene registrert i det første.

Blant de vage oppfordringene i den initielle uttalelsen – mer spesifikke planer kan bli utgitt i ukene som kommer – var det en henvisning til problemene forårsaket av slutten av den forrige vekstmodellen basert på eiendoms- og infrastrukturutvikling som hadde vært ansvarlig for opptil 30 prosent av BNP.

Denne orienteringens sammenbrudd, på grunn av voksende gjeld og trusselen for finansiell stabilitet dette utgjør, har ført til at Kinas president Xi Jinping, som også er KKPs generalsekretær, har implementert utviklingen av «høykvalitets produktive» krefter basert på nye teknologier.

Den orienteringen vil fortsette. Det var ingen referanse i det hele tatt til behovet for å utvide forbruket, slik mange vestlige økonomer og noen i Kina forfekter, for å heve den økonomiske vekstraten. Men plenumserklæringen erkjente faktisk problemene som oppstår fra slutten av den gamle vekstmodellen.

Den sa lederskapet ville «implementere forskjellige tiltak for å forebygge og desarmere risikoer i eiendomsutvikling, lokalregjeringers gjeld, små og mellomstore finansinstitusjoner og andre nøkkelområder».

Problemene er ikke små. Det har blitt anslått at lokalregjeringers finansieringsredskapers (LGFVs) totale gjeldsbyrde er hvor som helst fra $ 7 billioner til $ 10 billioner. LGFV-ene tok opp gjeld for å finansiere infrastrukturprosjekter ved å selge land for eiendomsutvikling. Men med nedgangen i eiendomssektoren, bevist av kollapsen av store selskaper som Evergrande sammen med mange andre, er denne formen for finansiering stadig mindre levedyktig.

Det var betydelig at det samme avsnittet som pekte på gjeldsproblemene reiste nødvendigheten for strammere sosial og politisk kontroll fra statens side.

«Vi vil styrke nettverket for å forebygge og kontrollere offentlig sikkerhetsrisikoer for å ivareta og trygge sosial stabilitet. Vi vil forbedre opinionsveiledningen og effektivt håndtere risikoer i det ideologiske domenet.»

Betydningen av disse uttalelsene er at de uttrykker KKP-lederskapets store frykt, etter hvert som veksten avtar og økonomiske og sosiale spenninger stiger, at regimet, som for lenge siden har forlatt enhver reell forpliktelse til sosial likhet, mister enhver gjenværende politisk legitimitet og står overfor en opposisjonell bevegelse nedenfra.

Den lange forsinkelsen med å innkalle til møtet – det er 17 måneder siden det forrige plenumet i februar 2023, et av de lengste intervallene siden Maos dager – peker også på mulige konflikter innen det sentrale lederskapet.

I tillegg til frykten for opposisjon i arbeiderklassen, frykter regimet også framveksten av sprekker innen lederkapet av Xis bonapartistiske regime, for at dette skal besørge en åpning der breiere opposisjon kan begynne å strømme.

Denne bekymringen ble uttrykt i et lengre avsnitt som «understreket at Partiets lederskap er den fundamentale garantien for videre reform».

«Vi må tilegne oss en dyp forståelse av den avgjørende betydningen av å etablere kamerat Xi Jinpings kjerneposisjon i Partiets Sentralkomité og i Partiet som helhet, og etablere den veiledende rollen til Xi Jinpings Tenkning om Sosialisme med kinesiske kjennetegn for en Ny Æra ...»

Regimet til Xi Jinping er på ingen måte sosialistisk. Tidlig i 2018 skrotet Xi og det kinesiske lederskapet den 30-årige praksisen at presidenter sitter i to perioder, og etablerte ham som leder for livet i en bestrebelse for å forsvare den kapitalistiske styringsklassens interesser.

Hans bonapartistiske regime har forsøkt å balansere mellom de kinesiske oligarkenes konkurrerende interesser – Kinas nivåer av sosial ulikhet er blant de høyeste i verden – presset som utøves av imperialistmaktene, anført av USA, mens de bestreber seg for å forsvare interessene til kapitalistklassen som helhet mot arbeiderklassen, som nå teller mer enn 400 millioner.

Sosialt sett har regimet hvilt på et voksende, men smalt sjikt av den kinesiske øvre middelklassen som var i stand til å avansere seg selv under betingelser med konsekvent høye nivåer av økonomisk vekst. Men denne basen er truet.

Over de seks siste årene har presset på regimet intensivert. Veksten har falt under 8 prosentnivået, som KKP-regimet en gang erklærte var nødvendig for å opprettholde sosial stabilitet, for aldri å komme tilbake.

Regimets håp om at det ville være i stand til å integrere seg fredelig inn i den globale økonomien har blitt knust. Fra og med Trump-administrasjonen og gjort dypere under Biden, har amerikansk imperialisme lansert en økonomisk krig mot Kina med siktemål å knuse landets økonomiske utvikling gjennom stadig voksende sanksjoner og eksportforbud for viktige høyteknologiske komponenter.

Dette har nå blitt kombinert med tollsatser mot kinesiske eksporter, spesielt innen høyteknologisk grønn teknologi som elektriske kjøretøy.

Den økonomiske offensiven har i tiltakende grad fått tilslutning av de europeiske maktene mens forberedelsene for militær konflikt raskt utvikles.

Uten å gå inn på noen detaljer bemerket introduksjonen til plenumserklæringen at regimet står overfor «alvorlige og komplekse internasjonale omgivelser og de vanskelige oppgavene med å fremme reformer og utvikling og sikre stabilitet hjemme».

Responsen i vestlige media til plenum er at det har gjort lite eller ingenting for å løse den kinesiske økonomiens voksende problemer.

Denne konklusjonen ble oppsummert i kommentarer fra Kina-eksperten Eswar Prasad fra Cornell University til Financial Times.

«Plenumet har reartikulert regjeringens økonomiske mål og erkjent noen sentrale risikoer, men inspirerer liten tillit til at regjeringen har en strategi for effektivt å håndtere økonomiens sykliske og strukturelle problemer,» sa han.

Dersom denne vurderingen er riktig, og plenumets henvisninger til nødvendigheten for strammere sosial og ideologisk kontroll peker i den retning, tyder indikasjonene på at perioden med relativ sosial fred regimet har nytt siden undertrykkingen av arbeiderklassen på tiden for Tiananmen-massakren i 1989 nærmer seg en slutt.