Onsdag morgen, før han dro til samtaler på NATO-toppmøtet i Washington, besøkte president Biden AFL-CIO-hovedkvarteret for en peptalk med fagforeningsbyråkratiet. Den beleirede 81-åringen er hatet av arbeidere og ungdommer for hans krigspolitikk, spesielt genocidet i Gaza, og hans gjenvalgskampanje er i fritt fall. Men de forsamlede fagforeningsfunksjonærene ga ham en helts velkomst og hyllet ham som deres leder.
I bemerkninger levert med karakteristisk stamming, fylt med absurde påstander om den amerikanske økonomiens styrke, kom Biden med en uvanlig ærlig og klart uttrykt uttalelse om byråkratiets rolle i hans klassekrigspolitikk. Han sa:
Vi har to sterke, sterke organisasjoner i Amerika som jeg ser til for vår sikkerhet. Den ene er NATO, en felles samling av demokratier for å sikre at vi holder freden, og at ingen skal å tulle med oss, er så sterk som den noen gang har vært. Og jeg ser på dere som mitt innenlandske NATO.
NATO er i realiteten en imperialistallianse som opprinnelig ble dannet for å kontre Sovjetunionen. Dens medlemmer har vært involvert i flere tiår med erobringskriger, deriblant nyligst bombingen av Serbia på slutten av 1990-tallet, invasjonene av Irak og Afghanistan på begynnelsen av 2000-tallet og oppstykkingen av Libya i 2011. NATO dropper på denne ukas toppmøte all forstillelse om at alliansen ikke er i krig med Russland i Ukraina, som øker faren for kjernefysisk konflikt.
Fagforeningsbyråkratene er ikke mindre arbeidernes fiender. Gjennomsyret i mange tiår av nasjonalisme og antikommunisme har de bidratt til å pålegge kontinuerlige masseoppsigelser, lønnskutt og andre angrep på arbeidere. De er sammenvokst ved hofta med kapitaliststaten. De har også lenge fungert som redskaper for amerikansk utenrikspolitikk gjennom deres involvering i CIA-fronter, slike som AFL-CIOs Solidarity Center.
Bidens sammenligning reiser det åpenbare spørsmålet: Mot hvem er dette «innenlandske NATO» i krig? Framfor alt er det den amerikanske arbeiderklassen, som er lut lei av fattigdom og ulikhet og forakter hele det politiske oppsettet.
Det «innenlandske NATO» i Amerika gjenspeiles i andre NATO-land. Den nye Labour-regjeringen i Storbritannia og den canadiske Liberal-regjeringen til Justin Trudeau baserer seg begge på støtten fra fagforeningsapparatet. De tyske fagforeningene er involvert i «Samordnet asjon» med regjeringen og arbeidsgiverne. Dette viser at Bidens politikk hviler på fagforeningsapparatets sosiale karakter og funksjon, ikke på de subjektive egenskapene til de nåværende byråkratene i Amerika.
Biden, som smykker seg med å være den mest «pro-fagforeningspresidenten i USAs historie», bruker byråkratiets tjenester for å blokkere streiker og pålegge oppsigelser. Det hvite hus har vært involvert i alle større kontrakter de fire siste årene. Dette inkluderer raffineriarbeiderkontrakten i 2022, jernbanearbeiderkontrakten samme år hvor han intervenerte for å forby en streik, havnearbeiderne på vestkysten og i fjor ved UPS, som nå sparker tusenvis av arbeidere.
United Auto Workers, tradisjonelt den mest politisk viktige fagforeningen i Amerika, har spesielt tette bånd til Det hvite hus. I fjor støttet Biden åpenlyst fagforeningens utsalg av dens falske «stand-up streik», som har banet vei for tusenvis av jobbkutt. UAW-president Shawn Fain er en sentral politisk alliert av Biden.
Fain er ikke bare et sentralt surrogat for Bidens gjenvalgskampanje, men et surrogat for hans utenrikspolitikk. Han har blitt utnevnt til Eksportrådet for handelskrig og invitert til toppmøter med utenlandske dignitærer sammen med milliardærer og krigshissere.
Bidens bruk av uttrykket «innenlandsk NATO» understreker at det politiske etablissementet anser krigen mot arbeiderklassen som et sentralt teater i en tredje verdenskrig, ikke mindre viktig enn underkastelsen og oppstykkingen av rivaler som Russland og Kina. Biden skrøyt i hans 2022 Nasjonale sikkerhetsstrategi av at hans administrasjonen «har brutt ned skillelinja mellom innenriks- og utenrikspolitikk». Hele det amerikanske samfunnet må underordnes krig, og dette krever undertrykkingen av motstand i arbeiderklassen.
I løpet av det siste året har Biden gjentatte ganger påkalt «Demokratiets arsenal» – propagandanavnet for amerikansk militærproduksjon under den andre verdenskrig – som modell for i dag. Da han aksepterte UAWs godkjenning ved begynnelsen av året, mens byråkrater kastet ut demonstranter mot genocidet, erklærte han at arbeidere måtte bygge «hangarskip og stridsvogner» som de gjorde på 1940-tallet. Fain har siden tatt opp dette temaet, iført en genser med frasen ved siden av en figur av et B-24-bombefly.
Påstanden at amerikansk kapitalisme utkjempet den andre verdenskrig for «demokrati» var alltid falsk. I virkeligheten ble den utkjempet for å bli verdens supermakt, og for å fremme dette målet nølte den ikke med å bruke atomvåpen, internere sivile japaner-amerikanere og begå andre forbrytelser mot menneskeheten. Det såkalte «demokratiets arsenal» ble påtvunget arbeidere gjennom et løfte om ingen streik fra fagforeningsbyråkratene og gjennom arrestasjonen av sosialister som var mot krig.
Men den sentrale forskjellen mellom nå og da er at amerikansk imperialisme ikke er en oppadstigende makt, men er i terminal tilbakegang. Den er innordnet med åpne nynazister i Ukraina og er dypt involvert i en andre utgave av Holocaust, mot det palestinske folket i Gaza.
I stedet for New Deal-jobbprogrammer går den amerikanske regjeringen i spissen for massiv arbeidsledighet. Amerikansk demokrati glir mot fascisme og diktatur under tyngden av utålelige nivåer av sosial ulikhet. I mellomtiden, mens de opportunistiske fagforeningsbyråkratene på 1940-tallet beholdt en viss troverdighet for deres tilknytning til streiker under Den store depresjonen, er byråkratiet i dag hatet av arbeidere og fullstendig avhengige av støtte fra staten og selskapsledelsen.
De to pilarene i Bidens korporativistiske allianse mellom regjeringen og fagforeningsbyråkratiet råtner begge i oppreist positur. Hvorvidt han er den demokratiske kandidaten til høsten eller ikke, Bidens senilitet, så vel som det faktum at hans motstander er den aldrende fascisten Trump, uttrykker amerikanske politiske institusjoners framskredne forfall.
Byråkratiet er fullstendig involvert i denne krisa. Samtidig som spørsmål framkom i styringskretser om Bidens kandidatur, bekreftet eksplosive avsløringer at Fain-administrasjonen i UAW er fullstendig illegitim. En rettsoppnevnt monitor etterforsker korrupsjonsanklager mot Fain og UAWs topplederskap. I mellomtiden dømte en føderal dommer nylig til fordel for den sosialistiske bilarbeideren Will Lehman i hans søksmål mot velgerundertrykkingen, støttet av arbeidsdepartementet og monitoren, i den bedragerske avstemmingen som brakte Fain til makten.
Som respons vokser støtten blant bilarbeidere for nye valg i UAW, denne gangen kontrollert av grunnplanet, ikke byråkratene eller deres regjeringsvenner.
Arbeidere må ikke undervurdere styringsklassens hensynsløshet. Men denne krisa viser at de ikke er allmektige. Arbeidere kan og må intervenere på grunnlag av en uavhengig organisering og strategi.
Dette betyr utviklingen av grunnplankomitéer for å forberede et opprør for å omvelte fagforeningsapparatet og overføre makt til arbeiderne selv. Det voksende globale nettverket til Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – vitner om den økende støtten for et slikt perspektiv.
Men framfor alt, arbeiderne blir konfrontert med en politisk kamp. Byråkratiet er et instrument for styringsklassen, som har sosiale interesser som er uforenlige med løsningen av ethvert sosialt problem arbeidere konfronterer. Arbeiderklassen må mobilisere sin enorme sosiale makt mot selve kapitalistsystemet, som er kilden for krig og diktatur, og erstatte det med en arbeideres regjering.
IWA-RFC er medarrangør for demonstrasjonen den 24. juli kalt av World Socialist Web Site og Socialist Equality Party for å opponere mot genocidet i Gaza. Demonstrasjonen vil sammenfalle med og fordømme Israels statsminister Benjamin Netanyahus tale til Kongressen. Formålet med demonstrasjonen er å utarbeide den sosialistiske strategien for arbeiderklassen for å sette en stopper for genocid og imperialistkrig.
Utviklingen av et grunnplanopprør mot Bidens «innenlandske NATO» er en nødvendig komponent i denne kampen. Vi oppfordrer alle arbeidere til å registrere seg for å delta og melde seg på for å bli involvert.