La Confederación General del Trabajo de la República Argentina (CGT), det største fagforbundet i Argentina, innkalte onsdag til den første generalstreiken siden 2019, i et forsøk på å begrense sosialt masseraseri over «sjokkterapi»-tiltakene iverksatt av den fascistiske presidenten Javier Milei.

På bare få uker har Milei-administrasjonen massivt devaluert valutaen, innført et eksekutivt dekret med mer enn 300 politiske tiltak og introdusert et omnibus-lovforslag med mer enn 600 artikler, inkludert diktatoriske fullmakter under en «unntakstilstand» som ville tillate et forbud på sammenkomster av tre eller flere personer, straffbart med inntil seks års fengsel.

Som skissert under en fascistutblåsing som ble applaudert på World Economic Forum i forrige uke, ønsker Milei å sette en presedens for hele verden ved å skru klokka tilbake til før 1916, da plantasje- og kvegeiere styrte som aristokrater i Buenos Aires, og imperialistinteressene som kontrollerte banker, jernbaner og handel var «fristilt» til å drive samfunnet etter eget forgodtbefinnende.

Fra middagstid onsdag streiket rundt 5 millioner arbeidere over hele landet og stengte ned offentlig transport, bensinstasjoner, klinikker, kontorer, banker, noen fabrikker og andre arbeidsplasser. (Skolene har sommerferie.)

Demonstranter oversvømmet deretter Kongresstorget og den tilstøtende Avenida de Mayo i Buenos Aires, mens titusener samlet seg i Rosario, Córdoba, Corrientes, Mendoza, Tucumán, Mar del Plata, Paraná, Ushuaia og Salta – byer der Milei vant millioner av stemmer.

CGT anslår at 600 000 marsjerte i Buenos Aires – langt over forventningene på 100 000 – og 1,5 millioner totalt på tvers av Argentina.

Sikkerhetsminister Patricia Bullrich tvitret nervøst: «Ingen streik kan stoppe oss. Ingen trussel kan intimidere oss», etter absurd å ha hevdet at det ikke var mer enn 40 000 mennesker i Buenos Aires.

Til tross for store kontingenter av politi og gendarmer som prøvde å provosere folkemengden, ble de overveldet og mislyktes med å implementere den nye «antiprotestprotokollen» som forbyr blokkering av veier.

Arbeidere og ungdom hånet Bullrich og fordømte Milei-«diktaturet». En lærer sa til C5N: «Framfor alt er jeg her fordi jeg ikke har råd til noen ting. Min lønn er devaluert med nesten 50 prosent.»

En ansatt i det offentlig helsevesenet fra Moreno sa: «Jeg er imot lønnsfrysingen; reduksjonen av regjeringen. Jeg arbeider med å levere medisinsk utstyr, som stomiposer, medisiner og så videre, og vi går tomme for innkjøp av ting som folk er avhengige av.»

Tusenvis av offentlig ansatte er permittert. Prisene på bensin, offentlig transport og medisiner har blitt doblet; kjøtt er uoverkommelig; og prisen på en gassbeholder for matlaging spratt fra $ 5,34 til $ 16,64. Noen økonomer forventer allerede 400 prosent inflasjon i år. Sult, sykdom og elendighet blir kraftig dypere, og nesten halvparten av befolkningen levde allerede i fattigdom da Milei tok makten. Dusinvis av statseide selskaper er planlagt for privatisering.

Som også signalisert av det utbredte kravet om en fristløs generalstreik «inntil Milei faller», er ei førrevolusjonær krise i ferd med å utvikle seg.

Men den massive viljen til å slåss og den modige utfordringen av politiets undertrykkelse stod i klar kontrast til fagforeningslederskapets passivitet og forræderi, som er kontrollert av peronismen, den borgerlig-nasjonalistiske bevegelsen grunnlagt av Juan Domingo Perón, som regjerte fra 1946 til 1955 og fra 1973 til 1974.

CGT og de andre peronistiske og pseudo-venstre-fagforeningsbyråkratiene følger samme manus som de har brukt i flere tiår. De rettet deres appeller til Kongressen, guvernører og domstolene og begrenset streiken til bare 12 timer, for å ramme borgerskapet så lite som mulig. Alle forsøk ble gjort for å dekke over statens og peronistpartiets kapitalistiske karakter, og deres objektive fiendtlighet mot arbeiderklassen.

Pablo Moyano, som sammen med hans far i flere tiår har ledet trailersjåførendes fagforening, uttalte fra scenen: «En peronist kan ikke stemme for dette.» Blant andre slagord, ropte han ut: «Dere kan ikke forråde peronismen»; «Fedrelandet kan ikke selges».

Faktum er at det peronistiske lederskapet har stemt for og håndhevet utallige angrep på arbeidere. Milei har ofte sagt at «Argentinas beste president var Carlos Menem», peronisten som lanserte ei bølge av privatiseringer og sosiale nedskjæringer i løpet av 1990-tallet. CGT brukte faktisk samme type korte Hollywood-streiker og nasjonalistiske demagogi under masseopprøret mot Raul Alfonsín-administrasjonen, for å kanalisere opposisjonen inn bak valget av Menem. Milei skylder i dag hans valg det overveldende folkelige raseriet over peronismens sparepolitikk og imperialistorienterte historikk.

Det framvoksende masseopprøret mot Milei finner mest fundamentalt sted som del av en global bevegelse av arbeiderklassen mot fascisme, krig, innstramminger og sosial ulikhet.

Globalt har millioner de siste månedene protestert mot genocidet på palestinere i Gaza av det USA-støttede israelske Benjamin Netanyahu-regimet. Seinest forrige helg demonstrerte over én million mennesker over hele Tyskland mot fascistpartiet Alternative für Deutschland og dets planlagte angrep på flyktninger, mens bønder i Tyskland og Frankrike gjennomfører store protester mot EUs innstramminger.

Denne konteksten reiser umiddelbart spørsmålet om å bevisstgjøre argentinske arbeidere om den objektive globale karakteren av deres kamper, og nødvendigheten av organisering uavhengig av alle nasjonalistiske politikere og byråkratier, der de utfører et frontalangrep på rotårsaken til diktatur, krig, fascisme og innstramminger: det globale kapitalistsystemet.

I mellomtiden har peronismens nasjonale reformistiske og antiimperialistiske pretensjoner fullstendig kollapset og skapt ekstremt gunstige betingelser for å gjennomføre denne kampen.

Men nettopp på grunn av denne konteksten fordobler middelklassens pseudo-venstre-grupper organisert innenfor eller rundt den såkalte Venstre og Arbeiderfronten, Frente de Izquierda y de Trabajadores-Unidad (FIT-U), deres innsats for å blokkere en bevegelse uavhengig av peronismen.

Der de bruker små stevner i solidaritet med generalstreiken organisert av deres partnere i flere byer internasjonalt som et dekke – reine foto-ops utenfor argentinske konsulære bygninger uten noen orientering til arbeiderklassen – har den argentinske pseudo-venstre-alliansen FIT-U fremmet et gjennomgående nasjonalistisk perspektiv som respons på den framvoksende antiMilei-bevegelsen.

Det var partiene i FIT-U, som ledet mange fagforeninger og lokalavdelinger, som bygde mest aggressivt for brei deltakelse i 24. januar-streiken, men dette var ikke for å mobilisere ellers passive arbeidere, men for å sikre at det allerede gryende oppsvinget forble under CGTs kontroll. Deres publikasjoner applauderte CGT for å innkalle til 12-dagers streiken og fremmet slagord som forlangte at det samme fagforeningsbyråkratiet skulle utvide streiken og presenterer en «kampplan».

Som forklart av publikasjonen til morenoistene i Socialist Workers Party (PTS), La Izquierda Diario den 13. januar, har disse ukene sett «non-stop og spredende cacerolazos, samlinger i mange byer, tettsteder og kommuner ... hundrevis av studenter i WhatsApp-grupper og nettsamlinger...»

I stedet for å oppmuntre denne spontane massebevegelsen til å løsrive seg fra peronistapparatet, oppfordret PTS – og andre grupper som fremmer lignende formuleringer – til å intervenere blant alle «de folkelige og nabolagsforsamlingene som blir dannet» og få dem til å støtte CGT-streiken. De oppfordret til «aksjonskomitéer», men bare som et middel til å «skape mengder av krefter for å bli sterkere for hver delvise kamp og for å pålegge enhetsfronten på fagforbundet og de sosiale lederskapene. Derfra vil vi fortsette å ‹streike sammen›...» (Vår utheving)

FIT-U’s pabloistiske og morenoistiske forgjengere ble vedheng til peronistbevegelsen fra tidlig på 1950-tallet og bidro til politisk å avvæpne arbeiderklassen foran det USA-støttede kuppet i 1976, som installerte et brutalt fascist-militært diktatur, med en arv Milei forsvarer i dag.

Pseudo-venstres bestrebelser for å underordne arbeidere til peronismen har igjen banet vei for ytre høyre, og deres vedvarende bestrebelser for å gjenopplive peronismens lik vil bare tilrettelegge for implementeringen av Mileis fascistprogram.