Forrige søndags valg av den fascistiske fjernsynspersonligheten Javier Milei til president i Argentina med en sjokkerende brei margin på 11 prosent mot peronistkandidaten Sergio Massa, økonomiminister i den sittende regjeringen, har vesentlige politiske og globale implikasjoner for arbeiderklassen.
Alle større byer, bortsett fra noen få deler av Buenos Aires, og 20 av 23 provinser stemte for Milei, som kom inn i offisiell politikk for bare to år siden. Milei er kjent for hans hitlerske utbrudd mot offentlige utgifter og de fattige, hans tilbedelse av amerikansk imperialisme og Israel, og hans obskurantiske forestillinger, inkludert påstander at han mottar råd fra hans døde hund.
De ledende delene av den argentinske styringsklassen og imperialismen har stort sett stilt opp bak Milei og egget på hans planlagte «sjokkterapi» med sosial innstramming og privatiseringer, så vel som oppbyggingen av militæret og paramilitære repressive krefter.
Bloomberg refererer eksempelvis en argentinsk industrimagnat, som sa: «Bare en gal mann kan gjøre det som trengs for å føre landet videre». Tidligere president Mauricio Macri, som tilbyr hans parti for å hjelpe Milei med å styre, oppfordret på nasjonalt fjernsyn Mileis «revolusjonære ungdomskjerne» til å slå ned på «orcs» som protesterer mot hans politikk, i en blatant appell for dannelsen av fascistgjenger.
Cristina Kirchner, sittende visepresident og peronismens de facto leder, avlyste ei reise til Italia og inviterte hennes fascistetterfølger, Victoria Villarruel, til et møte onsdag for å diskutere overgangen, der sistnevnte beskrev møtet som «historisk for alle argentinere».
Mileis og Villarruels tiltredelse til makten kommende 10. desember er faktisk historisk, ettersom den burde legge i bero enhver tro på at det argentinske samfunnet oppnådde immunitet mot fascisme etter det brutale USA-støttede militærdiktaturet som regjerte for bare fire tiår siden.
Som oppsummert av journalisten Emilio Gullo: «Som en trojansk hest, men med blinkende neonskilt, har Militær-partiet ... nettopp gått inn i en regjering på en demokratisk måte. I tillegg til å benekte det symbolske tallet på de 30 000 forsvunnede og vedvarende nedverdigelse av Mødrene på Plaza de Mayo, er Villarruel datter og niese til domfelte soldater, og har støtten til torturistene som er fengslet for forbrytelser mot menneskeheten.»
Faren for fascisme er et globalt fenomen som ikke kan undervurderes, som demonstrert av styringskretsers promotering av figurer som Milei, Trump i USA og Bolsonaro i Brasil, Meloni i Italia og den nyvalgte Geert Wilders i Nederland, blant andre.
Milei og den argentinske styringsklassen anser utvilsomt støtten fra Biden-administrasjonen og Europas makter for Israels slakting i Gaza som en inspirasjon, og et tegn på framtidig støtte for å utløse genocidal vold mot den fattige arbeiderklassen på hjemmebane.
Fascisme er imidlertid ikke bare bruken av brutal represjon og ultranasjonalistisk eller bigott retorikk. Det er en metode for kapitaliststyre som søker å utslette alle arbeiderorganisasjoner og ledere, som bare kan implementeres som et resultat av det historiske og demoraliserende nederlaget av ei revolusjonær bølge av arbeiderklassens kamper.
Et slikt nederlag har ikke funnet sted i Argentina. Faktisk, som del av et voksende oppsving av arbeidere mot kapitalisme og krig globalt, var de to årene før Mileis valgseier i Argentina i 2022 preget av rekordmange gateprotester og ei bølge av spontanstreiker mot IMFs innstrammingsdiktater og levekostnadskrisa.
Episentre for disse kampene, som Santa Cruz, Salta, Jujuy, Misiones og Chubut, så vel som sjiktene av spesielt fattige og yngre arbeidere som er avhengige av den uformelle sektoren og sosialbidrag, som ledet ei rekke massedemonstrasjoner i Buenos Aires, stemte med brei margin for Milei.
Et slikt motstridende sosiopolitisk fenomen kan bare forklares med det faktum at den argentinske arbeiderklassens høyst progressive objektive bevegelse ikke finner politisk uttrykk i noen av de eksisterende partiene av det såkalte «venstre». Arbeidere er tvert imot i stigende grad i konflikt med alle disse partiene og den kapitalistiske ordenen de representerer.
Eventuelle illusjoner som kan eksistere blant arbeidere i de latterlige «anarko-kapitalistiske» økonomiske løsningene Milei foreslår, vil forsvinne i heten av massekampene mot de drakoniske angrepene som forberedes av den påtroppende administrasjonen.
Til tross for politisk forvirring representerer ikke masseoppslutningen for den fascistiske kandidaten argentinske arbeideres godkjenning av hans program for ekstrem, uhemmet kapitalistutbytting. Valget var framfor alt en protest mot det råtne borgerlige etablissementet, først og fremst assosiert med peronismen.
Milei er ikke ganske enkelt et «avvik», som det hevdes av pseudo-venstre. De sa det samme om Trump og Bolsonaro, som fortsatt er den viktigste politiske opposisjonen i USA og Brasil etter å ha ledet fascistkuppforsøk i henholdsvis 2021 og 2023. I likhet med hans kolleger framstår Milei fra meget bestemte historiske og materielle betingelser.
For det første er det ingenting igjen av massetroskapen til peronismen, som var flaggskipet til borgerlige nasjonalistbevegelser i Latin-Amerika. Fra Juan Domingo Perón først kom til makten i 1946 dyrket den politiske bevegelsen han ledet hans tilknytning til arbeidslivets rettigheter, universaliseringen av helsevesenet og utdanningen, og seinere Evita-fenomenet og dets pretensjon om at de fattige og undertryktes interesser var gjenstand for regjeringens politikk. For hva det angår arbeidere er peronistapparatet i dag sammensatt av en mengde korrupte embetsfunksjonærer og fagforeningsbyråkrater som konspirerer for å håndheve selskapenes og bankenes diktater.
Det som fundamentalt sett driver disse urolige politiske utviklingene er nedstigningen av regionens tredje største økonomi til en av dens verste kriser i historien. Det som nesten er en hyperinflasjon som desimerer levestandarden til millioner av argentinere er produktet av kapitalistmarkedets stadig dypere krise, preget av krig, Covid-19-pandemien, høyere renter og andre sjokk for verdensmarkedene, som påvirker ethvert land.
Det pågående skiftet i den globale objektive situasjonen etterlater ikke «én stein på en annen» av alle de borgerlige nasjonalistiske, sosialdemokratiske og andre nasjonalreformistiske bevegelsene som imperialismen har basert seg på for å glatte over klassemotsetningene. Dette er likeledes den uunngåelige skjebnen til alle de såkalte «rosa bølge»-regjeringene og partiene som oppsto i Latin-Amerika i løpet av det siste kvarte århundre.
Med sin politiske kollaps drar peronismen med seg alle organisasjonene til den argentinske pseudo-venstre-siden. Uten deres ondartede tjenester, kunne ikke peronismen ha fortsatt å dominere det politiske livet i Argentina etter effektivt sett å ha forlatt enhver betydelig sosial reform siden tidlig på 1970-tallet, og som gjentatte ganger har forrådt arbeiderne.
Tallrike krefter som hevder å være sosialister har spilt den ledende rollen i å besørge et venstredekke for det peronistiske apparatet. Etter det stalinistiske Kommunistpartiet ble den mest prominente av disse tendensene etablert av den avdøde Nahuel Moreno, som ledet oppløsingen av flere trotskistorganisasjoner i Latin-Amerika da han brøyt med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i 1963.
Siden 1950-tallet har den morenoistiske tendensen manifestert en reaksjonær orientering i retning av nasjonal opportunisme, som tok form av utilslørt underordning til peronismen i fagforeningene og påfølgende regjeringer helt fram til militærkuppet i 1976. Etter å ha handlet for å blokkere en revolusjonær kamp fra arbeiderklassen mot det borgerlige peronistregimet, aksepterte Moreno passivt det CIA-støttede diktaturet som han kalte «det mest demokratiske i Latin-Amerika». Da han flyktet til utlandet oppfordret Moreno medlemmene av hans Sosialistiske Arbeideres Parti, Partido Socialista de los Trabajadores (PST), til ikke å bekymre seg og fortsette deres åpne arbeid. Rundt 100 PST-militante ble «forsvunnet» og hundrevis andre ble arrestert og torturert.
I dag går Morenos etterfølgere og deres koalisjonspartnere i den såkalte Venstre- og Arbeiderfronten, Frente de Izquierda y de Trabajadores-Unidad (FIT-U), den samme veien.
Eksplosjonen av kapitalistkrisa og peronismens sammenbrudd åpner veien for å realisere den historiske oppgaven med å bygge et ekte revolusjonært lederskap i arbeiderklassen. Denne prosessen krever etableringen av aksjons- og forsvarskomitéer på grunnplanet, uavhengige og i opposisjon til den peronistiske fagforenings- og politikkapparatet, for å motsette seg Mileis angrep og forberede en kamp om makten i politisk koordinering med grunnplanets arbeidere over hele Latin-Amerika, i de imperialistiske sentrene og utover.
Denne historiske oppgaven kan bare utvikles i uforsonlig opposisjon til trotskismens morenoistiske og pabloistiske fiender, som stadig mer åpent tilslutter seg en kontrarevolusjonær allianse med det nasjonale borgerskapet og imperialismen.
I likhet med hvordan de har støttet USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina stilte FIT-U-gruppene seg bak peronistkandidaten Sergio Massa, som ble beskrevet av morenoistene selv som «den amerikanske ambassadens kandidat», og er en trofast støttespiller for det sionistiske genocidet i Gaza.
Nå bestreber partiene i FIT-U seg for å dysse ned arbeiderklassen ved å minimere faren for diktatur, samtidig som de forsikrer seg selv om at utfallet ikke blir annerledes enn med tidligere regjeringer, og setter deres forhåpninger til det stinkende liket av det peronistiske fagforeningsbyråkratiet.
Trotskisme er anatema til dette perspektivet. Teorien om permanent revolusjon som ble utviklet av Leo Trotskij og animerte Den russiske revolusjonen i 1917, har blitt fullt ut bekreftet av peronismens og alle andre borgerlige nasjonalistbevegelsers bankerott. Dette perspektivet, forsvart av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) mot pabloist-revisjonistiske forsøk på å likvidere trotskistbevegelsen inn i stalinisme, castroisme og andre former for borgerlig nasjonalisme, etablerte at kampen for frigjøring fra imperialisme i et tilbakestående land, og andre demokratiske oppgaver, bare kan utføres av proletariatet som del av den sosialistiske verdensrevolusjonen.
Det er bare gjennom en nøye assimilering og studie av historien, tradisjonene og programmet til ICFI, som et første skritt mot etableringen av seksjoner av dette verdenspartiet for sosialistisk revolusjon i Argentina og internasjonalt, at en revolusjonær fortropp i arbeiderklassen vil oppstå. Det er ingen tid å miste.