Den andre og avsluttende dagen for journalisten Julian Assanges høring i High Court i Storbritannia fant sted onsdag. Han søker om tillatelse til å anke utleveringen til USA for å møte tiltale i henhold til [den amerikanske spionasjeloven] Espionage Act, for å ha publisert lekkede amerikanske regjeringsdokumenter som inneholder bevis for krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd.

Etter tirsdag å ha hørt argumenter fra Assanges representanter Edward Fitzgerald KC og Mark Summers KC, begynte retten med innlegg fra advokater for USAs regjering og Storbritannias innenriksminister, etterfulgt av svar fra Fitzgerald og Summers.

Clair Dobbin KC talte for USA, og presenterte en serie dypt antidemokratiske argumenter som tok sikte på å kle opp amerikansk og britisk imperialismes interesser i juridiske prinsippers språk.

Der hun talte mot «forsøket … som ble gjort i går for å prøve å minimere innvirkningen» av WikiLeaks-avsløringene av graderte dokumenter, uttalte hun at de hadde «skadet arbeidet til sikkerhets- og etterretningstjenestene … og dermed også satt USAs interesser i fare».

Dette hadde «breiere konsekvenser med hensyn til USAs evne til å samle inn informasjon» fra personer tidligere beskrevet som «å besørge informasjon for å fremme fred og sikkerhet», basert i «land inkludert Iran, Kina og Syria». Disse var «dype konsekvenser, som strekker seg utover de reelle menneskelige kostnadene og til USAs breiere evne til å samle bevis fra menneskelige kilder.»

Assange og WikiLeaks’ mottak og publisering av disse dokumentene, hevdet Dobbin, var aktivitet «godt utenfor aktivitetene til en journalist, en ansvarlig journalist». Makten til å gjøre dette skillet ble hevdet å ligge hos den amerikanske regjeringen, som «ikke anså den ankende part som å være å forstå som en journalist».

Der Dobbin avviste argumentene presentert av Assanges advokater om at USAs sak er del av en politisk motivert forfølgelseskampanje, sa hun at «utgangsposisjonen må være, som den alltid er i disse sakene, den fundamentale forutsetningen om god tro fra de staters side som Storbritannia lenge har etablert utleveringsrelasjoner med», spesielt «USA, som en av Storbritannias mest langvarige partnere».

Der Dobbin adresserte Assanges påstand om hans rett til ytringsfrihet i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (Artikkel 10), kom hun med den ekstraordinære påstanden at en «fundmental hindring» han møtte for å motsette seg utlevering på dette grunnlaget var at «under tilsvarende omstendigheter i denne jurisdiksjonen, ville hans rettsforfølgelse ikke være uforenlig med Artikkel 10 ... det er ikke noe forsvar av allmenn interesse tilgjengelig ... som konkludert av [Regina vs.] Shayler.»

Mr. Justice Johnson ble på dette punktet beveget til å spørre: «Dersom, i dette landet, en journalist hadde informasjon om svært alvorlige forseelser av et etterretningsbyrå og oppfordret en ansatt ved dette byrået til å besørge informasjon, og informasjon ble gitt og deretter ble publisert på en veldig forsiktig måte, sier du at en rettsforfølgelse ville være forenlig med Artikkel 10?»

Dobbin svarte: «Jeg er ikke sikker på at det gir plass for et enkelt svar», før flere minutters kaving.

Summers avleverte en knusende avvising. Han begynte med å bemerke at Dobbin «i løpet av to-og-en-halv-time ikke på noen måte hadde utfordret det faktum at det faktiske anliggende for disse eksponeringene er avsløringen av kriminalitet på statlig nivå». Det var «en imponerende bragd å bruke to-og-en-halv-time på beina for å promotere rettsforfølgelse av materialer som avslører krigsforbrytelser uten å erkjenne det, eller engang nevne det».

Der han vendte seg til hennes argumenter forklarte Summers hvordan Dobbins insistering på at den ledende amerikanske aktor i saken handlet i god tro, var irrelevant. «Rettsforfølgelse og utlevering her er en beslutning truffet langt over hans hode. Du kan ikke fokusere på sauene og ignorere hyrden. Det som fant sted i denne saken er statlig gjengjeldelse beordret helt fra toppen.»

Dette var «del av en praksis på statlig nivå for å sikre ulovlig straffrihet for selve den opptreden Assange avslørte ...»

«Det ble deretter etterfulgt av beviselig politiske fordømmelser av Mr. Assange. Reponsen på det var at president Trump på den tiden berømmet Assange – og fullstendig ignorerte … at han planla å drepe ham.»

«Det ble forelagt dere at den amerikanske regjeringen til enhver tid har handlet i god tro med hensyn til å reise denne rettsforfølgelsen. Vi forstår rett og slett ikke hvordan den underkastelsen kan fremmes med et glatt ansikt i møte med bevis for at Amerikas president underholdt planer om å kidnappe, overføre [‹rendition›] og myrde» Assange.

Angående Dobbins tilsynelatende «påstand at Artikkel 10 var utelukket i denne saken, fullstendig fordi Shayler tilsier det», forklarte Summers at grunnen til at hun «hadde så store problemer med å besvare ... Mr. Justice Johnsons spørsmål når hun ble presset på implikasjonene av denne posisjonen for pressen» var fordi «Shayler sier ingenting av det slaget hva angår pressen». Det gjaldt en varsler som hadde undertegnet [den britiske hemmelighetsloven] Official Secrets Act, snarere enn en journalist og utgiver.

David Shayler (seinere Delores Kane) var en MI5-offiser som ble tiltalt i henhold til Official Secrets Act og i 2002 dømt til seks måneders fengsel for å ha avslørt for media at MI5 var paranoid om sosialister, hadde etterforsket seniorfigurer fra Labour Party, og i 1996 hadde gjort et mislykket forsøk på å utføre et attentat på den libyske lederen oberst Muammar Gaddafi.

I årene etter at Shayler-saken ble avgjort, har [den britiske menneskerettighetsloven] Human Rights Act trådt i kraft, og EU-domstolen «har utvetydig og gjentatte ganger sagt det i disse sakene må være en Artikkel 10-avveiningseksersis», som veier allmennhetens interesser av offentliggjøring opp mot enhver skade forårsaket.

«Hva hørte dere», spurte Summers, «relatert balansen som må foretas? Med all respekt, ikke mye.»

Dersom en slik balanse ble gjennomført på rett måte, ville «det som ville være igjen i vektskåla» mot Assange «være skade for [amerikanske etterretnings-] kilder», mildnet av det faktum at Assange og WikiLeaks gjorde omfattende anstrengelser for å redigere vekk navn og ikke var ansvarlige for deres initielle utgivelse til offentligheten, og ytterligere forbehold av det faktum at det er «ingen bevis i det hele tatt for at noen skade faktisk har oppstått».

«På den andre siden i vektskålene», fortsatte Summers, «ville være den forferdelige straffen tildelt i denne saken» som ville «sjokkere samvittigheten til enhver journalist over hele verden». Også «de enormt store offentlige interessene i eksponeringen og forebyggingen av skade av en titanisk skala. La oss være klare på dette punkt: Overføring [‹rendition›], tortur, drap, black sites, waterboarding, strappado, krigsforbrytelser.»

«Forbrytelsene som her blir avslørt var reelle, pågående» og «avsløringen hadde kapasitet til å stoppe det fra å skje, og gjorde det... Krigen i Irak tok slutt.»

Han konkluderte at tillatelse til å anke «bare logisk kan tilbakeholdes i denne saken i henhold til Artikkel 10» dersom domstolen konkluderer med «at det er fullstendig uomtvistelig ... at reell skade i form av pågående kolossal, opprørende internasjonal kriminell forseelse oppveier skapingen av en risiko, i siste instans ikke bevist å ha funnet sted, av en eller annen skade på de kriminelle som utfører eller tilrettelegger for all denne kriminaliteten.»

Der Summers responderte på innenriksministerens forsøk på å vri seg ut av deres plikt til å sikre at Assange ikke vil møte dødsstraff, ved å hevde at det var gjort en nøye vurdering av denne risikoen, svarte han at den relevante delen av utleveringsloven «ikke gir noe rom overhodet for en risikovurdering av den typen som foreslås. Det er obligatorisk. Dersom fakta kunne bli omformulert som et forbrytelse med dødsstraff, er den i kraft. Som respons på spørsmål fra [Mr. Justice Johnson] ble det akseptert at det kunne skje ... Det er slutten på granskingen, som et juridisk anliggende.»

Han konkluderte: «Vi forstår ikke hvorfor det i denne saken ikke er en vanlig, normal forsikring mot dødsstraff.»

Dommerne sa kort på slutten av høringen at de ville reservere deres beslutning, uten at det ble gitt noen indikasjon på ei tidsramme.