Perspective

Biden-Trump-debatten og det amerikanske politiske systemets krise

Selv etter amerikansk «politisk kulturs» standarder var torsdag kvelds presidentdebatt mellom USAs president Joseph Biden og tidligere president Donald Trump et skue av fornedrelse, reaksjon og dumskap.

Det er ikke ganske enkelt et spørsmål om Bidens demens, som ikke lenger kan benektes. Heller ikke Trumps kjeltringpersonlighet, som det aldri har vært noen tvil om. Hele styringsklassens langt framskredne tilbakegang ble kvelden 27. juni 2024 avslørt for hele verden.

Joe Biden og Donald Trump. [AP Photo/Gerald Herbert]

Amerikansk kapitalisme satte på scenen dens to ledende talsmenn – den senile krigshisseren Biden, hvis overordnede politikk er grenseløs krig mot Russland, og fasciststorskryteren Trump, som brukte debatten til å forsvare hans kuppforsøk 6. januar 2021.

Dette er «valget» amerikansk politikk i 2024 har å tilby.

Media har fokusert nesten koreografisk unisont på Bidens katastrofale debattopptreden, med flere store mediekanaler, anført av New York Times, som oppfordrer ham til å tre til side. Dekningen har vært spekket med ord som «uforståelig», «snublende» og «usammenhengende». Biden sleit med å snakke i hele setninger, tenke hele tankerekker, holde tråden om ethvert emne, eller tilby en eneste ny idé – en relevant karakteristikk for amerikansk liberalisme som helhet.

Biden er faktisk den perfekte legemliggjørelsen av et amerikansk politisk system som råtner i oppreist stilling. Presidenten er, rett nok, ikke i stand til å snakke klart og tydelig, og kan godt være non compos mentis. Men akkurat hva vil Times ha ham til å si? Hvilke politiske orienteringer burde han utarbeide? Hvilke oppnåelser kan han vise til? Hvor foreslår han å lede landet som president og selverklært «leder av den frie verden?» Svaret på hvert av spørsmålene er det samme – krig.

Bidens få øyeblikk av halvklarhet avslørte ham som den skapningen av militær-etterretningsapparatet han alltid har vært. I likhet med den sengeliggende pasienten som friskner til når sykepleiere kommer med medisinen, var Biden endelig i stand til å si noe forståelig da CNN-debattvertene ba ham gjenta hans uforbeholdne støtte for Israels massemord av palestinere i Gaza.

«Vi besørger Israel alle våpnene de trenger og når de trenger dem,» erklærte Biden.

Med denne politiske orienteringen har rundt 40 000 sivile blitt slaktet i løpet av ni måneder med nådeløst bombardement. Men Bidens «klarhet» på dette emnet vil neppe vinne ham støtte blant massene av arbeidere og ungdom som hater genocidet.

Biden var på samme måte klar i hans forlangende om en opptrapping av NATO-krigen mot Russland i Ukraina, som truer planeten med et nukleært holocaust. Om den russiske presidenten sa Biden:

Putin har gjort én ting klart: Han vil gjenopprette det som var del av Det sovjetiske imperiet, ikke bare en del, han vil ha hele Ukraina. Det er hva han vil. Og så tror du han vil stoppe der? Tror du han vil stoppe når han – dersom han tar Ukraina? Hva tror du skjer med Polen? Hva synes du om Belarus? Hva tror du skjer med de NATO-landene?

Bidens posisjon er at Russland må beseires militært, «så lenge det tar» og «så mye det koster», som han har sagt mange ganger. Denne krigshissende trusselen er et anliggende av presserende hast for hver person på planeten. Det er for alle med øyne tydelig å se at Washington, sammen med sine NATO-allierte, allerede er dypt inne i en ikke-erklært krig med atomvåpenbestykkede Russland.

Til deres skam tilbød ikke CNN-vertene Jake Tapper og Dana Bash en oppfølging av dette monumentale spørsmålet. På samme måte, moderatorene spurte ingenting om Covid-19-pandemien, hvis ukontrollerte spredning ble oppmuntret av både Trump og Biden, og drepte millioner, langt mindre det nylig framvoksende H5N1 fugleinfluensaviruset, selv der epidemiologer og folkehelseeksperter desperat uttrykker varselsalarmer. «Den fjerde stand», media, er også forlengst langt borte.

Det er ikke bare på grunn av hans alder og senilitet at Biden ikke effektivt kunne besvare en eneste av Trumps fascisttrusler, enn si hans grenseløse løgner. Det er fordi han fundamentalt sett ikke tilbyr noe alternativ til den presumptive republikanske nominerte.

Trump brukte mye av debatten på hans fordømmelser av immigranter, og gjentok den beviselig falske påstanden at migrantarbeidere er ansvarlige for ei kriminalitetsbølge (data viser at immigranter har mindre sannsynlighet for å begå voldelige forbrytelser enn innfødte amerikanere) og at immigranter «tar over våre skoler, våre sykehus, og de kommer til å overta Social Security.» (Immigranter er netto bidragsytere til det amerikanske skattegrunnlaget, som det nylig nok en gang ble presisert av Congressional Budget Office. Det er Trumps likesinnede blant de superrike som blør landet tørt).

Trump unnveik kveldens eneste utfordrende spørsmål, fra Tapper, som spurte:

President Trump, der du holder deg til temaet immigrasjon, du har sagt du kommer til å gjennomføre «den største innenlandske deportasjonsoperasjonen i amerikansk historie». Betyr det at du vil deportere enhver papirløs immigrant i Amerika, inkludert dem som har jobber, inkludert dem hvis ektefeller er statsborgere, og inkludert dem som har bodd her i flere tiår? Og i så fall, hvordan vil du gjøre det?

Trump forklarte ikke hvordan han ville feie opp millioner av immigranter – arbeiderklassens menn, kvinner og barn. Men det er åpenbart at han bare kan gjennomføre en så massiv deportasjon ved hjelp av voldelige politistatsmetoder, som veldig raskt vil bli rettet mot hele arbeiderklassen. En slik politisk orientering innebærer ødeleggelsen av det som gjenstår av amerikansk demokrati, og den fullstendige inversjonen av Amerikas nasjonale credo som en nasjon av immigranter og «et asyl for menneskeheten», som Tom Paine formulerte det.

Biden utfordret ikke, eller kunne ikke utfordre Trump på immigrasjon, kanskje fordi han og hans demokratiske forgjenger, Barack Obama, bærer ansvaret for opprettelsen av nettopp den politistatens infrastruktur som Trump nå truer å mobilisere. Biden-administrasjonen skryter åpent av at den har deportert «flere mennesker enn i alle de fire årene av den forrige administrasjonen», med ordene fra Alejandro Mayorkas, minister for hjemlandssikkerhet. Obama for hans del deporterte flere immigranter enn alle tidligere administrasjoner til sammen. Så seint som i forrige uke vant Biden en Høyesterettssak som forsikret den utøvende maktgreinas ukontrollerte rett til å forhindre amerikanske statsborgere fra å leve sammen med deres immigrantektemenn og -koner.

Men det er ikke Bidens høyreorienterte politiske orienteringer som har lamslått etablissementet i Det demokratiske partiet og fraksjonene av styringsklassen som tenderer til å orientere seg til det – Wall Street, etterretningsapparatet, den øvre militærledelsen og Silicon Valley, blant andre. Det disse sjiktene frykter framfor alt annet er at en Biden-kollaps og en Trump-seier vil endre krigspolitikken mot Russland, selv om Trump ikke legger skjul på hans beredskap til å slippe løs det amerikanske militæret, inkludert dets atomvåpenarsenal.

Bidens fiasko kommer i et øyeblikk av økende krise for den amerikanske styringsklassen. Washingtons ukrainske marionettregime taper krigen, til en kostnad av hundretusenvis av ukrainske og russiske liv. Valg vil snart finne sted i Storbritannia og Frankrike, der lederne, sentrale Washington-allierte, om noe er mer diskrediterte enn Biden. Og fra 9. til 11. juli er Biden satt til å føre tilsyn med et NATO-krigsråd i Washington som vil presse på for direkte involvering i Ukraina.

I mellomtiden står USAs statsgjeld på nesten $ 35 billioner og vokser raskt, på grunn av den endeløse finansieringen av krigene i Ukraina og Israel og de høye rentene pålagt for å straffe den amerikanske arbeiderklassen under påskudd av å bekjempe inflasjonen, som har effekten av å gjøre gjelda dyrere. Den amerikanske kapitalismens politiske fallitt gjenspeiler faktisk dens finansielle fallitt.

Det er under disse betingelsene at Times leder an i en kampanje for å fjerne Biden fra stemmeseddelen. Et slikt trekk har sine egne farer. Det er ingen politikere i Det demokratiske partiet av genuint nasjonal status som ikke er foraktet (et lignende problem møter republikanerne dersom Trump skulle bli fjernet). Og Det demokratiske partiets base i den øvre middelklassen er hamret sammen av forskjellige identitetsbaserte velgerbaser, som vil kreve at deres «egen» blir satt fram i stedet for Biden, og truer en fraksjonskrig blant demokratene. Dette ville ikke ha noe med politiske meningsforskjeller å gjøre. Enhver erstatning vil bare bety en nyinnpakking av Bidens krigspolitikk bak et nytt ansikt og navn.

I den endelige analysen representerer Bidens tilbakegang den til en politisk orden og den kapitalistiske styringsklassen den representerer. Det er et sklerotisk regime som ikke tåler noen utfordring av dets autoritet.

Under disse betingelsene åpner det seg opp store politiske muligheter, spesielt for arbeiderklassen. Dette er grunnen til at Biden har slått ned på campusprotester mot Gaza-genocidet og hvorfor Det demokratiske partiet desperat søker å ekskludere tredjepartier fra stemmeseddelen. Blant disse partiene er Socialist Equality Party (SEP).

SEP-presidentkandidaten Joe Kishore kommenterte i en uttalelse:

Debatten ga uttrykk for den politiske råten i USA, sentrum for finanskapitalen og cockpiten for imperialistisk krigsplanlegging. Denne krisa må forstås som et uttrykk for dype objektive faktorer.

Selv om det nøyaktige hendelsesforløpet ikke kan forutsies, er én ting absolutt sikkert. Det vil ikke bli noen progressiv løsning på denne krisa før arbeiderklassen, på verdensbasis, kommer sammen som en internasjonal kraft på grunnlag av et sosialistisk program.

Loading