President Biden utnevnte i forrige uke United Auto Workers-president Shawn Fain til presidentens Eksportråd, et tegn på den avgjørende rollen til fagforeningsapparatet i forberedelsene for total krig med Russland og Kina.

Eksportrådet er et sentralt rådgivende organ for handelsrelaterte anliggender. Men dets overveielser er nå i økende grad fokusert på spørsmålet om å forberede den «forsvarsindustrielle basen» for global krig, ved å styrke forsyningskjeder, sikre tilgang til strategisk avgjørende mineraler og begrense eksporten til geostrategiske rivaler av avgjørende teknologi og komponenter, som halvledere.

Trekket finner sted der UAW står overfor en voksende trussel nedenfra. Grunnplanets bilarbeidere er rasende over byråkratiets rolle i å håndheve tusenvis av oppsigelser etter at fjorårets iscenesatte «standup-streik» produserte en utsalgskontrakt. Titusenvis av akademiske arbeidere over hele University of California-systemet har også utfordret UAWs grense for deres politiske streik mot politiangrep på Gaza-protester.

Åpenbart i dyp krise kunngjorde Fain i forrige uke fjerningen av Rich Boyer som leder av fagforeningens Stellantis-avdeling. Dette var et forsøk på å avlede arbeidernes raseri over nedskjæringer og angrep på arbeidsvilkår som UAW har bidratt til.

Marerittet som holder både Fain og Biden våkne om natta er den potensielle sammensmeltingen av voksende raseri over Gaza-genocidet og krigen med Russland og Kina, med motstand mot oppsigelsene og kostnadskutt.

For å møte denne faren, og for å forberede det amerikanske samfunnet for krig, trekker Biden-administrasjonen seg enda tettere sammen med fagforeningsbyråkratiet. Fain som en ledende representant for dette byråkratiet har de tetteste båndene til Det hvite hus. Han var en invitert gjest til Bidens State of the Union-tale i år og til en statsmiddag for Japans statsminister. Han opptrådte sammen med Biden da UAW godkjente ham for president, mens byråkrater kastet ut folk som protesterte mot Bidens rolle i Gaza-genocidet.

Fain spiller en ledende rolle i å promotere for krig. I en nylig tale på Labour Notes-konferansen hadde han på seg ei jakke med et bilde av et bombefly og erklærte at «Demokratiets arsenal», en propagandabetegnelse for krigsøkonomien under den andre verdenskrig, var modellen å følge for bilarbeidere i dag. Dette temaet var hentet ut av Bidens egne taler, inkludert talen da han aksepterte UAWs godkjenning, der han erklærte at arbeidere måtte lage «hangarskip og stridsvogner».

I Eksportrådet slutter Fain seg til Brian Bryant, president for International Association of Machinists (IAM). De sitter ved bordet sammen med selskapsledere på høyt nivå og Biden-administrasjonens topprepresentanter.

Begge fagforeningene har en betydelig tilstedeværelse i de viktige forsvars- og romfartsindustriene, deriblant Boeing, General Dynamics og Lockheed Martin.

På rådets siste møte 29. november fokuserte diskusjonen på «militær beredskap» og tiltakene som trengs for å konvertere til en krigstidsøkonomi. Dette inkluderte forbud mot eksport av viktig teknologi og tiltak for å sikre forsyningskjeder. Rådsmedlemmer diskuterte viktigheten av å opprettholde og utvide tilgangen til strategiske materialer og avgjørende mineraler, så vel som «insourcing» av avgjørende komponenter som halvledere.

Assisterende energiminister Andrew Light understreket dette punktet, der han sa: «Etterspørselsveksten for avgjørende mineraler kommer til å øke 400 til 600 prosent i løpet av de neste 3 tiårene ... ingen i deres rette sinn ... burde ikke være bekymret for markedskonsentrasjonen for avgjørende mineraler i verden i dag, og jeg tror vi alle vet hva vi snakker om [en referanse til Russland og Kina]. Jeg tror ingen med rette ville ønske å se USA ... være i samme posisjon som europeerne var i relasjon til Russland på gass, før krigen i Ukraina startet.»

En annen bekymring for eksportrådet var tilstrekkelig tilførsel av arbeidskraft, spesielt utdannet arbeidskraft, til strategisk avgjørende industrier som produksjon av halvledere.

Byråkratiets rolle i å sikre tilgangen på arbeidskraft til krigsproduksjon er å undertrykke streiker og andre former for opposisjon, samt å prøve å piske opp en pro-krig atmosfære ved å presentere krig som bra for amerikanske jobber.

Utnevnelsen av Fain følger Bidens kunngjøring i mai om ei ny bølge av antikinesiske tollsatser, inkludert en signatursats på 100 prosent toll på importerte kinesiske elektriske kjøretøy. Handelstrekkene er del av en breiere pådriver for både å undertrykke kinesisk økonomisk utvikling og for å forberede den amerikanske økonomien for krig.

Trekket ble umiddelbart hyllet i en offisiell uttalelse fra UAW som, sammen med ei rekke andre fagforeninger, kynisk hevdet at handelstiltakene var pro-arbeider og innrettet på å forsvare jobber.

UAW erklærte: «Det å sørge for at store selskaper må betale en pris for å sette arbeider opp mot arbeider, presse lønningene lavere og lavere, er en sentral del av en pro-arbeider handelspolitikk,» het det i en offisiell uttalelse fra Solidarity House. «Amerikas bilarbeidere, våre familier og arbeiderklassesamfunn over hele dette landet ønsker en handelspolitikk som setter arbeidere først,» hevdet UAW, og forsikret at de antikinesiske tollsatsene var «et stort skritt i riktig retning».

En politikk basert på arbeiderklassens interesser, heller enn amerikansk kapitalisme, ville starte med avvising av krig til forsvar av profittene til ens «egen» nasjonale del av styringsklassen, og med å forene arbeidere i alle land i en felles kamp mot det kapitalistiske verdenssystemet.

Det UAW feilaktig kaller en pro-arbeider politikk, er faktisk enheten av arbeiderbyråkratiet med den amerikanske regjeringen og den amerikanske styringsklassen den tjener, for å slepe arbeidere inn i en tredje verdenskrig.

UAW har i flere tiår promotert amerikansk nasjonalisme og reaksjonære «Kjøp amerikansk»-kampanjer som svaret for å redde amerikanske jobber. Langt fra å redde en eneste jobb fungerte dette som et dekke for UAWs egen rolle i å bistå med å håndheve hundretusenvis av nedskjæringer. Fagforeningens støtte for amerikansk nasjonalisme uttrykte også UAWs integrasjon med ledelsen i de amerikanske bilselskapene i konkurransen med deres utenlandsk-eide rivaler.

Den giftige antijapanske nasjonalismen promotert av UAW inspirerte direkte til det brutale drapet av den kinesisk-amerikanske plantegneren Vincent Chin i 1982 av en Chrysler-tilsynsmann og hans arbeidsledige sønn.

Støtte for nasjonal sjåvinisme gikk hånd-i-hånd med korporativ integrering av fagforeningene med ledelsesstrukturen for å hjelpe amerikanske bilselskaper å konkurrere. Resultatet har vært forødende for arbeidere, men svært lukrativt for byråkrater som Fain, som fører en livsstil i den øvre middelklassen i inngjerdede lokalsamfunn, en verden totalt forskjellig fra arbeidere på fabrikkgulvet.

For å motsette seg styringsklassens program for krig og innstramminger må arbeidere avvise det nasjonalistiske og pro-kapitalistiske programmet til UAW, og vedta en sosialistisk og internasjonalistisk strategi. Arbeidere over hele verden er sammenflettet i et globalt produksjonsnettverk og deler felles interesser, uansett hvor de bor eller hvilket språk de snakker. Mange er ansatt i de samme transnasjonale selskapene.

Den rasjonelle anvendelsen av eksisterende teknologi kunne besørge en anstendig levestandard for arbeidere over hele verden. Det som hindrer det er kapitalistisk privat eierskap og dets nasjon-stat-system. For å bevare dette systemet bruker styringsklassene og deres fagforeningsagenter nasjonalisme for å holde arbeiderne splittet, for å svekke og undergrave deres kamper.

I USA tar dette den ekstreme formen av den fascistiske antiimmigrantpolitikken ført av både demokratene og republikanerne, og oppiskingen av antikinesisk hysteri.

Den mest presserende oppgaven er foreningen av arbeidere i USA, Kina og globalt i byggingen av en antikrigbevegelse som både er internasjonal og ledet av en sosialistisk strategi.