73 år etter at Der Führer avsluttet sitt liv i en bunker i Berlin gjenoppstår Adolf Hitlers ord og tanker i ei av Tysklands mest prominente dagsaviser.
Hitler-regimets forbrytelser var av så uovertruffent omfang at i flere tiår var førerens fascistiske og antisemittiske raljeringer forbudt i Tyskland. Den tyske regjeringen opprettholdt i 70 år publiseringsforbud for hans toksiske manifest Mein Kampf, som først ble tillatt i en kommentert utgave i 2016.
Nå viser det seg imidlertid at gjestekronikken skrevet av Alexander Gauland, AfD-lederen [Alternative für Deutschland] som ble publisert den 6. oktober i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) – den tyske dagsavisa med størst internasjonal sirkulasjonen – i vesentlig grad er basert på en tale Hitler holdt for Siemens-arbeidere i Berlin den 10. november 1933.
«Gaulands tekst er helt klart nært knyttet til Hitlers,» kommenterte historikeren Wolfgang Benz i Tagesspiegel. «Den er en parafrase over Der Führers 1933-tale og det ser ut som om AfD-sjefen hadde den foran seg på skrivebordet da han skrev sin gjestekronikk for FAZ.»
Benz, som er en autoritet på nazisme og antisemittisme, kommenterte gjestekronikken med å si at «man forventer sannsynligvis at det blåser samme ånd som i 1933». Han sa at det ser ut som AfD serverer «gjenoppvarmede rester» fra nazitiden, «med den nasjonalistiske bevegelsen, NSDAP [nazipartiet] og dets epigoner som blåkopi».
I FAZ berettiger Gauland sitt partis «populisme» med begrunnelsen at AfD forsvarer «den konvensjonelle middelklassens» interesser og «såkalte vanlige mennesker» mot «en ny urban elite». Gauland hevder at «medlemmene av denne globaliserte klassen lever nesten utelukkende i storbyer, snakker flytende engelsk, og når de bytter jobb og flytter fra Berlin til London eller til Singapore, finner de lignende leiligheter, hus, restauranter, butikker og privatskoler overalt. ... Som resultat er denne nye elitens bånd til sine respektive hjemland svake. I sitt avgrensede parallellsamfunn føler de seg som verdensborgere.»
I 1933 anvendte Hitler lignende ord for å bakvaske en «liten, rotløs internasjonal klikk» som pisket opp folkene mot hverandre: «Dette er de menneskene som overalt og ingensteds er hjemme, men som bor i Berlin i dag, i morgen i Brussel, i overmorgen i Paris, og så igjen i Praha, Wien eller i London, og føler seg hjemme overalt.» Han fortalte sitt publikum [avbrutt av tilrop «jødene!»]: «De er de eneste som egentlig kan vurderes som internasjonale elementer, fordi de kan gjøre forretninger hvor som helst.»
Hitler satte «folket», det nasjonale elementet, opp imot denne «internasjonale klikken»: «... folket er lenket til sin jord, lenket til sitt hjemland, bundet til livsmulighetene i deres stat, nasjonen. Folket kan ikke følge dem.» Gaulands «oppkok»-versjon refererer til: «... de, for hvem hjemlandet fortsatt er en verdi i seg selv, og som er de første til å miste sitt hjemland fordi det er deres miljø innvandrerne strømmer inn i. De kan ikke ganske enkelt flytte og spille golf andre steder.»
Den antisemittiske undertonen i disse strofene er åpenbar. Bildet av rotløse «kosmopolitiske» jøder går som en rød tråd gjennom nazipropagandaen. Men Gaulands lån fra Hitler går lengre enn det. Guddommeliggjøringen av nasjon og hjemland – Blut und Boden [blod og hjemstavn] – dannet kjernen av fascismens og nazismens ideologi.
Nazistenes fanatiske nasjonalisme beskyttet hverken den tyske middel- eller arbeiderklassen fra den globale kapitalistøkonomiens slag; den sendte dem i den tyske imperialismens interesse til nedslaktingen på Den andre verdenskrigs slagmarker. Samtidig ble denne fanatiske nasjonalismen motarbeidet av den revolusjonære arbeiderbevegelsen, som var internasjonalistisk helt siden Marx og Engels publiserte «Det kommunistiske manifest» i 1848 med kampropet: «proletarer i alle land, forén dere!»
Den borgerlige nasjonalismen var assosiert med progressive og demokratiske tendenser så lenge den var rettet mot restene av føydalismens fragmentering og tyranni. Men den epoken endte med 1800-tallet. Nasjonalstaten ble for trang og begrensende for den kapitalistiske økonomiens internasjonale vekst og integrering. Tyskland og de andre imperialistmaktene forsøkte med tvang å gjenoppdele verden, på bekostning av sine rivaler. Det var årsaken til Den første og Den andre verdenskrig.
«Forsøk på å redde det økonomisk liv ved å vaksinere det med virus fra nasjonalismens lik, resulterer i blodforgiftningen som bærer navnet fascisme,» skrev Leo Trotskij i november 1933, samme måned som Hitler holdt sin tale ved Siemens. «Fascistisk nasjonalisme, som forbereder vulkanske eksplosjoner og gigantiske sammenstøt på verdensarenaen, innebærer ingenting annet enn ruin.» [«Nasjonalisme og det økonomisk liv»] Syv år senere invadert Hitler Polen og startet Den andre verdenskrig.
Det faktum at en ledende tysk avis har åpnet sine spalter for AfD-formannen for å gjenopplive Hitlers Blut-und-Boden-ideologi, viser hvor langt fremskreden gjenoppblomstringen av det ekstreme høyre i Tyskland er. Konfrontert med økende internasjonale spenninger, handelskrig og sosiale konflikter finner Tysklands styringsklasse tilbake til sine kriminelle tradisjoner.
Utgiverne av FAZ visste nøyaktig hvem de tilbød et forum. Gauland, som hadde 40 år av sin politiske karriere i den såkalte Stahlhelm-fløyen [Stålhjelm] til Den kristelig-demokratiske union (CDU) før han kom til AfD, har åpnet partiets lederskap for ekstreme høyreorienterte og fascistiske krefter som Bernd Höcke. Hvor han selv står politisk ble demonstrert med hans uttalelse fra juni i år om at Hitler og nazistene bare var «en fugleskitt på over tusen år av vellykket tysk historie».
Selv om AfD fikk bare 12,6 prosent av stemmene i det føderale valget i september 2017 setter partiet nå tonen for den føderale politikken. Flyktningepolitikken til storkoalisjonen av kristelig-demokrater og sosialdemokrater bærer AfDs signatur, som også de styrkede mandatene for politiet og den hemmelig tjenesten BfV [Bundesamt für Verfaßungsschutz] og hevingen av utleggene til Bundeswehr (Tysklands væpnede styrker).
Til forskjell fra nazistene på 1930-årene leder imidlertid ikke AfD en fascistisk massebevegelse. Partiet avvises av brede deler av befolkningen. I mange byer er det hyppige massedemonstrasjoner mot den høyreorienterte faren. Bare i München har titusener protestert tre ganger i år mot styrket statsmakt, sosial ulikhet og militarisme, og i Berlin forventes 40.000 å protestere mot rasisme på lørdag.
Men denne motstanden, som den massive sosiale utilfredsheten blant den tyske befolkningen, finner ikke politisk uttrykk i offisiell politikk. Partiene som er representert i Bundestag (det føderale parlamentet), sammen med foretaksmediene, tilpasser seg åpent til AfDs politikk. Innen rammene av storkoalisjonen følger SPD den høyreorienterte politikken til AfD. Venstrepartiet [die Linke] fremmer også en nasjonalistisk kurs; Gauland selv roste eksplisitt Venstreparti-lederen Sahra Wagenknecht i sin FAZ-kronikk.
Mange tidligere liberale representanter for den velstående middelklassen har lagt seg flatt på rygg for AfD. Typiske eksempler er De-grønne-politikeren Boris Palmer og Spiegel-spaltisten og Freitag-redaktøren Jakob Augstein, som erklærte at Gauland hadde skrevet «en kolk tekst», og oppfordret til at «AfD må inn i fellesregjering».
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP - Sosialistisk Likhetsparti) har nettopp publisert boka «Warum sind die wieder da» [Hvorfor er de tilbake?] skrevet av Christoph Vandreier, som viser hvordan fremveksten av AfD ble systematisk forberedt i årevis ved en høyredreining på universitetene, i media og i politikken.
Så tidlig som 2014 utløste mediene ei rasende heksejakt mot SGP og partiets ungdomsorganisasjon IYSSE [International Youth and Students for Social Equality], fordi de kritiserte den høyreekstreme historikeren Jörg Baberowski, som hevdet i ukemagasinet Der Spiegel at Hitler «ikke var grusom».
FAZ spilte hovedrollen i det angrepet, der Jürgen Kaube – nå avisas med-sjefredaktør – forsvarte Baberowski mot påstått «trotskistisk mobbing». Som SGP forutså banet trivialiseringen av nazistenes forbrytelser veien for gjenoppblomstringen av høyreorientert, militaristisk og autoritær politikk i Tyskland.
Denne utviklingen er ikke begrenset til Tyskland. I USA og over hele Europa dreier kapitalistherskerne seg mot autoritært styre og en gjenoppliving av fascisme.
Det er bare én måte å stoppe gjenopplivingen av militarisme og fascisme i Tyskland: mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen på grunnlag av et revolusjonært program og byggingen av SGP og Den fjerde internasjonale som et sosialistisk masseparti.