Xi Jinping-regimet står overfor betydelige problemer der det tredje plenum i Det kinesiske kommunistpartiets sentralkomité denne uka samles for å diskutere økonomiens retning.
Møtet, som begynte på mandag og avsluttes torsdag, fikk ingen god start med utgivelsen av data som viser at veksten i andre kvartal hadde avtatt sammenlignet med årets tre første måneder.
Kinas BNP steg med 5,3 prosent i første kvartal og økonomer hadde forutsett at det ville øke med 5,1 prosent i det andre, men tallet kom inn på 4,7 prosent.
En nedbryting av dataene understreker noen av hovedproblemene som Kinas politiske lederskap står overfor. Industriproduksjonen økte i juni med 5,3 prosent, som slo forventningene og gjenspeiler den offisielle politikken for å promotere utviklingen av «nye produktivkrefter», men detaljsalget steg bare med 2 prosent for måneden, langt under forventningene.
Som et tegn på deflasjonspress steg konsumprisene med bare 0,2 prosent i året fram til juni. Innen bransjen boliger og eiendom, som har vært en bærebjelke for kinesisk økonomisk vekst, var trykket nedad stilt klart til skue.
Nye boligpriser falt med 4,5 prosent i året fram til juni, som ifølge kalkyler fra Reuters var den største nedgangen på ni år. Ny oppstart av byggeprosjekter gikk ned med 23,7 prosent i første halvår, mens eiendomsinvesteringene i samme periode falt med 10,1 prosent.
De siste dataene uttrykker dyptgående strukturelle problemer i økonomien som nå konfronterer regjeringen der den prøver å endre kurs for politikken under intenst finansielt, økonomisk og sosialt press, både internt og eksternt.
I kjølvannet av den globale finanskrisa i 2008, som hadde en stor innvirkning på den kinesiske økonomien og førte til tap av anslagsvis 23 millioner arbeidsplasser, ble det igangsatt et massivt program for boliger og infrastruktur som førte til at bolig- og eiendomsutvikling og tilhørende industrier sto for så mye som 25 til 30 prosent av den kinesiske økonomien.
Der stimulanser ble besørget av den sentrale regjeringen ble denne utvidelsen i all hovedsak finansiert av lokale regjeringsmyndigheter som lånte store mengder penger gjennom såkalte lokale statlige finansieringsvirksomheter, local government financing vehicles (LGFVs).
Gjelda brukt til å finansiere store infrastrukturprosjekter ble finansiert gjennom salg av landområder for eiendom- og boligutvikling.
Den kraftige nedgangen i eiendomsmarkedet, som startet for tre år siden og har sett ei rekke selskaper gå under – den mest kjente av dem var kollapsen av eiendomsgiganten Evergrande – betydde at lokale regjeringer og deres LGFV-er mistet en viktig inntektskilde.
En nylig artikkel i Wall Street Journal framhevet omfanget av LGFV-finansieringen. Den sa økonomer hadde estimert størrelsen på deres gjeld til mellom $ 7 billioner og $ 11 billioner, rundt dobbelt så stor som sentralregjeringens gjeld.
«Det totale beløpet er ikke kjent – sannsynligvis ikke engang for Beijing, sier bankfolk og økonomer – på grunn av ugjennomsiktigheten rundt de økonomiske ordningene som tillot gjelda å blåse opp,» sa artikkelen.
Det er anslått at rundt $ 800 milliarder av LGFV-gjelda er klassifisert med høy risiko for mislighold.
Journal-artikkelen refererte analyser fra Rhodium Group, et forskningsforetak, som fant at bare en femtedel av nesten 2 900 LGFV-er gruppa gjennomgikk i fjor hadde nok kontanter til å dekke deres kortsiktige gjeldsforpliktelser og rentebetalinger.»
Oppskriften tilbudt av økonomer, internasjonalt og noen innen Kina, er at regjeringen må iverksette ei stimuleringspakke for å underbygge forbruket for å opprettholde økonomisk vekst.
Som Cornell University økonomiprofessor Eswar Prasad, en mangeårig analytiker av den kinesiske økonomien, bemerket i en nylig kommentar i Financial Times: «Regjeringen motsetter seg kravet om monetær og finanspolitisk stimulans, av frykt for å skape finansiell risiko og legge til sin gjeldsbyrde.»
Noen tiltak hadde blitt iverksatt av regjeringen og sentralbankene, men «å få husholdninger til å konsumere mer [hovedsakelig i middelklassen], når deres selvtillit er lav og de ser deres boliger og aksjemarkedsinvesteringene falle i verdi, har vist seg å være et tøffere forslag,» skrev han.
Hovedinnsatsen i regjeringens politikk er utviklingen av det Xi har kalt «produktivkrefter av høy kvalitet». Fokuset er på produksjonen av høyteknologiprodukter, der en stor komponent er såkalte grønne teknologivarer som elektriske kjøretøy, solcellepaneler og batterier, samt medisinsk utstyr.
Kina er allerede verdensledende på mange av disse områdene, både hva angår teknisk effektivitet, i stand til å trekke på et stort basseng av uteksaminerte fra vitenskapelige institusjoner, og hva angår kostnader på grunn av innovasjoner i produksjonsmetoder.
Her har Xi-regimets perspektiv støtt på en stor hindring – USAs besluttsomhet for å knuse Kinas økonomiske utvikling som de anser som den største trusselen mot deres fortsatte økonomiske hegemoni.
Fra og med Trump-administrasjonen, og fortsatte og gjort dypere under Biden, har det blitt innført ei rekke sanksjoner og begrensninger på eksporten av høyteknologiske komponenter, i tillegg til å innføre tollsatser på eksporten av elektriske kjøretøy og andre grønne teknologiprodukter, som EU har blitt med på.
Påstanden er at såkalte statssubsidier er årsaken til kinesisk dominans på disse områdene, og at eksporten derfor må begrenses med den begrunnelse at de er «urettferdig konkurranse» på globale markeder. Slike påstander er tvers igjennom hyklerske gitt de massive subsidiene besørget selskaper av Biden-administrasjonen under loven om Inflasjonsreduksjon og CHIPS-loven.
For Xi-regimet er utviklingen av et nytt økonomisk paradigme et eksistensielt spørsmål. Den sitter på toppen av en massiv arbeiderklasse, anslått å være 400 millioner sterk, og en enormt utvidet urban befolkning.
Etter for lenge siden å ha forlatt enhver forpliktelse for sosialisme er dens eneste grunnlag for politisk legitimitet blant den breie massen av befolkningen at den kan fortsette å besørge økonomisk vekst og en økning av levestandarder.
Vendingen til en ny økonomisk modell og dens innvirkning på eldre industrier, spesielt byggebransjen, og regjeringens nekting av å heve utleggene til sosiale velferdstiltak, som Xi tidligere har kritisert som ei felle som fører til «late mennesker», genererer vesentlige sosiale spenninger.
Noen av disse ble rapportert i en stor artikkel i FT denne uka med tittelen «Kan Xi holde et lokk på sosiale belastninger?»
Den bemerket at på tvers av landet «blinker flere indikatorer på sosialt stress rødt der svakhet i deler av økonomien krever sitt. Offisielle og uoffisielle data viser økninger i alt fra arbeidsmarkedsstress og mislighold for boligbetalinger til arbeiderprotester, selvmord, kriminalitet og tilfeldig vold.»
Helt siden massakren på Den himmelske freds plass i juni 1989, bemerket den, hadde Xi-regimet undertrykt sosial uro mens økonomisk vekst ga regimet såkalt «ytelseslegitimitet».
Det stilles det nå spørsmål ved. Nedgangen i eiendom og boligbygging har allerede en innvirkning med rundt 10 millioner arbeidere som i 2022 og 2023 forlot byggebransjen.
Artikkelen rapporterte om en konferanse i Kina i fjor som bestod av delegater fra kommuner og provinser som fikk høre at oppfatninger om ulikhet «mellom rik og fattig, partikadrer og massene, har blitt generell tro».
China Labor Bulletin i Hong Kong, som besørger en begrenset dekning av arbeidslivsuroligheter, har rapportert at det i fjor var nesten 1 800 «hendelser» i Kina, mer enn det dobbelte av 2022, og over nivåene før pandemien, med byggebransjen som hovedkilde, etterfulgt av produksjon.
Artikkelen refererte resultatene fra en spørreundersøkelse om sosiale holdninger som peker på skiftet fra optimisme til pessimisme.
Resultater fra spørreundersøkelser i 2004, 2009 og 2014 bemerket at de fleste vanlige mennesker ikke var «altfor opptatt» av inntektsforskjeller, de fleste var optimistiske med tanke på familieutsiktene og mange mente at mobilitet oppover var betinget av meritter.
Spørreundersøkelsen fra 2023 viste en markant endring, med respondenter som så «ikke-merittbaserte karaktertrekk ved den sosiale orden, som ulike muligheter, diskriminering og det å basere seg på forbindelser, som relativt viktigere determinanter for om man er fattig eller rik».
Rapportforfatterne sa resultatene ikke tyder på at folkelig harme over ulikhet «med sannsynlighet vil eksplodere i en sosial vulkan av protestaktiviteter».
«De antyder imidlertid at ytelseslegitimiteten akkumulert av lederskapet gjennom tiår med vedvarende økonomisk vekst og forbedrede levestandarder ser ut til å begynne å bli undergravd.»
Minxin Pei, en professor i styresett ved en høyskole i California og forfatter av ei bok om Xi-regimets overvåking og sosiale kontrollmetoder, fortalte FT at disse tiltakene så langt hadde fungert i en relativt rolig omgivelse, men det kunne endre seg og det ville bli «mange flere hendelser av ustabilitet eller uro».
Han sa at dersom det var en lengre periode med lav økonomisk vekst ville KKP gå inn i ukjent farvann med få presedenser siden Deng Xiaoping på slutten av 1970-tallet åpnet opp Kina for markedsutviklingen.
Han utdypet det ikke, men hans kommentarer minner om krisa i 1989, som førte til massakren på Den himmelske freds plass. Regimets målsettinger strakte seg langt utover studentdemonstrantene. Undertrykkingen var framfor alt rettet mot arbeiderklassen i industrisentrene og var en sentral faktor i den fulle gjenopprettingen av kapitalisme i Kina og dens integrering inn i det globale kapitalistmarkedet.
Dengs vending til kapitalistmarkedet påbegynt i 1978 hadde enorme sosiale konsekvenser. Nå søker Xi-regimet å ta en ny vending, der resultatene har potensial til å bli enda mer eksplosive på grunn av den massive ekspansjonen av den kinesiske arbeiderklassen de tre siste tiårene.