New York Times publiserer billedlige detaljer om USAs høyteknologikrig mot Kina

En lengre artikkel publisert i New York Times forrige helg, skrevet av journalisten Alex W. Palmer, avslørte omfanget av hi-tech-krigen USA fører mot Kina. Den avslørte også Biden-administrasjonens løgner om den.

President Joe Biden der han deltar på et arrangement til støtte for lovgivning for tilrettelegging for innenlandsproduksjon og styrkingen av databrikkers forsyningskjeder, i South Court Auditorium på Det hvite hus’ campus i Washington, 9. mars 2022. [AP Photo/Patrick Semansky]

Bureau of Industry and Security (BIS), som opererer innen handelsdepartementets domener utstedte i oktober i fjor et dokument som beskriver ei rekke kontroller for eksporten av databrikker. Artikkelen begynte med å bemerke at underliggende for de 139 sidene med byråkratisk sjargong og tekniske detaljer «utgjorde det en erklæring om økonomisk krig mot Kina».

Denne krigen er nå i ferd med å intensiveres, der det er forventet at USA om kort tid vil kunngjøre mekanismer for investeringsscreening designet for å kutte ned mengden amerikanske penger investert i kinesiske høyteknologiske områder, så vel som en oppdatering av eksportkontrollen for å tette smutthull som har dukket opp siden oktoberkunngjøringen.

Den offisielle berettigelsen for eksportkontrollene er at de er innrettet på å dempe kinesisk militær utvikling. Finansminister Janet Yellen hevdet under hennes nylige besøk i Kina at disse kontrollene var snevert målrettet, og ikke rettet mot landets breiere økonomi.

Den fiksjonen avsløres i begynnelsen av artikkelen, i et sentralt avsnitt der det står:

«Med eksportkontrollene fra 7. oktober kunngjorde den amerikanske regjeringen sin intensjon om å lamme Kinas evne til å produsere, eller til og med kjøpe, de høyeste nivå av chipsett. Logikken i tiltaket var klart stadfestet: Avanserte databrikker, og de superdatamaskiner og den kunstige intelligensen (AI) de opererer, muliggjør produksjonen av nye våpen og overvåkingsapparater. I deres rekkevidde og betydning kunne tiltakene imidlertid knapt ha vært mer vidtrekkende, der de tar sikte på et mål som er langt breiere anlagt enn den kinesiske sikkerhetsstaten. ‹Nøkkelen her er å forstå at USA ønsket å innvirke på Kinas AI-industri,» sier Gregory C. Allen, direktør for Wadhwani Center for AI and Advanced Technologies ved Center for Strategic and International Studies (CSIS) i Washington. ‹Halvledergreiene er virkemidlet for dette formålet.›»

Palmer skrev at oktoberkontrollene «i all hovedsak bestreber seg for å utrydde, rot og forgreininger, alt av Kinas økosystem for avansert teknologi».

Ifølge Allen var kontrollene ikke bare innrettet for å forhindre videre framskritt, men «vi skal aktivt reversere deres nåværende state of the art

En annen indikasjon på omfanget av de amerikanske tiltakene ble uttrykt i kommentarer fra C. J. Muse, en senioranalytiker for halvlederteknologi ved Evercore ISO. «Hadde du fortalt meg om disse reglene for fem år siden, da ville jeg ha fortalt deg at dette er en krigshandling – da måtte vi vært i krig.»

Informasjon besørget i artikkelen avslører at utviklingen av halvlederchips er karakterisert av to kraftfulle og sammenkoblede utviklinger: De teknologiske framskrittenes enorme hastighet, og den globalt integrerte karakteren av chipsdesign og produksjon.

Halvlederchips er bittesmå biter av silisium som det svis inn massive rekker av elektriske kretser som slås av og på av transistorkoblinger. Transistorer ble oppfunnet, eller rettere sagt transistorkoblinger ble oppdaget, på 1950-tallet og gjorde deres første offentlige inntreden i de såkalte transistorradioene som ikke lenger krevde den gamle vakuumrørteknologien.

De aller første datachips innholdt bare en «håndfull transistorkoblinger. I dag har den primære halvlederbrikken i en ny smarttelefon et sted fra 10 til 20 milliarder transistorkoblinger, hver på størrelse med et virus, svidd inn, eller skåret ut, som i ei lagkake i silisiumets struktur.»

Palmer detaljerte noen av de enestående teknologiske framskrittene ved å referere til saken om det nederlandske firmaet ASML som først produserte den ekstremt ultrafiolette (EUV) litografimaskina, som et resultat av forskning og utvikling påbegynt i 1997, som i dag anvendes til å printe ut sjiktene i en datachip.

«Den nyeste versjonen av maskina kan lage strukturer så små som 10 nanometer; til sammenligning er ei menneskelig rød blodcelle, rundt 7 000 nanometer i diameter. Maskina anvender en laser for å lage et plasma 40 ganger varmere enn solas overflate, som sender ut ekstremt ultrafiolett lys – usynlig for det menneskelige øyet – som reflekteres og brytes ned på en silisiumchip av ei rekke speil.»

Chipproduksjonen, utført i det som er kjent som fabs, er «den mest komplekse produksjonen noen gang oppnådd» og har kun blitt muliggjort av en høyt utviklet internasjonal arbeidsdeling.

Artikkelen forklarte: «Den breiere databrikkeindustrien ... er et nettverk av gjensidig sammenflettede avhengigheter, spredt over hele planeten i høyt spesialiserte regioner og selskaper, med dens bragder og oppnåelser muliggjort av forsyningskjeder av eksepsjonell lengde og kompleksitet – a posterchild, med andre ord, for globalisering.»

Som Chris Miller, forfatteren av ei bok med tittelen Chip War, sa til Palmer: «Det er vanskelig å forestille seg hvordan de evnene de har oppnådd ville vært mulige uten tilgangen til de smarteste hodene i verden, der de alle jobber sammen.»

Nettopp denne utviklingen, som muliggjør menneskelig framgang av en tidligere ufattelig målestokk, truer imdlertid amerikansk imperialismes dominans over den globale økonomien – en situasjon den er fast bestemt på med alle nødvendige midler å ville reversere, inkludert gjennom militær krig, som utfallet av hi-tech-krigen den allerede fører.

Den høyteknologisk produksjonens globale karakter betyr samtidig at amerikansk imperialisme ikke kan håndheve sin dominans med tiltak utført ene og aleine av USA.

I kjølvannet av oktoberbeslutningene ble det snart nok erkjent at mens USA kontrollerer viktige strupepunkter i prosessen, er det andre land, deriblant Nederland og Japan, så vel som Taiwan, som kontrollerer andre områder, og hadde de fortsatt å selge deres produkter til Kina, da ville amerikanske forbud blitt gjort «nesten nytteløse».

Derav Biden-administrasjonens trekk fra i januar for å sikre at Japan og Nederland innførte tilsvarende kontroller som de vedtatt av USA. Logikken i dette trekket er klar og tydelig. Det betyr at for å håndheve sine diktater overfor Kina, må USA bli den høyteknologiske utviklingens internasjonale politimann.

Innen denne globale produksjonsprosessen spiller Taiwan og deres selskap Taiwan Semiconductor Manufacturing Company en sentral rolle, som den største chipsprodusenten, og spesielt for de mest avanserte databrikkene. Dette understreker hvorfor Taiwan har blitt så sentralt i de tilspissende spenningene mellom USA og Kina, der USA i tiltakende grad forflytter seg i retning av å anerkjenne Taiwan som et eget land, og ikke en del av Kina.

Som artikkelen bemerket: «Dersom øyas fabs skulle bli fanget av Kina, eller slått offline under en invasjon, ville kostnadene for den globale økonomien være katastrofale.» Noen amerikanske war-gamers har antydet at dersom Kina skulle invadere «burde USA ødelegge TSMCs fabs for å forhindre dem fra å falle under Kinas kontroll».

Teknologikrigen startet under Trump-administrasjonen da den i 2019 innførte databrikkeforbud mot den kinesiske teknologigiganten Huawei. Disse forbudene hadde en ødeleggende innvirkning. Huawei var i 2020 verdens største på salg av smarttelefoner, i tillegg til å levere essensielle komponenter til verdens telekommunikasjonssystemer. Selskapet hadde 18 prosent av markedsandelen for smarttelefoner, og slo både Apple og Samsung. Seksapets inntekter i 2021 falt med nesten en tredjedel, og innen 2022 hadde markedsandelen falt til bare 2 prosent.

Erfaringen med Huawei åpnet for utsiktene for framskritt i tech-krigen da Trump-administrasjonen i 2020 underla Huawei en lov om eksportkontroll, regelen om direkte utenlandske produkter, som artikkelen beskrev som en «vidtrekkende påstand om ekstraterritorial makt».

Dette betydde at dersom et produkt inneholdt amerikansk teknologi eller programvare, selv om det ble laget utenfor USA og aldri kom inn i landet, og ikke inneholdt noen USA-produserte komponenter i sin endelige form, kunne produktet like fullt betraktes som en amerikansk vare.

Ifølge Kevin Wolf, en tidligere embetsfunksjonær ved BIS: «Den regelen gjorde alle halvledere på planeten til gjenstand for amerikansk lov, fordi hvert brikkestøperi på planeten anvender amerikanske verktøy, i det minste delvis. Dersom du i din fab har ett amerikansk verktøy og 100 ikke-amerikanske verktøy, det skjemmer likevel ethver silisium-wafer som forflytter seg langs produksjonslinja.»

Det som begynte med Huawei har under Biden-administrasjonen blitt utvidet. Med Gregory Allens formulering, fra tankesmia CSIS: «Trump-administrasjonen gikk etter selskaper. Biden-administrasjonen går etter industrier.»

Det kan faktisk sies at den går etter hele Kinas økonomi. Kinas avhengighet av databrikker understrekes av det faktum at lande i april la ut mer for databrikkeimporten enn det gjorde for olje.

Bemerkninger fra Emily Kilcrease, en tidligere offisiell embetsrepresentant for amerikansk handel, nå ved Center for a New American Security, som er referert i NYT-artikkelen, gjør det klart at hele den kinesiske økonomien er målet.

«Vi sa det er sentrale tech-områder Kina ikke burde avansere videre i. Og tilfeldigvis er det de områdene som vil bli pådrivere for framtidig økonomisk vekst og utvikling,» var henne kommentar.

Gitt brikkeproduksjons integrerte globale karakter og at det er umulig for USA å få brakt alle dens operasjoner innenfor egne grenser, vil tech-krigen nødvendigvis stå overfor store vanskeligheter.

Det betyr imidlertid ikke at bestrebelsene oppgis. Tvert imot, som Biden-administrasjonens handlinger overfor Japan og Nederland avslører vil den forskanse seg, og utvide sine forbud og restriksjoner til hele kloden, mot såvel venn som fiende.

Tech-krigens eskalering – det amerikanske handelsdepartementet forbereder nye kontroller for å begrense selskaper som Nvidia fra å selge AI-relaterte halvledere til Kina – har frambrakt advarsler fra Kina om gjengjeldelse.

Kinas ambassadør til USA, Xie Feng, advarte tidligere sist uke for at Kina så seg nødt til å gjengjelde mot de amerikanske tiltakene.

«Den kinesiske regjeringen kan ikke sitte stille og se dette skje,» sa han. «Vi vil ikke skape provokasjoner, men vi vil heller ikke vike for provokasjoner. Så Kina vil definitivt ha sin respons.»

Det vil imidlertid ikke føre til noen tilbaketrekning fra USAs side, men snarere føre til en akselerering av transformasjonen av tech-krigen opp til en militær konflikt.

Denne reelle og nåværende faren – en krig mellom to atomvåpenmakter – reiser avgjørende politiske saksanliggender for den internasjonale arbeiderklassen.

Den enorme utviklingen av databrikketeknologien – resultatet av samarbeidet mellom forskere, ingeniører og arbeidere på tvers av hele verden – er en enorm ekspansjon av produktivkreftene, som muliggjør en slutt for all tid av sult, elendighet og fattigdom og et enestående framskritt for hele verdens befolknings levekår.

Innen rammeverket av kapitalismen gir det opphav til galskap. Denne galskapen er ikke forankret i kapitalistpolitikeres psyke, men i profittsystemets sosiale relasjoner og i motsetningen mellom den globale økonomien og oppdelingen av verden i rivaliserende og motstridende nasjon-stater.

Karl Marx forklarte for nesten 150 år siden at sosialistisk revolusjon oppstår når produktivkreftene, skapt av menneskelig arbeid, kommer i konflikt med de sosiale relasjonene de har utviklet seg innenfor. Denne motsetningen, som var drivkraften til krigene og revolusjonene de 100 siste årene og mer, har nå nådd et nytt topp-punkt av intensitet.

Kampen for perspektivet for en sosialistisk verdensrevolusjon, som i dag bare fremmes av den trotskistiske verdensbevegelsen, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), er ikke et fjernt eller utopisk ideal, men en umiddelbar objektiv nødvendighet som den eneste måten å forhindre et tilbakefall til barbari, og for å åpne opp en ny vei for menneskeheten ut av kapitalistsystemets destruktive grep.

Loading