Torsdag kvelds debatt mellom den demokratiske presidenten Joe Biden og den republikanske ekspresidenten Donald Trump var et totalt degradert skue. Én kandidat kunne knapt fullføre en setning, samtidig som han gjentok hans forpliktelse for amerikansk militært overherredømme og krig mot Russland. Den andre forsvarte åpent det forsøkte fascistkuppet den 6. januar 2021, der han forsøkte å etablere et presidentdiktatur.

Bidens katastrofale opptreden har allerede utløst ei fullskala krise i Det demokratiske partiet. Allerede før den 90-minutter-lange sesjonen sluttet var det paniske telefonsamtaler blant partiledere og deres medieapologeter med erklæringer om at Biden må trekke seg fra løpet og tillate Den demokratiske nasjonalkonvensjonen i august å nominere en mer troverdig kandidat. Prosessen for å gjennomføre et slikt skifte er imidlertid svært omstridt og problematisk, uten noen åpenbar erstatning for hånden.

Den primære bekymringen i dominerende deler av det amerikanske politiske etablissementet er at Bidens katastrofale debattopptreden, som har styrket Trump som ledende kandidat i valget, har satt i fare de vidtrekkende planene for massivt å eskalere krigen i Ukraina, som Trump har gitt uttrykk for reservasjoner om. Alle deres bestrebelser for å orkestrere en erstatning for Biden er innrettet på å få på plass en president i stand til å føre tilsyn med amerikansk imperialismes massive eskalering av vold av et globalt omfang.

Om ikke Biden så synlig hadde gått i oppløsing på scenen ville Trumps egen opptreden blitt ansett som dypt skadelig, til og med diskvalifiserende. Den 78-år-gamle fascistiske ekspresidenten nektet ofte å svare på spørsmål, syntes fiksert på migranter som årsaken til alle sosiale onder i amerikansk liv, og var ute av stand til å erkjenne elementære fakta eller diskutere politiske anliggender uten frekke og åpenbare løgner.

Når det er sagt, den politiske krisa går langt utover de to kandidatenes svekkelse og desorientering. CNN-moderatorene er ikke senile eller forvirrede, men deres spørsmål og oppfølginger var ikke bedre, fra et intellektuelt standpunkt, enn den demokratiske og den republikanske kandidatens unnvikende svar og kommentarer uten logisk sammenheng. Hele begivenheten var en manifestasjon av den grundige, dyptgående råten som kjennetegner offisiell politikk i den rikeste og mektigste kapitalistnasjonen.

Selv om de to kandidatene hadde vært åndsklare og sammenhengende, systemet de representerer er stadig mer irrasjonelt, forvridd av sosiale motsetninger og konflikter innen og mellom nasjon-stater som eksploderer ut i krig. Om man abstraherer fra spørsmålet om de to avfeldige og avskyelige personlighetene på scenen, hva er «valget» den kapitalistiske styringseliten tilbyr det amerikanske folket?

Én kandidat representerer det betydelige velgergrunnlaget av fascister og fantaster for kristelig overherredømme i Det republikanske partiet, som søker å etablere en religionsbasert stat som vil rulle tilbake et århundre av sosiale vinninger for arbeidende mennesker, kvinner og etniske minoriteter. Om ikke Trump var kandidaten ville hans erstatter uunngåelig vært en yngre og kanskje mindre notorisk forfekter av militarisme, diktatur og sosial reaksjon.

Den andre kandidaten representerer militær-etterretningsapparatet som kontrollerer Det demokratiske partiet og er først og fremst interessert i å forfølge utenrikspolitikken og den nasjonale sikkerhetspolitikken som kreves for å opprettholde amerikansk imperialismes globale dominans. Enhver erstatning for Biden vil fortsette krigen i Ukraina, støtte israelsk genocid i Gaza og eskalere USAs militære og økonomiske konfrontasjon med Kina.

Begge partier er fundamentalt i opposisjon til det amerikanske folkets sosiale og demokratiske interesser. Begge er uforanderlig forpliktet til å forsvare Wall Street og USAs verdensomspennende hegemoni, mot både Russland og Kina, og rivaliserende imperialistmakter som Japan, Tyskland og Frankrike.

Bestyrtelsen i Det demokratiske partiet og medieetablissementet oppstår fra disse betraktningene. Bidens opptreden har satt krigspolitikken de er fullt forpliktet til i fare. Og det kommer under opptakten til andre store politiske endringer i den globale politikken: Franske og britiske nyvalg i løpet av de to neste ukene, etterfulgt av NATO-toppmøtet i Washington, som Biden er tenkt å presidere over.

Samtidig vitner hendelser som masseoppstanden i Kenya, det mislykkede militærkuppet i Bolivia, en gjenoppblomstring av Covid-19 og utbruddet av H5N1 «fugleinfluensa», og branner, flommer og orkaner forverret av klimaendringer, om kapitalismens tiltakende ustabilitet som et globalt system.

Den eksplosive politiske krisa i USA, verdensimperialismens sentrum, er det mest konsentrerte uttrykket for alle disse komplekse prosessene. Selv om det nøyaktige hendelsesforløpet ikke kan forutsies, er én ting helt sikkert. Det vil ikke bli noen progressiv løsning på denne krisa før arbeiderklassen, på verdensbasis, kommer sammen som en internasjonal kraft på grunnlag av et program for sosialisme.

Problemet er ikke Biden eller Trump – eller Putin, Xi Jinping, Macron, Scholz eller noen annen individuell kapitalistpolitiker. Problemet er den kapitalistiske produksjonsmåten og nasjon-stat-systemet som den er uløselig knyttet til.

Ressursene eksisterer for å avskaffe fattigdom og besørge et anstendig og tilfredsstillende liv for ethvert menneske. Men disse ressursene, produsert av arbeidskraften til verdens befolkning, har blitt tilegnet av en relativ håndfull selskapsutbyttere og milliardærer, som underordner alt av samfunnet til deres stadig mer forvirrede jakt på utvidet rikdom.

Det vil, i møte med Bidens fiasko og trusselen om Trumps gjenkomst til Det hvite hus, bli en voksende interesse for tredjepartier. Både demokraten og republikaneren blir ansett med fiendtlighet av et flertall av den amerikanske offentligheten. Meningsmålinger viser allerede at antallet personer som indikerer et ønske om å stemme på en tredjepartikandidat er doblet siden 2020-valget.

Ingen av de kapitalistiske tredjepartikandidatene tilbyr imidlertid et reelt alternativ. Dette er kun besørget av kandidatene til Socialist Equality Party, Joseph Kishore som president og Jerry White som visepresident, som slåss for et sosialistisk program for å forene den internasjonale arbeiderklassen.